oss 150 kroner!
Hvis man ser bort fra røykskyen av mindre viktige saker som omgir Trump, og går til kjernesakene i hans politikk, så blir spørsmålet om hans politikk svarer på de utfordringene utviklingen i USA gir.
Vi kan kalle perioden fra 1980-tallet til 2020 for finanskapitalens epoke. På 1980-tallet privatiserte man «pengetrykkingen» i USA. Det gjorde man gjennom at de private bankene fikk rett til å låne ut mye mer penger enn innskuddene de hadde. Under gullstandardens og det vi kan kalle den monetære tidsalder, fra Bretton-Woods konferansen i 1944 til 1980-tallet, var det å låne ut mer penger enn det man hadde i gull (gullstandardens tid) eller det man hadde i innskudd (den monetære tidsalder), mer eller mindre ulovlig. Det var fordi pengetrykking var forbeholdt landenes sentralbanker, og penger skulle man tjene, før man investerte dem. Reagan og Thatchers revolusjon, var at de privatiserte retten til å trykke penger, gjennom å la de private bankene låne ut stadig mer enn de innskuddene de hadde.
Denne lånerevolusjonen spredte seg til hele den vestlige kapitalistiske verden. Bankene tok helt av, og mange lånte ut så mye at det ble fare for bankkonkurser. Frislippet ble derfor strammet litt inn, og ble formalisert gjennom det som kalles Basel 1 regelverket. Senere er dette videreutviklet gjennom Basel 2 og Basel 3 regelverk. Basel 1 regelverket fastslo at bankene måtte ha minimum 8% sikkerhet i risikoveide eiendeler. I prinsippet kunne de fort låne ut ti ganger så mye, som det de hadde i innskudd. Media av typen Aftenposten har enten ikke fått med seg det viktigste som har skjedd i finansverdenen på 50 år, eller de prøver å lure folk til å tro på julenissen. I en kommentar i Aftenposten lørdag 25. januar skriver journalist Sigurd Bjørnestad «DNB henter inn mye kapital til seg selv. Innskuddene er ikke nok til å dekke opp bankens utlån».
Denne, finanskapitalens epoke førte til en voldsom økning av mengden finanskapital i samfunnet, gjennom dannelsen av et gjeldsberg sammensatt bl.a. av bedriftenes gjeld, husholdningenes gjeld, finansinstitusjonenes gjeld og det offentliges gjeld. Gjeldsmengden i USA økte kraftig i denne epoken. Illustrert ved økningen fra år 2000 under:
I 2020 traff styringsrenta i de største kapitalistiske landene 0, og denne epoken, finanskapitalens epoke, var over. Denne voldsomme økningen i pengemengden gjennom økningen i gjeldsberget, ført til inflasjon i denne epoken. Ikke vanlig type inflasjon på vare og tjenestepriser som vi var vant med fra den monetære epoken, men på kapitalpriser. Aksjer (produksjonsmidler), næringseiendom, boliger, osv. økte i pris. Det ble til og med rom for en helt ny type formueskapital – bitcoin. Kapitaleierne tjente på 1970-tallet for lite, til at de kunne gjøre investeringer, forbedre folks levekår og ha til eget luksusforbruk med opptjente penger. Den nye papirpengefortjenesten.
Spørsmålet i siste del av denne finansepoken var hvordan kapitaleierne skulle skaffe seg fortjeneste etter 2020, når denne sponsingen fra gjeldsøkningen falt bort, dvs. fra 2020. Svaret de hadde var at det offentlige måtte overta sponsingen av kapitaleiernes fortjeneste. Dette har USA gjennomført siden 2020. Vi ser på grafen over, et hopp i gjeldsøkningen i 2020, som stammer fra økningen i offentlig gjeld. Det hoppet hadde sin årsak i pandemisponsingen som startet da. Pandemisponsingen var voldsom, men kortvarig.
Kapitaleierne hadde gjennom lang tid forberedt sin versjon av det grønne skiftet, som den beste kanalen for offentlig sponsing av kapitaleierne. Denne har blitt supplert av militærindustri, og i USA av digitaliseringsbransjen av type AI og lignende. Disse overtok for pandemisponsingen, gjennom for eksempel IRA (Inflation Reduction Act). Den omfattende sponsingen av industrikapital, først gjennom pandemien, så gjennom de andre kanalene har vist seg å ikke være problemfri. Den muliggjorde inflasjonsbølgen på varer og tjenester, slik inflasjonen var før finanskapitalens epoke. Den har også har ført til større behov for det offentlige til å låne penger. og en videre økning av offentlig gjeld kan være i ferd med å ta kontroll over styringsrenta i USA.
Hvilke utfordringer har denne utviklingen gitt USA. La oss først se på utviklingen av de forskjellige sektorene i USAs BNP fra 2020 til nå.
| 2019 | 2024 | |
| Finans, forsikring, fast eiendom, leie og leasing | 21,0 % | 20,7 % |
| Profesjonelle og forretningsmessige tjenester | 12,8 % | 13,0 % |
| Offentlig | 12,3 % | 11,3 % |
| Industri | 11,0 % | 10,2 % |
| Utdanning og helse | 8,8 % | 8,6 % |
| Engroshandel | 6,0 % | 5,9 % |
| Detaljhandel | 5,5 % | 6,4 % |
| Informasjon | 5,2 % | 5,4 % |
| Kunst, underholdning, rekreasjon, hotell og restaurant | 4,2 % | 4,5 % |
| Bygg og anlegg | 4,1 % | 4,4 % |
| Transport og lager | 3,2 % | 3,5 % |
| Andre tjenester unntatt offentlige | 2,1 % | 2,2 % |
| Energiforsyning | 1,6 % | 1,6 % |
| Gruvedrift | 1,5 % | 1,4 % |
| Jordbruk | 0,8 % | 0,9 % |
Kilde: Trading Economics
Vi ser som ventet at veksten i finansnæringen har gått over i tilbakegang etter den veldige veksten i finansepoken. Likeledes ser vi at industrien fortsetter sin fallende bane, og at handel til sammen faktisk har en større andel av BNP i USA enn industrien. Generelt har finans, tjenester, underholdning, offentlig virksomhet ol. tatt over virksomheten i USA, mer spesielt har finansnæringen overskygget industrien.
De to største utfordringene utviklingen har brakt USA, er derfor at finansnæringen som sponset kapitaleierne i finanskapitalens epoke, ikke lenger har noen mulighet til det, og at den offentlige sponsinga av kapitaleierne medfører en økning i den offentlige gjelda som er i ferd med å øke rentenivået på det enorme gjeldsberget i USA til nivåer som fører til at låntagerne ikke kan betale gjelda. Noe som vil gi en storm, som får finanskrisa i 2010 til å ligne en flau vind. Hvordan er Trumps politikk i forhold til dette?
Vi kan samle tiltakene hans rundt disse to utfordringene:
- Vekst i finansnæringen stanser opp og den går tilbake.
- Offentlig gjeld øker i voldsom fart.
Hvis vi ser på den første utfordringen, har Trump en tydelig satsing på produksjonskapitalen i USA, som går langt bredere enn offentlig sponsing. Den går i to linjer. Den ene linjen er å forhindre vekst i produksjon utenfor USA. USA har lite produksjon som er konkurransedyktig internasjonalt. Derfor er det viktig for Trump å redusere så mye som mulig av internasjonal konkurranse. Kina, som produserer det meste billigere og bedre enn USA, blir utpekt til hovedfiende. Man kan forvente at Russland, som først og fremst er råvareleverandør i internasjonal handel tones ned som fiende i dette bildet.
Tyskland har de langt på vei eliminert som konkurrent gjennom å strupe den rimelige tilførselen av gass fra Russland gjennom å blåse North Stream i lufta, så Tyskland har blitt avhengig av dyr LNG gass fra USA. To fluer i ett smekk, gjort av Biden, ferdig duket til Trump. Hans andre grep er å innføre tollsatser på vareimport som er i direkte konkurranse med amerikansk produksjon. Ennå et annet tiltak er å dreie sponsing av kapitaleierne vekk fra uproduktive satsinger på kapitaleiernes versjon av det grønne skiftet, over til den eneste produksjonsgrenen hvor USA fortsatt har noe konkurransedyktighet, digitalisering.
Offentlig sponsing med 500 billioner dollar til denne sektoren var et tidlig tiltak.
Presidentordre
Det er også bakgrunnen for hans kameraderi med Tek-milliardærene.
Når det gjelder den offentlige gjelden har han satt i verk tiltak mot offentlig pengebruk. USAID ble tidlig slaktet, etterretningstjenesten med Tulsi Gabbard og helseutgiftene med Robert F. Kennedy står for tur. DOGE-sirkuset er også opprettet for å ivareta propagandaeffekten internt i USA. Pengesluket Ukrainakrigen blir erstattet med krav om penger fra Ukraina. Problemet med det er at dollar har de ikke i Ukraina, så da får det bli sjeldne mineraler i stedet for. Dette er de viktige tiltakene i Trumps og USAs politikk, under et røykteppe av mindre viktige tiltak. Har han noen muligheter til å lykkes?
Når det gjelder produksjonskaptalen vil ikke Trump ha noen sjanser til å lykkes. Han tror det bare er å øke volumet av industri, som vil lage USA stort igjen. Så enkelt er det ikke. Det som skaper fortjeneste i produksjon, er at noe kan produseres billigere enn før. Enten med færre timeverk, eller billigere timeverk. USA er ikke veldig konkurransedyktig når det gjelder produksjon. USA har gjennom sine privatiseringer av for eksempel helsetjenesten, sørget for at kostnadsnivået på amerikansk arbeidskraft er så høyt at de ikke vil kunne konkurrere internasjonalt på lønninger, tvert imot. I de fleste bransjer er industrialiseringsprosessene over, og forbedringene går med små skritt. Det gjelder hele den vestlige kapitalismen. Dersom USA oppretter ny produksjon, som ikke evner å forbedre seg, vil ikke det føre til noen framgang for landet. Mer sannsynlig er det at de vil opprette produksjon som innebærer en forverring av kostnadene, og dermed vil presse prisene opp i stedet for ned.
Offentlig gjeld i USA økte fra 34,5 trillioner dollar i februar 2024, til 36,2 trillioner dollar i januar 2025, en årlig økning på 1,7 trillioner dollar, tilsvarende en økning på nærmere 5%. (En trillion er 1000 milliarder, eller det som på norsk kalles en billion. Red.)
Det meste av lånebehovet skriver seg fra importoverskudd og militære utgifter, mens Trump har fokusert på kutt i offentlige budsjetter. Hvis vi ser på USAID er det samlede årlige budsjettet 50 billioner dollar, dvs. under 3% av låneopptaket for siste år, så det er langt fram hvis kutt i offentlige budsjetter skal være metoden. De 3% forutsetter jo full stopp i utgifter, men vanligvis vil nedleggingskostnader overstige det, og restkostnadene forblir nok store i hele Trumps periode. Det totale offentlige budsjettet i USA utgjorde 6,8 trillioner dollar, eller 23,4% av BNP i 2024. Fordelingen er som vist under:
De 5 første postene som utgjør 76% er det vanskelig å gjøre noe med, uten en kraftig politisk belastning. Da gjenstår det 1,6 trillioner dollar, omtrent låneopptaket i 2024. Så hvis de 6 nederste postene på listen nulles vil ikke gjeldsmengden øke lenger. Det vil nok være mulig å kutte i offentlige utgifter, men mindre gjeldsøkning virker allikevel som en utopi. Trump vil svekke inntektssiden i budsjettet gjennom skattelettelser for de rike, og sponse kapitaleiernes fortjeneste gjennom økende finansiering av militærindustri og digitaliseringsindustri. Så hva er svaret på det innledende spørsmålet, om Trumps politikk svarer på utfordringene utviklingen i USA gir?
Svaret er at Trump skjønner at USA har et problem, som Biden administrasjonen før ham. Trump klarer like lite som Biden å svare på de utfordringene en stagnerende produktivitetsutvikling og førti års oppsamlet pengemengde/gjeldsberg gir USA. Det mest interessante er kanskje hvor fort han kan klare å rive i stykker forholdet til USAs tidligere vasaller og beundrere på sin vei gjennom glasshuset.
