oss 150 kroner!
Trådløse vannmålere innføres nå i Trondheim. Det betyr enda en ny strålekilde i hvert hjem. Er det fornuftig? Er den tekniske løsningen som er valgt, fornuftig?
Jeg får flere henvendelser om trådløse vannmålere som installeres – hva enten for å fordele kostnader internt i borettslaget, eller for å avregne vannavgiften til kommunen. Slike målere fins i mange varianter og de kan settes opp slik at de gir mer eller mindre helseplager. Her er litt om saken.
Løsningen i Trondheim
N.N. i Trondheim er el-overfølsom og en av de mange som merket det på kroppen da byen satte i drift sitt «Trådløse Trondheim» med gratis WiFi rundt i byen.
Nylig tok N.N. kontakt med meg og spurte om vannmålerne som kommunen nå installerer burde gi grunn til bekymring. Selv har hun fått et midlertidig fritak uten å sende inn noen legeattest, fordi det ganske enkelt ikke fins noe regelverk for dette ennå. Kommunen svarte henne slik:
«Bystyret har fattet vedtak om innføring av fjernavleste vannmålere i Trondheim. De har imidlertid ikke fattet vedtak ang. unntak. Siden det ikke finnes noe unntaksreglement, har vi besluttet å godkjenne alle søknader om unntak inntil videre. Utskifting av vannmålere, fra mekaniske til fjernavleste, er planlagt gjennomført innen utgangen av 2028, og inne den tid må et reglement på plass for huseiere som ikke ønsker fjernavlesning.
Inntil videre utsetter vi utskiftingen av din måler, og vi henvender oss på nytt når regelverk for håndtering av unntak er på plass».
Spørsmålet blir dermed: 1. Er det grunn til bekymring om helseskadelige virkninger? og 2. Hva bør eventuelt gjøres for å sørge for at det blir adgang til fritak også for slike målere?
Det siste først: Hvordan lege og pasient skal gå fram for å få rett til fritak fra automatiske strømmålere (AMS), er slått fast ved dom. Framgangsmåten finner du beskrevet her, og den er ikke særlig krevende: https://einarflydal.com/2022/12/13/nyhet-framgangsmate-for-a-soke-fritak-fra-ams-maler/)
Det vil gå fram under at siden det er grunn til å tro at vannmålerne som installeres i Trondheim, har betydelig svakere biologiske virkninger, blir spørsmålet om det er den enkelte installasjon som skal være avgjørende for fritak, eller den samlede eksponeringen – der alle monner drar. Slik er det ofte med miljøfaktorer: Vi vurderer faren og treffer beslutninger for hver faktor enkeltvis, mens det er den samlede miljøbelastningen som teller – i tillegg til individuelt forskjellig følsomhet. Dette er en utfordring både for miljøpolitikken, forvaltningen og jussen, for ikke å snakke om den enkelte som rammes. Så taper gjerne helse og miljø, fordi man ikke ser på helheten, men tar slike enkeltbeslutninger om noe som ser i seg selv uskyldig ut.
Så til det første: Hva med vannmålerne som Trondheim kommune har valgt? Burde de gi grunn til bekymring om helseplager?
N.N. etterlyste teknisk dokumentasjon for å ta rede på strålingen fra de målerne som kommunen installerer. Den fikk hun tilsendt: TekniskdokUtrimisTrondheim2024.pdf
Hva forteller denne dokumentasjonen? Min kommentar ble som følger:
«Så vidt jeg forstår, kan disse målerne installeres på mange måter mht. hvordan og hvor mye de skal kommunisere, og hva som skal utløse at de gjør det.
De har systemer for kommunikasjon over svært små avstander (noen titalls centimeter) og med rekkevidde over flere kilometer.
F.eks. kan de settes opp slik at de bare kommuniserer når en av kommunens biler kjører forbi og «vekker dem opp», eller slik at de kommuniserer stadig vekk.
Frekvensområdet er normalt på under 1 Gb/sek., i samme området som AMS-målere.
Datamengdene er svært små og krever sjelden og lite kommunikasjon.
For å vite mer om et slikt system vil gi noen helseplager av betydning, må man vite hvordan det er tenkt installert mht. hvordan det skal kommunisere, og hvor ofte det skal rapportere vannforbruk og hvor ofte det skal sende «fyrtårn-signaler» og rapportere driftsstatus (f.eks. om det er vannlekkasjer). Dette framgår ikke av brosjyrene.
Jeg vil tro at de som skal «eie» systemet – antakelig kommunen (eller borettslaget i andre tilfeller) – er rette instans å spørre. Men det kan vel godt hende at det er informasjon de selv ikke har».
Jeg foreslo derfor at N.N. burde spørre videre, og samtidig få vite hvem som er ansvarlig for driften:
«Siden målerne kan ha lang rekkevidde, vil også naboers målere nå fram. Vil du derfor spørre om hvor ofte målerne vil avleses og hvor ofte de vil sende signaler? Det kan være viktig for mange og føre til at de justerer slik at målerne «sover» det meste av tida».
Svaret fra kommunen kom raskt denne gangen også:
«De nye fjernavleste målerne, sender data hver 7. time. Som følge av dette, blir det ingen avlesning for huseier.
Bydrift er ansvarlig og kan kontaktes pr. e-post til bydrift.postmottak@trondheim.kommune.no eller pr. telefon 72 54 64 46″.
Det var et nyttig svar, men ikke nok siden det ikke avklarte hvor hyppig og stor aktivitet det er fra målerne, så neste spørsmål ble dette:
«Jeg skjønner at jeg ikke behøver å lese av, og at de leses av automatisk hver 7. time.
Men hvor ofte skjer det overhodet signaleringsaktivitet fra målerne?
Er dette bare hver 7. time, eller foregår det noen aktivitet utenfor dette intervallet? f.eks. signalerer AMS-målere av merket Aidon hvert ca. 0,6 sekund, men overfører data langt sjeldnere».
Nå hadde korrespondansen mellom N.N. og kommunen etter hvert fått så stort omfang at kommunen opprettet egen sak med eget saksnummer. Svaret kom også denne gangen raskt:
«Hver 7. time vil måleren sende fra seg en datapakke. Denne overføringen tar normalt under ett sekund. Mellom overføringene vil måleren ikke sende signaler, med mindre det utløses en alarm fra måleren. En alarm kan typisk være at måleren oppdager en lekkasje. Alarmen sendes umiddelbart, uavhengig av hvor lenge det er siden siste datapakke ble sendt.
En batteridrevet vannmåler kan ikke sammenliknes med en strømmåler. Strømmålerne har energiforsyning fra strømnettet og trenger derfor ikke spare på energien.
Våre vannmåleren inneholder 2 stk. AA batterier. Disse skal sørge for en levetid på minimum 13 år. For å oppnå dette, må sendestyrken være så lav som mulig og det må gå litt tid mellom hver sending».
Svaret avklarer mye:
Vannmålerne sender langt mindre, sjeldnere og svakere enn AMS-målerne (altså strømmålerne) – med mindre det utløses en alarm. Det er grunn til å tro at helse- og miljøvirkningene dermed er mindre. Om enkelte kan få noen helsevirkninger av slik eksponering hver 7. time kan vel ingen svare sikkert på, selv om alle slike tilskudd av mer stråling i omgivelsene i prinsippet er uheldig.
Hadde vannmålerne vært eneste kilde i omgivelsene, hadde det neppe vært noen grunn til å slå alarm. Men det er de jo slett ikke.
Svaret forteller oss også AMS-målerne står og sender døgnet rundt til ingen nytte – både kraftigere og hyppigere – på abonnentens bekostning. Min hyttenabo har anslått dette forbruket fra hans vinterstengte hytte ligger på kr. 300 per år – bare fordi noen ingeniører tenkte at mikrobølger er en fri og uskadelig ressurs, så her var det ingen grunn til å spare på signaleringen.
Sammenliknet med Ronald Powells generelle oversikt over ulike tekniske løsninger for målere, som du finner under, står vannmålerne og AMS-målerne nesten i hver sin ende av skalaen.
Konklusjon
Min konklusjon ble dermed at Trondheim kommune har valgt en forholdsvis rimelig løsning, når man først skal ha en trådløs løsning. Men den kunne vært enda bedre: Kommunen trenger neppe kunnskap om vannforbruket hver 7. time, og kunne antakelig like gjerne satt forbruksrapporteringen til et fast tidspunkt én gang i døgnet, hver formiddag, når de fleste er utenfor hjemmet og den lille kommunikasjonen ville druknet i all annen kommunikasjon som foregår da.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Einar Flydal.
