oss 150 kroner!
Krigen i Ukraina blir ofte fremstilt som om det egentlig dreier seg om Ukrainas selvbestemmelsesrett, det vil si om retten til å slutte seg til EU og Nato. Men går man disse sakene nærmere etter i sømmene, blir det hele straks mer komplisert.
Jan-E. Askerøi
Forfatter av boken “Russland, Ukraina og Vesten. En historisk, geopolitisk og kulturell tilnærming”
I denne betraktningen skal jeg begrense meg til EU og stille to spørsmål: Hva slags erfaring har Ukraina når det gjelder samarbeid med EU? Og hvordan betrakter EU Ukraina som et potensielt fremtidig medlemsland?
1. Ukrainas erfaring med EU
Hvordan opplever Ukraina forholdet til EU? Legger vi krigsretorikken til side og konsentrerer oss om de økonomiske realitetene, får vi et verdifullt hint ved å se nærmere på EUs frihandels- og assosieringsavtale med Ukraina.
Avtalen EU-Ukraina
En frihandels- eller assosiasjonsavtale mellom EU og Ukraina ble ferdigforhandlet i 2013. Men først tre år senere ble avtalen ratifisert av alle EUs 28 medlemsland. Ratifiseringsprosessen var ledsaget av en opphisset debatt. Våren 2016 stemte flertallet av Nederlands innbyggere mot avtalen. Da så det ut som om avtalen skulle gå i vasken. Til slutt ga Haag likevel grønt lys. Men Brussel ble tvunget til å akseptere at assosieringsavtalen ikke innebar noe løfte om medlemskap, ikke medførte noen sikkerhetsgarantier, ikke betød finansiell støtte og ikke ga ukrainere rett til å leve og bo i EU. Likevel kalte Kiev avtalen for en seier og en viktig etappe på veien mot Europa.
Var avtalen fordelaktig for Ukraina?
Om denne ratifikasjonsprosessen og mere til forteller lederartikkelen i EurAsian Times 1.9.2017. Da var det gått ett år siden avtalens ikrafttreden og avisen benytter jubileet til å spørre om avtalen har vært fordelaktig for Ukraina. Avisens forsiktige konklusjon lyder: “Ukraina betalte en høy pris for avtalen med EU”.
Her følger et utdrag av avisens begrunnelse.
Avtalens tilblivelse
For det første minner avisen om avtalens dramatiske tilblivelse. Daværende president Janukovitsj nektet å undertegne avtalen med EU ultimo 2013. Han foretrakk en gunstigere avtale med Russland. Da begynte Majdan-opprøret som i februar 2014 kulminerte med mer enn 100 drepte. Janukovitsj og flere regjeringsmedlemmer måtte flykte. Deretter stemte Krims innbyggere for innlemmelse i Russland. Av frykt for at befolkningen i Donbas, som mislikte statskuppet, skulle gjøre det samme, begynte den nye regjeringen i Kiev sin ‘antiterror-operasjon’ (les krig) mot den russisk-talende befolkningen der.
I en viss forstand kan altså Ukrainas avtale med EU anses som den nåværende krigens begynnelse.
I mars 2014 – altså etter Majdan-opprøret – undertegnet den nye presidenten Yatsenyuk den politiske delen av avtalen. Den økonomiske delen ble undertegnet av 28 europeiske regjeringssjefer og president Poroshenko i juni 2014. Sistnevnte trådte i kraft 1.9.2016.
Markedsadgang
Ukrainske næringslivsledere hadde store forventninger til adgangen til det europeiske marked. De ble skuffet. Virkelig frihandel ble det ikke snakk om. EU påla restriktive kvoter på 36 produkter. Hvis ukrainerne solgte mer enn kvoten, måtte de betale en avgift. I tillegg til kvotene påla EU innførselstoll.
Hva betød dette konkret? Allerede på halvannen måned hadde Ukraina oppfylt årskvoten for honning, sukker, korn, mel, tomater, grapefrukt, eplesaft og solsikkefrø. Hvete er Ukrainas viktigste eksportartikkel. På et normalår eksporterer landet 30 millioner tonn. EU avspiste imidlertid Kiev med en kvote på 950.000 tonn. Ukrainske jordbruksprodukter var kort sagt for konkurransedyktige i pris og kvalitet. Derfor ble ikke markedet åpnet. EU valgte å beskytte eget landbruk. Resultatet ble, skriver EurAsian Times, at Ukrainas eksport til EU faktisk sank til tross for denne avtalen!
Kompensasjon
De fleste eksperter innrømmer i dag at Ukraina heller ikke fikk kompensasjon for nedgangen i handelen med Russland. Etter avtalens ikrafttreden falt Ukrainas totale eksport med 8%, eksporten til Russland med nesten 30%.
Derfor hersket det en utbredt skuffelse over avtalen i Ukraina, skriver avisen. Flere ukrainere mente at avtalen kun var fordelaktig for EU, at den ikke bragte Ukraina nærmere den europeiske familie, men istedenfor påla Ukraina forpliktelser og restriksjoner.
EurAsian Times har imidlertid enda mer å berette.
Viktor Suslov
Suslov, ukrainsk økonom og tidligere finansminister, bekrefter at bruddet i de industrielle og vitenskapelige forbindelser med Russland etter oppløsningen av Sovjetunionen ødela unike ukrainske bedrifter og teknologier. For eksempel produserte en ukrainsk fabrikk helikoptermotorer, mange typer fly og raketter for hele Sovjetunionen. Da Ukraina la restriksjoner på handelen, satset Russland flere milliarder dollar på å lage disse produktene selv. I dag trenger ikke Russland Ukraina lenger.
En gang ble verdens største transportfly, Antonov 225, laget i Ukraina. Men i 2016 maktet ikke den ukrainske flyindustrien å produsere mer enn ett eneste fly, konstaterte Suslov trist.
I Nikolaiev lå det en bedrift som produserte propeller og motorer for Moskvas marine. Etter bruddet satset russerne på å bygge opp sin egen industri og inviterte spesialistene fra Nikolaiev. Suslov konkluderer: “Nå trenger ikke russerne de ukrainske motorene lenger, så hva har Ukraina vunnet på å miste high-tech-markedene ettersom vi ikke har klart å finne nye? Vi har mistet milliarder av dollar i eksportinntekter, hundretusener av jobber og tusener av høyt kvalifiserte spesialister”. (Artikkelforfatteren opplevde selv å bli vist rundt i de enorme, helt øde fabrikkområdene rundt Kharkov i 1995. De gjorde et dypt inntrykk.)
Suslov fortsetter. Til tross for handelsavtalen kan ukrainske high-tech bedrifter ikke selge sine produkter i EU. Teknologisk tilfredsstiller de nemlig ikke Europas tekniske krav. “For å tilpasse våre produkter til europeiske standarder og å modernisere dem, har vi behov for store investeringer. Men Ukraina har ikke penger. Og Vesten vil aldri hjelpe oss med slike investeringer fordi de ikke vil ha konkurranse på høyteknologiske områder”, avslutter Suslov.
Altså: Hverken med hensyn til jordbruksvarer eller høyteknologiske produkter tillot EU konkurranse fra Ukraina. Dette minner ikke mye om en frihandelsavtale.
Så langt EurAsian Times. Artikkelen levner liten tvil om at Ukraina virkelig betalte en høy pris for avtalen med EU. Hvorfor interesserer ikke vestlige medier seg for denne problemstillingen?
2. EUs syn på ukrainsk medlemskap
Hittil har vi sett på forholdet mellom Ukraina og EU, men da fra Ukrainas side. Nå skal dette forholdet belyses fra EUs side.
“Polen vil ikke at Ukraina skal bli EU-medlem”. Slik lyder overskriften på en artikkel av Ian Proud publisert av Strategic Culture Foundation 12.12.2024. Proud var britisk diplomat og tjenestegjorde bl.a. ved ambassaden i Moskva 2014-2019. Nylig utga han sine memoarer «A Misfit in Moscow: How British diplomacy in Russia failed, 2014-2019».
Vestens støtte til Ukraina begrunnes gjerne med at det gjelder å forsvare friheten, demokratiet og menneskerettighetene, samt Ukrainas rett til – dersom de ønsker det – å slutte seg til EU og NATO. De kjensgjerninger som denne boken minner om, viser hulheten i denne retorikken. For kan NATO-medlemskap virkelig være en reell mulighet for Ukraina? Trolig kun over Russlands lik. Og kan Ukrainas drøm om EU-medlemskap bli virkelighet? Trolig kun over EUs lik, antyder Ian Proud. Hvordan forstå dette?
I EU blir de fattigere medlemmene subsidiert av de rikere landene. Nå har det seg imidlertid slik at alle nye medlemsland i den senere tid er fattige. Men når kun fattige land kommer til, må EU bevilge mer penger for å subsidiere dem. Det betyr at de rike landene må betale mer for å holde klubben sammen. Hadde rike land som for eksempel Norge stått i kø for å bli med i EU, ville balanseeffekten gjort medlemskap lettere for fattige land.
Ukraina rangerer blant Europas fattigste land. Kievs medlemskap vil således “uunngåelig tvinge noen land som for tiden nyter godt av EU-finansiering, til å begynne å betale inn”. Med sin store, velutdannede førkrigsbefolkning på 41 millioner mennesker ville Ukraina blitt EUs fjerde største land. Det ville utgjøre 20 % av EUs samlede jordbruksareal og samtidig være det mest fruktbare. Financial Times anslo i 2023 at det ville koste EU 196 milliarder euro å bringe Ukraina inn i EU. Ukrainernes årsinntekt utgjør nemlig bare 13 % av EU-gjennomsnittet. Og jo fattigere du er, desto mer får du av fellesskapets penger. Men disse pengene må tas fra de rikere EU-land, faktisk fra alle EU-land. Skulle Ukraina bli medlem, vil EUs bønder oppleve 20 % kutt i landbrukssubsidiene, skriver Financial Times. Proud konkluderer: “Ukrainas størrelse og fruktbarhet er en økonomisk forbannelse”.
Proud er engstelig for at Ukrainsk medlemskap vil føre til så omfattende opptøyer over hele EU at de polske bønders voldelige demonstrasjoner mot flommen av billig ukrainsk korn i mars 2024 bare vil være barnemat i sammenligning. Også Frankrike, EUs desidert største mottager av landbrukssubsidier, står i faresonen. Derfor sa da også Frankrikes president Macron bare uker etter at krigen i Ukraina begynte, at det ville ta “decennier” før Ukraina kunne bli fullverdig medlem av EU.
I tillegg antar Proud at ukrainsk EU-medlemskap vil øke støtten til nasjonalistiske partier som Nasjonal samling i Frankrike, Alternative für Deutschland og Bündnis Sahra Wagenknecht i Tyskland, for ikke å snakke om Lov og rettferdighetspartiet i Polen og andre steder.
Til syvende og sist utgjør kanskje Polen det største problemet for Ukraina, mener Proud. Polen mottar tilskudd og landbrukssubsidier fra EU på rundt 16 milliarder euro hvert år. Det utgjør en fjerdedel av totalen. Skulle Ukraina bli medlem, risikerer Polen å bli en netto-bidragsyter til EU-kassen!
Derfor trekker Ian Proud følgende konklusjon: “Polen vil ikke at Ukraina skal bli med i EU, og det vil heller ikke andre, tungt subsidierte EU-medlemsstater”.
Jeg kan ikke gå god for at Prouds oppfatning. Når han likevel trekkes frem her, skyldes det min overbevisning om at sakens kompleksitet fortjener en grundig debatt. Egentlig er hele min bok kun en oppfordring til mediene om å belyse sakene fra flere sider.
Hva nå?
Det er ingen hemmelighet at ukrainernes levestandard har sunket jevnt og trutt siden uavhengigheten i 1991. Landet hadde en befolkning på 51,3 millioner mennesker i 1989. Siden da er befolkningen blitt mindre for hvert år. Den hadde falt til rundt 41 millioner i 2014. I dag er den trolig på omtrent 31 millioner. Etter krigsutbruddet antar noen at kun 25 millioner er blitt tilbake, hvorav 11 millioner er pensjonister. For å si det forsiktig er situasjonen ikke blitt bedre av frihandelsavtalen med EU. I tillegg har krigen bidratt til å gjøre alt mange ganger verre. Hva nå? Ukrainas viseminister for økonomisk utvikling og handel, Natalja Nikolskaja, sier at Ukraina snarest mulig må leve opp til europeiske standarder og åpne nye markeder i Asia, Afrika og Amerika. Det kan i beste fall kun skje på lang sikt. For min del tror jeg at så lenge Ukraina ikke finner en måte å sameksistere med Russland på, ser fremtiden mørk ut.
***
På denne bakgrunn er det nærmest utenkelig at Ukraina kan bli medlem av EU i overskuelig fremtid. Det er like utenkelig som at Russland skulle godta Ukrainas medlemskap i Nato.
Ukrainas økonomiske problemer er imidlertid ikke begrenset til EU. Krigens ødeleggelser er enorme. Landet står i dyp gjeld til Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet. BlackRock skal lede nye utenlandske investeringer etter krigens slutt. Hva slags sikkerhet og godtgjørelse krever de? Om alt dette og mere til kan man lese i min bok “Russland, Ukraina og Vesten. En historisk, geopolitisk og kulturell tilnærming”.
Som om ikke dette var nok, minnes det om Trumps utspill av 3.2.2025. Ifølge Bloomberg sa han da at “fortsatt amerikansk militærhjelp” kun vil skje “på betingelse av amerikansk tilgang til sjeldne ukrainske jordmineraler”.
Alt synes å bekrefte at Ukraina er rammet av en økonomisk forbannelse.
