Michael Hudson: Trumps tolltrusler kan destabilisere den globale økonomien

2. februar 2025

trump med armer — Donald Trump går til handelskrig.

Trumps proteksjonistiske politikk truer med å radikalt ødelegge betalingsbalansen og valutakursene over hele verden, og hindrer gjeldstyngede land i å tjene de dollarene som trengs for å betale sin utenlandsgjeld. Dette gjør et økonomisk brudd uunngåelig.

Geopolitical Economy Report, 25. januar 2025

På 1940-tallet så vi en serie filmer med Bing Crosby og Bob Hope, som startet med Road to Singapore i 1940. Handlingen var alltid den samme. Bing og Bob, to hurtigsnakkende svindlere eller sang-og-danse-partnere, ville finne seg selv i en lei knipe i et eller annet land, og Bing ville komme seg ut av det ved å selge Bob som slave (Marokko i 1942, hvor Bing lover å kjøpe ham tilbake), eller forplikte ham til å bli ofret i en hedensk seremoni, og så videre. Bob går alltid med på planen, og det er alltid en lykkelig Hollywood-slutt der de rømmer sammen – med Bing som alltid får jenta.

I løpet av de siste årene har vi sett en rekke lignende diplomatiske iscenesettelser med USA og Tyskland (som står for Europa som helhet). Vi kan kalle det Veien til kaos. USA har solgt ut Tyskland ved å ødelegge Nord Stream, med Tysklands kansler Olaf Scholtz (som den uheldige Bob Hope-karakteren) som går med på det, og med EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen som spiller rollen som Dorothy Lamour (jenta, som er Bings pris i Hollywood-filmene) som krever at hele Europa øker sine militærutgifter til NATO utover Bidens krav om 2%, til Trumps eskalering til 5%. På toppen av alt skal Europa innføre sanksjoner mot handelen med Russland og Kina, og forplikte europeiske land til å flytte sine ledende industrier til USA.

Så, i motsetning til filmene, vil ikke dette ende med at USA skynder seg inn for å redde godtroende Tyskland. I stedet vil Tyskland og Europa som helhet bli offergaver i vår desperate, men fåfengte innsats for å redde det amerikanske imperiet. Selv om Tyskland kanskje ikke umiddelbart ender opp med en emigrerende og krympende befolkning som Ukraina, er landets industrielle ødeleggelse godt i gang.

Trump fortalte World Economic Forum 23. januar:

«Mitt budskap til alle bedrifter i verden er veldig enkelt: Kom og lag produktene deres i Amerika, og vi vil gi dere de laveste skattene blant noen nasjon på jorden».

Ellers, hvis de fortsetter å prøve å produsere hjemme eller i andre land, vil produktene deres bli belastet med tollsatser på Trumps truende 20%.

For Tyskland betyr dette (min parafrase): «Beklager, energiprisene dine har firedoblet seg. Kom til Amerika og få dem til en nesten like lav pris som du betalte Russland, før dine valgte ledere lot oss kutte Nord Stream».

Det store spørsmålet er hvor mange andre land vil være like rolige som Tyskland når Trump endrer spillereglene: USAs regelbaserte orden. På hvilket tidspunkt vil en kritisk masse oppnås som endrer verdensordenen som helhet?

Kan det bli en Hollywood-slutt på det kommende kaoset? Svaret er nei, og at nøkkelen er å finne i effekten på betalingsbalansen fra Trumps truende tariffer og handelssanksjoner. Verken Trump eller hans økonomiske rådgivere forstår hvilken skade deres politikk truer med å forårsake, ved radikalt å ødelegge betalingsbalansen og valutakursene over hele verden, noe som gjør et finansielt brudd uunngåelig.

Betalingsbalanse- og valutakursbegrensningen på Trumps tollaggresjon

De to første landene som Trump truet, var USAs NAFTA-partnere: Mexico og Canada. Trump har truet med å øke amerikanske tollsatser på import fra begge land med 20% hvis de ikke adlyder hans politiske krav.

Han har truet Mexico på to måter. Først og fremst er hans immigrasjonsprogram for å eksportere ulovlige innvandrere og tillate kortsiktige arbeidstillatelser for sesongbasert meksikansk arbeidskraft til å jobbe i landbruk og husholdningstjenester.

Han har foreslått å deportere den latinamerikanske immigrasjonsbølgen til Mexico, med den begrunnelse at de fleste har kommet til Amerika via den meksikanske grensen langs Rio Grande. Dette truer med å pålegge Mexico enorme kostnader til sosial velferd, som ikke har noen mur på sin egen sørlige grense.

Det er også en sterk kostnad for betalingsbalansen for Mexico, og faktisk for andre land, hvis borgere har søkt arbeid i USA. En viktig kilde til dollar for disse landene har vært penger overført av arbeidere som sender det de har råd til tilbake til familiene sine. Dette er en viktig kilde til dollar for familier i Latin-Amerika. Å deportere innvandrere vil fjerne en betydelig inntektskilde som har støttet valutakursene til deres valutaer vis-à-vis dollaren.

Å innføre en toll på 20% eller andre handelsbarrierer mot Mexico og andre land, ville være et dødelig slag mot valutakursene deres, ved å redusere eksporthandelen som USAs politikk fremmet, fra og med president Carter, for å fremme en outsourcing av amerikansk sysselsetting, ved å bruke meksikansk arbeidskraft for å holde amerikanske lønnssatser nede.

Opprettelsen av NAFTA under Bill Clinton førte til en lang rekke maquiladora-monteringsfabrikker* like sør for grensen mellom USA og Mexico, som sysselsatte lavtlønnet meksikansk arbeidskraft, ved samlebånd satt opp av amerikanske selskaper for å spare lønnskostnader. Tollsatser vil brått frata Mexico dollarene som mottas for å betale pesos til denne arbeidsstyrken, og vil også øke kostnadene for deres amerikanske morselskaper.

*(En maquiladora er en fabrikk som stort sett er toll- og skattefri. Disse fabrikkene tar råvarer og monterer, produserer eller behandler dem og eksporterer det ferdige produktet. Disse fabrikkene og systemene er til stede i hele Latin-Amerika, inkludert Mexico, Paraguay, Nicaragua og El Salvador. O.a. Kilde: Maquiladora – Wikipedia)

Resultatet av disse to delene av Trumps politikk ville være et stup i Mexicos kilde til dollar. Dette vil tvinge Mexico til å ta et valg: Hvis de passivt aksepterer disse vilkårene, vil pesoens valutakurs svekke seg. Dette vil gjøre import (priset i dollar på verdensnivå) dyrere i peso-termer, noe som fører til et betydelig hopp i innenlandsk inflasjon.

Alternativt kan Mexico sette økonomien først og si at handels- og betalingsforstyrrelsene forårsaket av Trumps tollhandlinger, hindrer dem i å betale sin dollargjeld til obligasjonseiere.

I 1982 utløste Mexicos mislighold av sine tesobono-obligasjoner*, denominert i dollar, Latin-Amerikas gjeldsbombe på grunn av mislighold. Trumps handlinger ser ut som han tvinger frem en reprise. I så fall vil Mexicos utjevnende svar være å suspendere betalingen på sine amerikanske dollarobligasjoner.

*(En peso-denominert obligasjon som er utstedt av den meksikanske regjeringen og hvis kuponger og hovedstol er indeksert til amerikanske dollar til spotkursen som gjelder på utstedelsestidspunktet. O.a. Kilde: Tesobono – Fincyclopedia)

Dette kan ha vidtrekkende effekter, fordi mange andre land i Latin-Amerika og det globale sør opplever en lignende skvis i balansen for internasjonal handel og betalinger. Dollarens valutakurs har allerede steget mot valutaene deres som et resultat av at Federal Reserve hever renten, og tiltrekker seg investeringsfond fra Europa og andre land. En stigende dollar betyr stigende importpriser på olje og råvarer denominert i dollar.

Canada står overfor en lignende skvis i betalingsbalansen. Motstykket til Mexicos maquiladora-fabrikker er bildelfabrikkene i Windsor, over elven fra Detroit. På 1970-tallet ble de to landene enige om Auto Pact, bilpakten, og tildelte hva monteringsfabrikker skulle jobbe med i deres felles produksjon av amerikanske biler og lastebiler.

Vel, «enig» er kanskje ikke det passende ordet. Jeg var i Ottawa på den tiden, og kanadiske myndighetspersoner var veldig ergerlige over å bli tildelt den dårlige enden av bilavtalen. Men den er fortsatt i gang i dag, 50 år senere, og er fortsatt en viktig bidragsyter til Canadas handelsbalanse og dermed valutakursen på dollaren, som allerede har falt mot USAs.

Selvfølgelig er Canada ikke noe Mexico. Tanken om at landet skulle suspendere betalingen på sine dollarobligasjoner er utenkelig, i et land som i stor grad styres av sine banker og finansielle interesser. Men de politiske konsekvensene vil merkes i all kanadisk politikk. Det vil være en anti-amerikansk følelse (som alltid bobler under overflaten i Canada) som bør gjøre slutt på Trumps fantasi om å gjøre Canada til den 51. staten.

Det implisitte moralske grunnlaget for den internasjonale økonomiske orden

Det er et grunnleggende illusorisk moralsk prinsipp i virksomhet i Trumps toll- og handelstrusler, og det ligger til grunn for det brede narrativet som USA har forsøkt å rasjonalisere sin unipolare dominans over verdensøkonomien med. Dette prinsippet er illusjonen om gjensidighet, som støtter en gjensidig fordeling av fordeler og vekst – og i det amerikanske vokabularet er det pakket sammen med demokratiske verdier og prat om frie markeder som lover automatiske stabilisatorer under det USA-sponsede, internasjonale systemet.

Prinsippene om gjensidighet og stabilitet var sentrale i de økonomiske argumentene som ble fremsatt av John Maynard Keynes, under debatten på slutten av 1920-tallet, over USAs insistering på at dets europeiske krigstidsallierte skulle betale tung gjeld for våpen, kjøpt fra USA før landets formelle inntreden i første verdenskrig.

De allierte gikk med på å betale ved å pålegge Tyskland erstatninger, for å skyve kostnadene over på krigens taper. Men kravene fra USA til sine europeiske allierte, og i sin tur fra dem til Tyskland, var langt utenfor den økonomiske evnen til å kunne bli oppfylt.

Det grunnleggende problemet, forklarte Keynes, var at USA hevet sine tariffer mot Tyskland som respons på at valutaen svekket seg, og deretter innførte de Smoot-Hawley-tariffen mot resten av verden. Det forhindret Tyskland i å tjene hard valuta for å betale de allierte, og for dem å betale Amerika.

For å få det internasjonale finansielle systemet med gjeldsbetjening til å fungere, påpekte Keynes, har en kreditornasjon en forpliktelse til å gi debitorland muligheten til å skaffe penger til å betale, ved å eksportere til kreditornasjonen. Ellers vil det bli valutakollaps og lammende innstramminger for skyldnere.

Dette grunnleggende prinsippet bør være kjernen i ethvert design for hvordan den internasjonale økonomien skal organiseres, med kontroller og balanser for å forhindre en slik kollaps.

Motstandere av Keynes – som den franske anti-tyske monetaristen Jacques Rueff og den nyklassiske handelsforkjemperen Bertil Ohlin – gjentok det samme argumentet som David Ricardo la frem, i sitt vitnesbyrd fra 1809 til 1810 for Storbritannias Bullion Committee. Han hevdet at betaling av utenlandsgjeld automatisk skaper en balanse i internasjonale betalinger. Denne økonomiske søppel-teorien ga en logikk som fortsatt er den grunnleggende i IMFs innstrammingsmodell i dag.

Ifølge fantasien i denne teorien, når betaling av gjeldsbetjening senker priser og lønninger i det gjeldsbetalende landet, vil det øke eksporten ved å gjøre den mindre kostbar for utlendinger. Og angivelig vil mottak av gjeldsbetjening av kreditornasjoner bli monetisert for å øke sine egne priser (i henhold til Quantity Theory of Money), og dermed redusere eksporten.

Denne prisendringen er ment å fortsette inntil debitorlandet, som lider av en monetær utstrømning og innstramminger, er i stand til å eksportere nok til å ha råd til å betale sine utenlandske kreditorer.

Men USA tillot ikke utenlandsk import å konkurrere med sine egne produsenter. Og for debitorer var prisen for monetære innstramminger ikke mer konkurransedyktig eksportproduksjon, men økonomiske forstyrrelser og kaos.

Ricardos modell og amerikansk nyklassisk teori var ganske enkelt en unnskyldning for hard kreditorpolitikk. Strukturelle tilpasninger eller innstramminger har vært ødeleggende for de økonomiene og regjeringene som har blitt pålagt dem. Innstramminger reduserer produktivitet og produksjon.

I 1944, da Keynes prøvde å motstå USAs krav om utenrikshandel og monetær underdanighet på Bretton Woods-konferansen, foreslo han Bancor, en mellomstatlig ordning for betalingsbalanse, som krevde at kroniske kreditornasjoner (nemlig USA) skulle miste sin akkumulering av økonomiske krav på debitorland (slik Storbritannia ville bli).

Det ville være prisen som må betales for å forhindre at den internasjonale finansordenen polariserer verden mellom kreditor- og debitorland. Kreditorer måtte gjøre det mulig for skyldnere å betale, eller miste sine økonomiske krav om betaling.

Keynes understreket også at hvis kreditorene ønsker å få betalt, må de importere fra skyldnerlandene, for å gi dem betalingsevne.

Dette var en dypt moralsk politikk, og den hadde en ekstra fordel av å være økonomisk fornuftig. Den vil gjøre det mulig for begge parter å blomstre, i stedet for å ha én kreditornasjon som blomstrer, mens gjeldsland bukker under for innstramminger, og hindrer dem i å investere i, modernisere og utvikle økonomiene sine ved å øke sosiale utgifter og levestandarden.

Under Donald Trump bryter USA dette prinsippet. Det er ingen keynesiansk Bancor-type ordning på plass, men det er de harde America First-realitetene i dets unipolare diplomati.

Hvis Mexico skal redde økonomien fra å bli kastet ut i innstramminger, prisinflasjon, arbeidsledighet og sosialt kaos, må landet suspendere sine betalinger på utenlandsgjeld priset i dollar.

Det samme prinsippet gjelder for andre land i det globale sør. Og hvis de handler sammen, har de en moralsk posisjon til å skape en realistisk og til og med uunngåelig fortelling om forutsetningene for at enhver stabil internasjonal økonomisk orden skal fungere.

Omstendighetene tvinger dermed verden til å bryte med den USA-sentrerte finansordenen. Den amerikanske dollarens valutakurs kommer til å stige på kort sikt, som et resultat av at Trump blokkerer import med toll og handelssanksjoner.

Dette skiftet i valutakursen vil presse utenlandske land som skylder dollar, på samme måte som Mexico og Canada skal presses. For å beskytte seg selv må de suspendere betjeningen av dollargjelden.

Denne responsen på dagens gjeldskostnader er ikke basert på begrepet odiøs gjeld. Den går utover kritikken om at mange av disse gjeldssituasjonene og deres betalingsbetingelser, ikke var i interessen til landene som denne gjelden ble pålagt, i utgangspunktet. Den går utover kritikken om at långivere må ha et visst ansvar for å bedømme sine skyldneres evne til å betale – eller lide økonomiske tap hvis de ikke har gjort det.

Det politiske problemet med verdens overheng av dollargjeld, er at USA opptrer på en måte som hindrer skyldnerland i å tjene penger til å betale utenlandsgjeld, denominert i amerikanske dollar.

USAs politikk utgjør dermed en trussel mot alle kreditorer, som angir sin gjeld i dollar, ved å gjøre denne gjelden praktisk talt ubetalbar, uten å ødelegge deres egne økonomier.

USAs politiske antagelse om at andre land ikke vil svare på dens økonomiske aggresjon

Vet Trump virkelig hva han gjør? Eller forårsaker hans forhastede politikk bare utilsiktet skade for andre land?

Jeg tror at det som er i sving er en dyp og grunnleggende intern motsigelse i amerikansk politikk, lik den i amerikansk diplomati på 1920-tallet. Da Trump lovet sine velgere at USA må være «vinneren» i enhver internasjonal handels- eller finansavtale, erklærer han økonomisk krig mot resten av verden.

Trump forteller resten av verden at de må være tapere – og ydmykt akseptere dette faktum, som betaling for den militære beskyttelsen de gir verden, i tilfelle Russland kan invadere Europa eller Kina kan sende sin hær inn i Taiwan, Japan eller andre steder.

Fantasien er at Russland vil ha noe å vinne på å måtte støtte en kollapsende europeisk økonomi, eller at Kina bestemmer seg for å konkurrere militært i stedet for økonomisk.

Overmot er i sving i denne dystopiske fantasien. Som verdens hegemon tar diplomatiet i USA sjelden hensyn til hvordan fremmede land vil reagere. Essensen av overmot er å forenklet anta at land passivt vil underkaste seg amerikanske handlinger, uten tilbakeslag. Det har vært en realistisk antagelse for land som Tyskland, eller de med lignende amerikanske klientpolitikere i embetet.

Men det som skjer i dag er av system-omfattende karakter. I 1931 ble det endelig erklært et moratorium for Inter-Ally-gjeld og tyske erstatninger. Men det var to år etter børskrakket i 1929 og de tidligere hyperinflasjonene i Tyskland og Frankrike.

På samme måte ble latinamerikansk gjeld skrevet ned av Brady-obligasjoner på 1980-tallet. I begge tilfeller var internasjonal finans nøkkelen til systemets generelle politiske og militære sammenbrudd, fordi verdensøkonomien hadde blitt selvdestruktivt finansialisert.

Noe lignende virker uunngåelig i dag. Ethvert brukbart alternativ innebærer å skape et nytt verdensøkonomisk system.

USAs innenrikspolitikk er like ustabil. Trumps politiske teater gjennom America First, som fikk ham valgt, kan få gjengen hans avsatt, ettersom motsetningene og konsekvensene av deres driftsfilosofi blir anerkjent og erstattet.

Hans tollpolitikk vil akselerere amerikansk prisinflasjon og, enda mer fatalt, forårsake kaos i amerikanske og utenlandske finansmarkeder. Forsyningskjeder vil bli forstyrret, og avbryte amerikansk eksport av alt fra fly til informasjonsteknologi. Og andre land vil finne seg forpliktet til å gjøre sine økonomier mer uavhengige av amerikansk eksport eller dollarkreditt.

Kanskje ville ikke dette være en dårlig ting på lang sikt. Problemet er på kort sikt, ettersom forsyningskjeder, handelsmønstre og avhengighet erstattes som en del av den nye geopolitiske økonomiske orden, som amerikansk politikk tvinger andre land til å utvikle.

Trump baserer sitt forsøk på å rive opp de eksisterende forbindelsene og gjensidigheten mellom internasjonal handel og finans, på antakelsen om at Amerika vil komme best ut i kampen om en kaotisk forundringspakke. Denne tilliten ligger til grunn for hans vilje til å trekke ut dagens geopolitiske sammenhenger.

Han mener at den amerikanske økonomien er som et kosmisk sort hull, det vil si et tyngdepunkt som er i stand til å trekke alle verdens penger og økonomiske overskudd til seg. Det er det eksplisitte målet med America First. Det er det som gjør Trumps program til en erklæring om økonomisk krig mot resten av verden.

Det er ikke lenger et løfte om at den økonomiske ordenen sponset av amerikansk diplomati vil gjøre andre land velstående. Gevinstene fra handel og utenlandske investeringer skal sendes til og konsentreres i Amerika.

Problemet går hinsides Trump. Han følger ganske enkelt det som allerede har vært implisitt i amerikansk politikk siden 1945.

Amerikas selvbilde er at det er den eneste økonomien i verden som kan være grundig selvforsynt økonomisk. Den produserer sin egen energi, og også sin egen mat, og forsyner disse grunnleggende behovene til andre land, eller har evnen til å skru igjen krana.

Viktigst av alt, USA er den eneste økonomien uten de økonomiske begrensningene som begrenser andre land. Amerikas gjeld er i sin egen valuta, og det har ikke vært noen grense for landets mulighet til å bruke over evne, ved å oversvømme verden med overflødige dollar, som andre land aksepterer som sine monetære reserver, som om dollaren fortsatt er like god som gull.

Under det hele er antakelsen om at USA, nesten med et trykk på bryteren, kan bli like industrielt selvforsynt som det var i 1945. Amerika er verdens Blanche duBois i Tennessee Williams Streetcar Named Desire, som lever i fortiden mens den ikke eldes godt.

Det amerikanske imperiets egoistiske nyliberale narrativ

For å oppnå utenlandsk samtykke til å akseptere et imperium og leve fredelig i det, kreves det en beroligende fortelling for å skildre imperiet som trekker alle fremover. Målet er å distrahere andre land fra å motsette seg et system som faktisk er utnyttende.

Storbritannia og deretter USA fremmet frihandelsimperialismens ideologi, etter at deres merkantilistiske og proteksjonistiske politikk hadde gitt dem en kostnadsfordel i forhold til andre land, og gjort disse landene til kommersielle og finansielle satellitter.

Trump har trukket vekk dette ideologiske teppet. Delvis er dette ganske enkelt en erkjennelse av at den ikke lenger kan opprettholdes i møte med USAs og NATOs utenrikspolitikk og landets militære og økonomiske krig mot Russland og sanksjoner mot handel med Kina, Russland, Iran og andre BRICS-medlemmer.

Det ville være galskap av andre land å ikke avvise dette systemet, nå som dets styrkende narrativ er falskt for alle å se.

Spørsmålet er, hvordan vil de være i stand til å sette seg i en posisjon til å skape en alternativ verdensorden? Hva er den sannsynlige banen?

Land som Mexico har egentlig ikke mye annet valg enn å gå alene. Canada kan underkaste seg og la valutakursen falle og de innenlandske prisene stige, ettersom importen er denominert i «hard valuta»-dollar.

Men mange land i det globale sør er i samme klemme når det gjelder betalingsbalanse, som Mexico. Og med mindre de har klient-eliter som Argentina – elitene er selv store innehavere av Argentinas dollarobligasjoner – vil deres politiske ledere måtte stoppe gjeldsbetalingene eller lide innenlandske innstramminger (deflasjon av den lokale økonomien), kombinert med inflasjon av importpriser når valutakursene for deres valutaer bøyer seg under belastningene, pålagt av en stigende amerikansk dollar. De må suspendere gjeldsbetjeningen eller bli stemt ut av embetet.

Ikke mange ledende politikere har det spillerom som Tysklands utenriksminister Annalena Baerbock har, til å si at hennes grønne parti ikke trenger å lytte til hva tyske velgere sier de vil. Oligarkier i det globale sør kan være avhengige av amerikansk støtte, men Tyskland er absolutt et unntak når det gjelder å være villig til å begå økonomisk selvmord, av lojalitet til en grenseløs amerikansk utenrikspolitikk.

Å suspendere gjeldsbetjeningen er mindre destruktivt enn å fortsette å underkaste seg den Trump-baserte America First-ordenen. Det som blokkerer den politikken er politisk, sammen med en sentristisk frykt for å ta fatt på den store politiske endringen som er nødvendig, for å unngå økonomisk polarisering og innstramminger.

Europa ser ut til å være redd for å bruke muligheten til å bare syne Trumps bløff, til tross for at det er en tom trussel som vil bli blokkert av USAs egeninteresser blant giverklassen.

Trump har uttalt at hvis andre NATO-medlemmer ikke går med på å bruke 5 % av BNP på militære våpen (hovedsakelig fra USA) og kjøpe mer amerikansk flytende naturgass (LNG), vil han innføre 20% toll mot dem.

Men hvis europeiske ledere ikke gjør motstand, vil euroen falle kanskje med 10-20 %. Innenlandske priser vil stige, og nasjonale budsjetter vil måtte kutte ned på programmer for sosiale utgifter som støtte til familier, til å kjøpe dyrere gass eller elektrisitet for å varme opp og drive hjemmene sine.

Amerikas nyliberale ledere ønsker denne fasen av klassekrigen med amerikanske krav til utenlandske regjeringer velkommen. Amerikansk diplomati har vært aktivt i å lamme det politiske lederskapet til tidligere arbeiderpartier og sosialdemokratiske partier i Europa og andre land, så grundig at det ikke lenger ser ut til å spille noen rolle hva velgerne ønsker.

Det er det USAs National Endowment for Democracy (NED) er til for, sammen med hovedstrømsmediene.

Men det som blir rystet er ikke bare USAs unipolare dominans av Vesten og dens innflytelsessfære, men den verdensomspennende strukturen for internasjonal handel og finansielle relasjoner – og uunngåelig også militære relasjoner og allianser.

Denne artikkelen er hentet fra Geopolitical Economy Report