oss 150 kroner!
USA ignorerer sin egen registrering av Syrias regjerende al-Qaida-veteraner som terrorister, samtidig som de opprettholder sanksjoner som ødelegger livene til vanlige sivile.
Substack, 30. desember 2024.
I sine memoarer om sin tid som seniorrådgiver for president Obama, mintes Ben Rhodes et av administrasjonens største dilemmaer i Syria.
Tilbake i slutten av 2012 førte CIA en skjult krig til flere milliarder dollar for å hjelpe opprørere med å velte den daværende syriske presidenten Bashar al-Assad. På det tidspunktet hadde Al-Qaida etablert en mektig franchise-avdeling i Syria, kjent som Jabhat al-Nusra, som internasjonale aktører umiddelbart utpekte som en terrororganisasjon.
Men for en amerikansk regjering som søker regimeendring i Damaskus, utgjorde det et problem å legge al-Nusra til utenriksdepartementets terrorliste. På bakken, erkjente Rhodes, var al-Nusra «sannsynligvis den sterkeste kampstyrken» mot den syriske regjeringen. Dessuten, i stedet for å komme i konflikt med hverandre, var det «også klart at den mer moderate opposisjonen» som USA favoriserte, faktisk «kjempet side om side med al-Nusra». Derfor husket Rhodes at han argumenterte overfor sine kolleger, at å utpeke al-Nusra som en terrororganisasjon «ville fremmedgjøre de samme menneskene vi ønsker å hjelpe».
Rhodes og hans kolleger endte opp med å tape den debatten. Men selv om utenriksdepartementet utpekte al-Nusra i desember 2012, viser det seg at USA fortsatt fant en måte å hjelpe på. Ved å plassere Nusra på terrorlisten, forklarte New York Times den måneden, håpet Obama-administrasjonen «å fjerne en av de største hindringene for å øke vestlig støtte til opprøret: frykten for at penger og våpen kunne strømme til en jihadistgruppe som ytterligere kunne destabilisere Syria og skade vestlige interesser».
Med andre ord, å utpeke al-Nusra som en terroristgruppe var et tannløst trekk, som hjalp Obama-administrasjonen til å fortsette å bevæpne opprøret som Nusra-militante dominerte. Forestillingen om at amerikanske sanksjoner ville tvinge et al-Qaida-dominert opprør til å forlate sin ledende kampstyrke, var en fantasi – om ikke et bevisst knep – som sikret at amerikanske våpen ville fortsette å strømme.
Og det gjorde de: Tre måneder etter utenriksdepartementets registrering av al-Nusra som terror-organisasjon, rapporterte Associated Press at USA og landets allierte stedfortreder-krigere, hadde «dramatisk trappet opp våpenforsyningene til syriske opprørere» for å hjelpe dem med å «ta Damaskus». Til tross for Obama-administrasjonens offentlige motstand mot Nusra, «er det lite klare bevis fra frontlinjene for at alle de nye, kraftige våpnene går til grupper som har blitt nøye undersøkt av USA». I stedet hadde opprørere «inkludert Jabhat al-Nusra» blitt sett «med slike våpen». Da amerikanske våpen ankom Syria, erkjente Obama-administrasjonen i det stille at den ikke hadde noen mulighet til å kontrollere hvem som ville bruke dem. «Vi trengte plausibel benektelse i tilfelle våpnene kom i hendene på al-Nusra», forklarte en tidligere høytstående embetsmann i administrasjonen i 2013.
Med amerikanske våpen i hendene erobret al-Nusra og dets allierte den syriske provinsen Idlib, i mai 2015. Det var fra Idlib at al-Nusra – nå under navnet Hayat Tahrir al-Sham (HTS) – lanserte den nylige offensiven som fjernet Assad.
Og nå som HTS, en Al Qaida-avlegger, endelig har erobret Damaskus i desember 2024, står Obama-administrasjonens veteraner, som nå tjenestegjør under president Biden, overfor et dilemma som ligner på det Ben Rhodes beskrev i løpet av den samme måneden i 2012.
På den ene siden hjalp USA opprøret som veltet Assad – ikke bare via CIAs skitne krig, men også de lammende sanksjonene som knuste Syrias økonomi og USAs samtidige militære okkupasjon som fratok Syria oljen og hveten. Men på den andre siden – på grunn av beslutningen som Obama-teamet tok i desember 2012, på grunn av Rhodes sine innvendinger – er den nye syriske regjeringen en utpekt terrororganisasjon. HTS-herskeren, Abu Mohammed al-Jolani – nå med sitt opprinnelige navn Ahmed al-Shara – har til og med en dusør på 10 millioner dollar på hodet.
I Washington er beslutningen tatt om å gi Syrias regjerende Al Qaida-avdeling en annen hjelpende hånd.
Etter å ha møtt al-Jolani/al-Shara i Damaskus den 20. desember, kunngjorde den høyt plasserte tjenestemannen i utenriksdepartementet Barbara Leaf, at USA vil suspendere belønningen på 10 millioner dollar for hans tilfangetagelse. I Leafs fortelling «fremsto Al-Shara som pragmatisk» og kom med «moderate uttalelser» om spørsmål som inkluderer kvinners og minoriteters rettigheter.
Den amerikanske regjeringens vilje til å engasjere seg med al-Shara, en tidligere leder av Al Qaida – og før det, en tidligere nestleder for ISIS – understreker at regjeringens definisjon av «terrorisme» er helt avhengig av politiske beregninger. Den operative standarden koker ned til om den utpekte «terroristen» er «på vår side», som Jake Sullivan beskrev al-Qaida i Syria, i en nå beryktet e-post fra februar 2012.
Lignende kriterier gjelder for den amerikanske definisjonen av «moderat». Etter å ha mottatt Biden-administrasjonens godkjenning, har al-Sharas regjering tilbudt en visjon for Syria som knapt gjenspeiler de demokratiske ambisjonene til de sekulære, reformistiske demonstrantene som tok til gatene mot Assad tidlig i 2011.
Etter først å ha antydet at det ville bli raske valg, sier al-Shara nå at dette kan ta opptil fire år. For et krigsherjet land som Syria, er det forståelig med en overgangsperiode med omstrukturering, før et valg. Men regjeringen som al-Shara setter på plass for denne åpne overgangen, ligner ikke Syrias rike kulturelle mosaikk, og heller HTS sin egen type sekterisme.
Al-Shara har utpekt Anas Hassan Khattab, en tidligere Al-Qaida-kommandant og medgrunnlegger av Nusra, som Syrias nye etterretningssjef. Tilbake i 2014 utpekte FN Khattab som en «terrorist», for hans viktige rolle i Nusras finansiering og operasjoner. I mellomtiden har den eneste kvinnen som er utnevnt til å tjene i «overgangs»-regjeringen, til dags dato, erklært at det nye systemet vil være basert på sharia-lov. Hun insisterte også på at det ikke vil være plass til både «sekularisme» og «de som ikke er enige i min tenkning».
Den mest illevarslende utviklingen er en bølge av sekterisk vold. Selv om den i stor grad er nedtonet i vestlige medier, er det utbredte rapporter, dokumentert med videobevis, om militante angrep på alawitter, kristne og andre minoriteter. Selv om HTS-krigere angivelig har forsøkt å stoppe slike angrep i noen områder, er dette en uunngåelig konsekvens av at et sekterisk opprør tar makten i et desimert, splittet land. Som New York Times bemerker, inkluderer HTS sine egne rekker «tusenvis av radikaliserte utenlandske krigere», supplert med mange flere i andre militser. I en demonstrasjon av takknemlighet for deres kritiske rolle i å styrte Assad, har al-Shara sagt at disse utenlandske militante sannsynligvis vil bli innvilget syrisk statsborgerskap.
Mens USA tilbyr Syrias nye herskere en olivengren, har de gjort det motsatte med det syriske folket. President Biden godkjente i forrige uke en femårig forlengelse av Caesar Act, et sett med drakoniske sanksjoner som bevisst har forhindret gjenoppbygging av Syria og knust landets økonomi. Kongressen hadde inkludert sanksjonene i sin årlige forsvarslov, rett før avsettelsen av Assad. Den overraskende omveltningen av ham har satt den amerikanske regjeringen og allierte syriske opposisjonslobbyister, i den vanskelige posisjonen med å erkjenne at deres sanksjoner skader syriske sivile.
Republikaneren Joe Wilson, en mangeårig talsmann for sanksjonene mot Syria, har nå bedt Biden-administrasjonen om å utstede en dispensasjon som vil «suspendere sanksjonsvedtekter og utøvende ordrer knyttet til gjenoppbygging, økonomisk utvikling, utenlandske investeringer og andre kritiske økonomiske aktiviteter». Disse dispensasjonene, skrev Wilson, «kan bygge velvilje for USA i Syria … ved å legge til rette for økonomisk og finansiell tilgang for vanlige syrere».
Dette er en skarp helomvending for Wilson, som ikke bare var med på å støtte Caesar Act-sanksjonene, men til og med erklærte at han var «dypt ulykkelig» da Biden utstedte en midlertidig dispensasjon fra sanksjonene, etter det ødeleggende jordskjelvet i februar 2023. Ved nå å ønske og «bygge god vilje» ved å oppheve sanksjonene, erkjenner Wilson at de faktisk skader «vanlige syrere».
Som New York Times observerer, «er det utbredt enighet om at det viktigste skrittet i gjenoppbyggingen av Syrias økonomi bare kan tas av USA: Opphev de straffende sanksjonslagene som effektivt har avskåret Syria fra internasjonal handel og investeringer». Når det gjelder hvorfor USA hadde rett til å utsette vanlige syrere for disse straffende sanksjonene i utgangspunktet, er det fordi det var en ensidig avtale i Washington for å få dem til å lide, hvis det kunne bidra til å velte regjeringen deres.
Nå som regimeendring er oppnådd, er USA også mer ærlig om en annen kritisk komponent i sin elendighet overfor vanlige syrere. Etter lenge å ha hevdet at de bare hadde 900 soldater inne i Syria, har Pentagon nå innrømmet at tallet faktisk er mer enn 100% høyere. «Jeg fikk vite i dag at det faktisk er omtrent 2.000 amerikanske soldater i Syria», sa generalmajor Patrick Ryder, en talsperson for Pentagon, til journalister i forrige uke.
Som amerikanske topptjenestemenn fra president Trump og nedover har erkjent, er målet med soldatenes tilstedeværelse, ikke å bekjempe ISIS, men å plyndre Syrias olje og hvete, for å utfylle sanksjonene for å kollapse den syriske staten. Med Syria som risikerer å synke ned i ytterligere kaos, er det nåværende budskapet fra Det hvite hus, at «overgangsregimet» som vokste ut av Al Qaida, og ikke det syriske folket, fortsatt er den eneste passende mottakeren av Washingtons hjelp.
Først publisert på Aaron Matés Substack:
US helps Syria’s ruling Al Qaeda offshoot while punishing its people
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
