Nansens studie av eskimoliv

I 1893 skrev Fridtjof Nansen sin beretning Eskimoliv. Den ble omtalt i New York Times samme år. Dr. philos. Knut Erik Aagaard har oversatt og kommenterer denne artikkelen.

New York Times 19.11.1893

Tilrettelagt og oversatt for steigan.no av dr. philos. Knut Erik Aagaard

20.01.2025

I dager som disse – og hver dag har nok med sin plage – kunne det (kanskje) være på sin plass å servere leserne en tekst fra New York Times. Den er ikke postmoderne, heller ikke moderne, og den er slett ikke skjemmet av det siste tiårs frenetiske woke-antropofagi. Det er snarere snakk om primalskriket til «den sympatiserende antropologi», som i dyp fortvilelse aller først ble skreket av Fridtjof Nansen i 1891 med boken «Eskimoliv» (Aschehoug 1891, Kristiania).

Jeg leste en del antropologi i min ungdom, særlig samlede verker av Margaret Meads mindre berømte, men mer betydelige ektemann George Bateson, som så «Mind and Nature» og ga psykiatrien et dødsstøt, med dens galopperende og altomfattende diagnostiseringsmani, som fritar staten, skolen og foreldrene ansvaret for kulturtapet til dagens ungdom. (Elon Musk sies å være autist, og refererer visst til seg selv som sådan, men han kan vel knapt betegnes som funksjonshemmet). Vi gir ordet til New York Times:

«I redegjørelsen for sin minneverdige reise tvers over Grønland, kunngjorde dr. Nansen for sine lesere at han hadde avlagt eskimoene et langvarig besøk før han vendte tilbake [besøket ble langvarig fordi ekspedisjonen ikke rakk siste båten hjem før vinteren 1888] .. Han må ha vært oppmerksom på at forsinkelsen ga ham en gylden anledning til å skrive denne sjarmerende beretningen om «Eskimoliv» (Fridtjof Nansen: «Eskimo Life», Longmans, Green & co, New York 1893).

Som reisebeskriver har dr. Nansen flere sterke egenskaper, og én av dem besitter han iallfall i en ualminnelig høy grad. Han har en strålende evne til å beskrive ting slik han finner dem. Fra ham hører vi aldri forfengelige klager eller nytteløse innvendinger over noe som går ham imot. Han kan se situasjoner som de er, han ser deres årsaker. Han forstår, og han kan derfor med medfølelse kaste seg over de kjensgjerninger han konfronteres med. I denne boken skriver han om eskimoene slik en eskimo selv kunne gjort det, som hadde studert ved et tysk universitet.

Tidligere forfattere har vært sjokkert over eskimoenes manerer og deres grove umoral. Men med sitt medfølende sinn og sitt klare syn, blir dr. Nansen tolerant. Han ser, om ikke årsakene til upassende handlinger, så i det minste fraværet av forebyggende tiltak. Når han har sett menn og kvinner tilbringe de lange vintermånedene myldrende i halvt underjordiske hjem, hvor de sover på bare benker, sammenpakket som varene på en fiskehandlers disk, da kan han se gjennom fingrene med deres bentfrem åpenbare fremvisning av ben og legemer. Og videre, når han forstår at europeiske tanker om legitime barnefødsler i hovedsak bunner i europeiske ideer om eiendom og arv, så forstår han også hvorfor eskimoen, som strengt tatt aldri har noen eiendom, ikke har ervervet disse tankene. Eskimoen ønsker ikke barn for å ha en arving, men for at befolkningen skal ha tilvekst og for å fremme sin egen husholdnings arbeidskraft. Av den grunn er han ikke så nøye som europeerne når det gjelder farskap.

Dr. Nansen tror eskimoen er påført stor skade av europeerne, og skriver varmt i hans forsvar. Og deler av boken skriver han faktisk som hans aktive advokat. «Jeg er svak nok», skriver han, «til å føle medlidenhet med en rase i tilbakegang, som kanskje er redningsløst fortapt fordi den allerede er bitt av vår sivilisasjons gift.» Effekten han så, gjorde ham harm, og han fylltes av et brennende ønske om å sende sannheten gjallende utover verden. Vi kan ikke annet enn anerkjenne dr. Nansen for hans formidable kunnskap om de kjensgjerningene han lister opp for oss, for han hadde en helt unik anledning til å betrakte og overveie det han så. Han tilbrakte en hel vinter med dette folket, bodde i deres trange iglooer, deltok i deres jakt, og forsøkte så langt han kunne å lære språket deres.

Dr. Nansen ble snart beveget til medfølelse med eskimoenes skjebne, og til å bli glad i landet deres. Han så Grønland med «den drømlignende skjønnheten til eventyrlandet i min barnlige fantasiverden». Han opplevet «Norges vakre natur gjentatt i enda edlere og renere form». Eskimoen har en dyp kjærlighet til landet sitt, for det landet er hele verden for ham. Og likevel begynner hans liv utenfor grensen for de livsbetingelser som alle andre raser i verden har funnet uomgjengelig nødvendige for bosetting. Eskimoen har tappert møtt sin skjebne og lært å elske den.

Dr. Nansen opplevde i tide eskimoenes solbrune ansikter «glinsende av sunnhet og fett», endog virkelig vakre, for ansiktene «gjenspeilte naturens frie liv, og fremkalte i min tanke bilder av blått hav med livgivende og glitrende solskinn». [Oversetteren kan på en måte bekrefte dette etter en middag i den danske byen som i Norge er bedre kjent som Jante (Nykøbing ved Limfjorden) invitert i 1987 av fire tykke og blide, rødmussede og fettglinsende grønlendere med svære stykker selkjøtt sydende i en diger dampende gryte, servert med store mengder sprit, kaffe og tobakk]. Avgrensende trekk i eskimoens karakter er godt humør, fredssælhet og likevektighet. Eskimoen ønsker å stå på lik fot med sine medmennesker, han er nøye med aldri å fornærme sine naboer, og når han opplever seg krenket, ypper han ikke til kamp, men utfordrer sin motstander til duell: kappleik i form av nidviser med det formål å få den andre til å virke komisk i stammens påhør. Annen hevn tilstreber han ikke.

Dr. Nansen bærer vitnemål om eskimoens naturlig gode åndsevner. Når de spilte «kinasjakk» var han ofte overrasket over deres skarpsindighet og forutseenhet. Eskimoen lærer å lese og skrive med relativ letthet, og om han snubler litt i aritmetikken, skyldes det årsaker like gamle som rasen selv.

Om misjonsarbeidet skriver dr. Nansen med drepende kritikk. I sin bestrebelse på å dreie en hel levemåte trill rundt, har misjonen begått alvorlige feil. Å forvandle denne ville rasen av frie jegere til en sivilisert kristen nasjon var umulig på så kort tid. Kristendommen ledet dem inn i en helt ny og fremmed verden og ville ha dem til å tenke på en helt ny måte. Endog dens trossystem og begreper om himmelen feiler overfor en tenkemåte som ikke kan fatte dem. Vår oppfatning av paradiset, med engler i hvite kjortler og klær av sølv og gull i overdådige slott, tiltrekker dem ikke. Slike ting har eskimoen aldri drømt om, og han bryr seg ikke om dem. Jordisk rikdom har ingen verdi for ham. Hans himmel ville snarere være en varm igloo, rikelig med selkjøtt, fint vær og evige jaktmarker.

Eskimoen lever i stenalderen, men etter at vi ga ham jern, fanger han ikke flere rensdyr, men færre enn før. Selv geværet har skadet ham. Nå slakter han rensdyr for en mager fortjeneste, og resultatet er at rensdyrene nesten er utryddet, mens deres bestand aldri var truet av eskimoens jakt. Bruken av gevær på havet har svekket ferdighetene med harpunen, som fortsatt er av vital betydning, fordi den alene kan brukes i grov sjø. Harpunen er også et bedre våpen enn geværet i den forstand at byttet sikres bedre og bringes hjem, mens mye sel bare såres av geværet, eller drepes til ingen nytte, og færre føres hjem til husholdningen.

Matvarene eskimoen har fått fra Europa skader ham. Spesielt stor fare innebærer kaffe, tobakk og whisky, mens europeiske delikatesser har gjort ham til en ekstravagant tåpe. Han påtreffes nå ofte i europeiske filler, i stedet for varmende pels. Det har vært en kontinuerlig nedgang i eskimoens velstand inntil nesten håpløs fattigdom og svakhet. Alle grønlenderne på vestkysten er i navnet kristne, men befinner seg i en tilstand av degenerasjon og dekadanse. Dette får dr. Nansen til å formulere seg myndig:

«Kan en nominelt kristen eskimo, som ikke kan underholde sin familie, som har dårlig helse og synker ned i dypere og dypere elendighet, anses mye mer misunnelsesverdig enn en hedning i åndelig mørke, som underholder sin familie, er robust i kropp og sjel, og grunnleggende lykkelig i livet? Hvis en eskimo kunne se sin virkelige situasjon, ville han visserlig sende følgende bønn: Frels meg, Gud, fra mine venner, for mine fiender kan jeg hanskes med selv!»

Dr. Nansen er overbevist om at eskimoenes eneste håp er at europeerne gradvis trekker seg tilbake fra landet. Overlatt til seg selv ville eskimoen gjenvinne sine gamle vaner, og rasen kunne reddes. Ellers ser han ingen annen skjebne for folket han ble glad i, enn tilbakegang og endelig utryddelse.»

Så langt New York Times. Grønlenderne er nå tilhengere av Trump, men de bør tenke på hvilken skade USA har påført andre naturfolk. Fritt spill for USA på Grønland er også et tungtveiende geopolitisk skifte, for amerikanerne vil kreve en kontinentalsokkel som strekker seg nesten til Russlands nordkyst og truer Nordøstpassasjen, den nordre silkevei. Svalbard kan gå fløyten, for folkeretten er hittil et ynkelig forsvar. Gamle avtaler kan erstattes med nye etter økonomisk og militær styrke.

Skulle Grønland kjøpes, burde pengene rettelig tilfalle oss, for Grønland, Island og Færøyene var våre til og med Kielerdekretet av 14. januar 1814, fordi de ved en inkurie eller bevisst ble utelatt da Danmark folkerettsstridig forærte hele Norge til Sverige, en gave vi bestred på Eidsvold 17. mai det året. Den dagen ble vi et fritt folk igjen, og ingen hadde i 1905 mannsmot til å kreve Norgesveldet tilbake fra Danmark. Det var Norge som var kolonimakten på Grønland, så pengene er ville være våre, for en koloni som Danmark har vanskjøttet.

Jeg minner om at de ubebodde øyene vest av Nord-Grønland, et område nesten på størrelse med Sør-Norge, ble utforsket og kartlagt av Andre Fram-ferd, som ingen lengre har hørt om, en arktisk ekspedisjon ledet av Otto Sverdrup gjennom fire år i isen 1898-1902, og krevet for Norge med støtte i folkeretten. Finders are keepers. Men nordmennene var nå mindre barske enn i gamle dager, da de unnfallende forkastet gaven fra Otto Sverdrup, som ikke krevde annet enn hyre og utgiftsrefusjon for fire år, nøyaktig bokført, for en dobling av Norges territoriale utstrekning med tilhørende sokkel.

Etter diverse arktiske redningseventyr i russisk tjeneste og en mislykket karriere med bananplantasje på Cuba (mye mygg og lite penger), fikk Otto Sverdrup på sine gamle dager dårlig råd. Den saken ordnet Fridtjof Nansen da han hørte det, med en rask telefon til Stortinget, som umiddelbart innrømmet Otto Sverdrup livsvarig ærespensjon.

Men Otto Sverdrup hadde sett seg lei på norsk handlingslammelse. Han tilbød hele denne delen av Norge til salgs overfor Canada. Kort før han døde i 1930 tikket det inn $67.000 på Otto Sverdrups konto, og hans pekuniære problemer var løst. Det var en enorm sum i de dager, men det var også en stor og strategisk viktig del av Norge som ble lagt ut til privat salg for tredve sølvpenger.

Dr. philos. Knut Erik Aagaard, 20. januar 2025, den dagen freden plutselig brøt ut, kanskje den første dag i Den nye tid.