oss 150 kroner!
Det internasjonale systemet under den kalde krigen var organisert under ekstremt nullsumsforhold. Det var to maktsentra med to uforenlige ideologier som satte sin lit til fortsatte spenninger mellom to rivaliserende militærallianser for å bevare blokkdisiplin og sikkerhetsavhengighet blant allierte. Uten andre maktsentre eller en ideologisk møteplass var tapet for den ene en gevinst for den andre. Men overfor muligheten for atomkrig var det også insentiver for å redusere rivaliseringen og overvinne nullsumsblokkpolitikken.
(Uttrykket «nullsum» står for spill med helt motstridende interesser, der summen av spillernes tap og gevinst blir null. Nullsumspill kalles også konstantsumspill.)
Grunnlaget for en pan-europeisk sikkerhetsarkitektur for å dempe sikkerhetskonkurransen ble født med Helsingforsavtalen i 1975, som etablerte felles spilleregler for det kapitalistiske Vesten og det kommunistiske Østen i Europa. Den påfølgende utviklingen av tillit inspirerte Gorbatsjovs «nye tenkning» og hans gaullistiske visjon om et felles europeisk hjem for å forene kontinentet.
I sin berømte tale i FN i desember 1988 kunngjorde Gorbatsjov at Sovjetunionen ville kutte sine militære styrker med 500.000 soldater, og 50.000 sovjetiske soldater ville bli fjernet fra territoriet til Warszawapaktens allierte. I november 1989 tillot Moskva Berlinmurens fall uten å gripe inn. I desember 1989 møttes Gorbatsjov og Bush på Malta og erklærte slutten på den kalde krigen.
I november 1990 ble Charter of Paris for a New Europe signert, en avtale basert på prinsippene i Helsingfors-avtalen. Charteret la grunnlaget for en ny inkluderende pan-europeisk sikkerhet som anerkjente prinsippet om «avslutningen av delingen av Europa» og jakten på udelelig sikkerhet (sikkerhet for alle eller sikkerhet for ingen):
«Med slutten av delingen av Europa vil vi strebe etter en ny kvalitet i våre sikkerhetsforhold, mens vi fullt ut respekterer hverandres valgfrihet i så måte. Sikkerhet er udelelig og sikkerheten til hver deltakerstat er uadskillelig knyttet til sikkerheten til alle de andre».
En inkluderende pan-europeisk sikkerhetsinstitusjon basert på Helsinki-avtalen (1975) og Charter of Paris for a New Europe (1990) ble til slutt etablert i 1994 med stiftelsen av Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). OSSEs Bucuresti-dokument fra desember 1994 bekreftet på nytt:
«De er fortsatt overbevist om at sikkerhet er udelelig og at sikkerheten til hver av dem er uatskillelig knyttet til sikkerheten til alle andre. De vil ikke styrke sin egen sikkerhet på bekostning av sikkerheten til andre stater».
NATO-utvidelsen kansellerer pan-europeisk sikkerhet
Likevel kom sikkerheten i Europa i direkte konflikt med USAs ambisjoner om globalt hegemoni. Som Charles de Gaulle berømt hadde bemerket, var NATO et instrument for amerikansk forrang fra andre siden av Atlanterhavet. Bevaring og utvidelse av NATO ville tjene det formålet, ettersom USA kunne opprettholde Russlands svakhet og gjenoppliving av spenninger ville sikre at Europas sikkerhetsavhengighet kunne konverteres til økonomisk og politisk lydighet.
Hvorfor administrere sikkerhetskonkurranse når det er én dominerende side? Beslutningen om å utvide NATO kansellerte de pan-europeiske sikkerhetsavtalene da kontinentet ble delt opp på nytt, og prinsippet om udelelig sikkerhet ble forlatt ved å utvide NATOs sikkerhet på bekostning av Russlands sikkerhet. USAs forsvarsminister William Perry vurderte å trekke seg fra sin stilling i opposisjon til NATOs utvidelse. Perry hevdet også at kollegene hans i Clinton-administrasjonen anerkjente at NATOs utvidelse ville avbryte freden med Russland etter den kalde krigen, men den rådende følelsen var at det ikke spilte noen rolle siden Russland nå var svakt. George Kennan, arkitekten bak USAs inneslutningspolitikk mot Sovjetunionen, advarte imidlertid i 1997:
«Hvorfor, med alle de håpefulle mulighetene som ble skapt av slutten av den kalde krigen, skulle øst-vest-relasjonene bli sentrert på spørsmålet om hvem som ville være alliert med hvem og, implisitt, mot hvem»? [1]
NATO ble kontinuerlig beskrevet som «forsikringsgarantien» som ville håndtere Russland dersom NATOs utvidelse ville skape konflikter med Russland. Utenriksminister Madeleine Albright forklarte i april 1997: «Med en sjanse for at Russland faktisk ikke fungerer slik vi håper det vil… NATO er der». [2] I 1997 spådde daværende senator Joe Biden at NATO-medlemskap for de baltiske statene ville føre til en «kraftig og fiendtlig» reaksjon fra Russland. Biden hevdet imidlertid at Russlands fremmedgjøring ikke hadde noen betydning da de ikke hadde noen alternative partnere. Biden hånet Moskvas advarsler om at Russland ville bli tvunget til å se mot Kina som svar på NATOs utvidelse og spøkte med at hvis partnerskapet med Kina ikke klarte å levere, så kunne Russland alternativt danne et partnerskap med Iran. [3]
Russland fortsatte å presse på for et større Europa
Da det ble klart at NATOs ekspansjonisme ville gjøre det inkluderende OSSE irrelevant, forsøkte president Jeltsin og senere president Putin å utforske muligheten for Russland til å bli med i NATO. De ble begge møtt med en kald skulder i Vesten. Putin forsøkte også å etablere Russland som USAs pålitelige partner i den globale krigen mot terror, men til gjengjeld presset USA frem en ny runde med NATO-utvidelse og «fargerevolusjoner» langs Russlands grenser.
I 2008 foreslo Moskva å bygge en ny pan-europeisk sikkerhetsarkitektur. Det ble motarbeidet av vestlige stater da det ville svekke NATOs forrang. [4] I 2010 foreslo Moskva en frihandelssone mellom EU og Russland for å legge til rette for et Stor-Europa fra Lisboa til Vladivostok, noe som ville gi gjensidige økonomiske fordeler og dempe nullsumsformatet til den europeiske sikkerhetsarkitekturen. Imidlertid ble alle forslag om en Helsinki-II-avtale ignorert eller kritisert som et skummelt triks for å splitte Vesten.
Ukraina var «den klareste av alle røde linjer» for Russland og ville sannsynligvis utløse en krig, ifølge den nåværende CIA-direktøren William Burns. [5] Ikke desto mindre, i februar 2014, støttet NATO et kupp i Kiev for å trekke Ukraina inn i NATOs bane. Som forutsagt av Burns begynte en krig om Ukraina. Minsk-avtalen kunne ha løst konflikten mellom NATO og Russland, selv om NATO-landene senere innrømmet at avtalen kun var ment å kjøpe tid til å bevæpne Ukraina.
Sammenbruddet til den pan-europeiske sikkerheten
Gorbatsjov konkluderte med at NATOs ekspansjonisme forrådte Helsingfors-avtalene, Paris-charteret for et nytt Europa og OSSE som avtaler for pan-europeisk sikkerhet:
NATOs ekspansjon østover har ødelagt den europeiske sikkerhetsarkitekturen slik den ble definert i Helsingfors-sluttakten i 1975. Den østlige ekspansjonen var en 180-graders reversering, et avvik fra beslutningen i Paris-charteret i 1990 tatt sammen av alle de europeiske statene til legge den kalde krigen bak oss for godt. Russiske forslag, som det fra tidligere president Dmitri Medvedev om at vi skulle sette oss ned sammen for å jobbe med en ny sikkerhetsarkitektur, ble arrogant ignorert av Vesten. Vi ser nå resultatene. [6]
Putin var enig i Gorbatsjovs analyse:
Vi har gjort alt feil…. Fra begynnelsen klarte vi ikke å overvinne Europas splittelse. For 25 år siden falt Berlinmuren, men usynlige murer ble flyttet til Øst-Europa. Dette har ført til gjensidige misforståelser og skyldtildelinger. De er årsaken til alle kriser siden den gang. [7]
George Kennan spådde i 1998 at når konflikter til slutt starter som et resultat av NATO-ekspansjonisme, så vil NATO bli feiret for å forsvare seg mot et aggressivt Russland:
Jeg tror det er begynnelsen på en ny kald krig… Det var ingen grunn til dette overhodet. Ingen truet noen andre. Denne utvidelsen ville få grunnleggerne av dette landet til å snu seg i gravene sine… Selvfølgelig kommer det til å komme en negativ reaksjon fra Russland, og da vil [NATO-utviderne] si at vi alltid har fortalt dere at det er slik russerne er – men dette er bare feil. [8]
Innenfor Vesten har det vært nesten umulig å advare mot den forutsigbare kollapsen til den europeiske sikkerheten. Den eneste akseptable fortellingen har vært at NATOs ekspansjon bare var «europeisk integrasjon», ettersom land i det delte nabolaget mellom NATO og Russland ble tvunget til å koble seg fra den største staten i Europa. Det var tydelig at en ominndeling av kontinentet ville gjenskape logikken til den kalde krigen, og det var like tydelig at et delt Europa ville være mindre velstående, mindre sikkert, mindre stabilt og mindre relevant i verden. Likevel blir det konsekvent demonisert å argumentere for ikke å dele kontinentet som å ta Russlands side i et delt Europa. Ethvert avvik fra NATOs fortellinger kommer med høye sosiale kostnader ettersom dissidenter blir svertet, sensurert og kansellert. Kombinasjonen av uvitenhet og uærlighet fra de vestlige politisk-medieelitene har dermed forhindret enhver kurskorreksjon.
[1] GF, Kennan, ‘A Fateful Error’, The New York Times , 5. februar 1997.
[2] TG Carpenter og B. Conry, NATO Enlargement: Illusions and Reality . Cato Institute, 1998, s.205.
[3] G. Kaonga, ‘Video av Joe Biden som advarer mot russisk fiendtlighet hvis NATO utvider gjenoppstår’, Newsweek , 8. mars 2022.
[4] G. Diesen og S. Wood, ‘Russias forslag til et nytt sikkerhetssystem: bekrefter diverse perspektiver’, Australian Journal of International Affairs , vol.66, nr.4, 2012, s.450-467.
[5] WJ Burns, The Back Channel: A Memoir of American Diplomacy and the Case for Its Renewal , New York, Random House, 2019, s.233.
[6] M. Schepp og B. Sandberg, ‘Gorbatsjov-intervju: ‘I Am Truly and Deeply Concerned», Spiegel , 16. januar 2015.
[7] N. Bertrand, ‘PUTIN: Forverringen av Russlands forhold til Vesten er et resultat av mange ‘feil», Business Insider , 11. januar 2016.
[8] TL Friedman, ‘Foreign Affairs; Now a Word From X.’, The New York Times , 2. mai 1998.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Glenn Diesen.
Eventuelle feil eller svakheter i oversettelsen fra engelsk er vårt ansvar.
