oss 150 kroner!
Etter det brå fallet til Bashar Assads regjering i Syria, er mye fortsatt usikkert om landets fremtid – inkludert om det kan overleve som en enhetlig stat, eller vil splittes i mindre biter på samme måte som Jugoslavia på 1990-tallet. I det minste ser det foreløpig ut til at medlemmer av det ultraekstreme Hayat Tahrir al-Sham (HTS), med stor sannsynlighet vil innta nøkkelposisjoner i den administrative strukturen som spirer ut av Bashar Assads avsettelse, etter et og et halvt tiår med knusende vestlig sponset innsats for regimeendring.
Substack, 23. desember 2024.
Som Reuters rapporterte 12. desember, «stempler HTS allerede sin autoritet på Syrias stat med samme lynhastighet som de tok landet, utplasserer politi, installerer en midlertidig regjering og møter utenlandske utsendinger». I mellomtiden har byråkratene – «som inntil i forrige uke styrte en islamistisk administrasjon i et avsidesliggende hjørne av Syrias nordvestlige del» – flyttet i hopetall «inn i regjeringshovedkvarteret i Damaskus». Mohammed Bashir, leder for HTS sin «regionale regjering» i ekstremistokkuperte Idlib, har blitt utnevnt til landets «midlertidige statsminister».
Til tross for kaoset og usikkerheten i Syria etter Assad, virker imidlertid én ting sikkert – landet vil endelig bli åpnet opp for vestlig økonomisk utbytting. Dette er tydelig fra flere mainstream-rapporter, som sier at HTS har informert lokale og internasjonale bedriftsledere om at de vil «ta i bruk en frimarkedsmodell og innlemme landet i den globale økonomien, i et stort skifte fra tiår med korrupt statlig kontroll», når de tar over regjeringen.
Som Alexander McKay fra Marx Engels Lenin Institute sier til Global Delinquents, kan statskontrollerte deler av Syrias økonomi ha vært under Assad, men korrupte var de ikke. Han mener et slående trekk ved de pågående angrepene på syrisk infrastruktur, fra styrker i og utenfor landet, er at økonomiske og industrielle områder er et tilbakevendende mål. Dessuten har den mulige HTS-dominerte regjeringen ikke gjort noe for å motvirke disse bredsidene, når «sikring av viktige økonomiske eiendeler er avgjørende for gjenoppbygging av samfunnet, og derfor bør være et spørsmål om prioritet»:
«Vi kan tydelig se hva slags land disse ‘moderate opprørerne’ planlegger å bygge. Krefter som HTS er alliert med amerikansk imperialisme, og deres økonomiske tilnærming vil gjenspeile dette. Før stedfortrederkrigen fulgte regjeringen en økonomisk tilnærming som blandet offentlig eierskap og markedselementer. Statlig intervensjon muliggjorde en grad av politisk uavhengighet som andre nasjoner i regionen mangler. Assads administrasjon forstod, at uten en industriell base er det umulig å være suveren. Den nye ‘frie markeds’-tilnærmingen vil se alt dette fullstendig desimert».
‘Global økonomi’
Syrias økonomiske uavhengighet, og styrke, under Assads styre, og fordelene som gjennomsnittlige borgere høstet som et resultat, ble aldri anerkjent i hovedstrømmen før eller under den vestlig-oppildnede skitne krigen. Likevel understreker utallige rapporter fra store internasjonale institusjoner denne virkeligheten i rikelig monn – en virkelighet som nå har blitt brutalt beseiret, for aldri å komme tilbake. For eksempel bemerket et dokument fra Verdens helseorganisasjon, fra april 2015, hvordan Damaskus før krigen «hadde et av de best utviklede helsevesenene i den arabiske verden».
Ikke bare det, men ifølge en FN-undersøkelse fra 2018, ble «universelle, gratis helsetjenester» utvidet til alle syriske borgere, som «nøt noen av de høyeste nivåene av omsorg i regionen». Utdanning var også gratis, og før konflikten «gikk anslagsvis 97% av syriske barn i barneskolealder i undervisningen, og Syrias leseferdigheter ble antatt å være på over 90% for både menn og kvinner [uthevelse tilføyd]». I 2016 var millioner ute av skolen.
En rapport fra FNs menneskerettighetsråd to år senere bemerket, i fra tiden før 2011, at Syria «var det eneste landet i Midtøsten-regionen som var selvforsynt med matproduksjon», og dets «blomstrende landbrukssektor» bidro med «omtrent 21%» til BNP, 2006 – 2011. Sivilbefolkningens daglige kaloriinntak «var på nivå med mange vestlige land», med priser som ble holdt overkommelige via statlige subsidier. I mellomtiden var landets økonomi «en av de beste i regionen, med en vekstrate på gjennomsnittlig 4,6 %» årlig.
På det tidspunktet den rapporten ble skrevet, hadde Damaskus blitt redusert til en situasjon med stor avhengighet av import på grunn av vestlige sanksjoner i mange sektorer, og selv da var landet knapt i stand til å kjøpe eller selge mye i form av noe som helst, da tiltakene utgjorde en effektiv embargo. Samtidig kuttet USAs militære okkupasjon av en ressursrik tredjedel av Syria, regjeringens tilgang til sine egne oljereserver og hvete. Situasjonen forverret seg bare med Caesar Syria Civilian Protection Act som ble vedtatt i juni 2020.
Under deres regi ble og er det fortsatt forbudt for et stort volum av varer og tjenester på alle tenkelige felt, å bli solgt til eller handlet med, for noen syrisk statsborger eller enhet. Lovens vilkår sier eksplisitt at det å forhindre forsøk på å gjenoppbygge Syria var hovedmålet. En passasje skisserer åpent «en strategi for å avskrekke utenlandske personer fra å inngå kontrakter knyttet til gjenoppbygging».
Umiddelbart etter at den trådte i kraft, kollapset det syriske pundets verdi ytterligere, og sendte levekostnadene i været. På et blunk hadde nesten hele landets befolkning knapt råd til grunnleggende nødvendigheter, helt avgjørende for tilværelsen. Selv mainstream-kilder som vanligvis godkjenner krigerskhet mot Damaskus, advarte om en uunngåelig forestående humanitær krise. Washington var imidlertid verken bekymret eller avskrekket av slike advarsler. Faktisk jublet James Jeffrey, utenriksdepartementets sjef for Syria-politikk, aktivt over denne utviklingen.
Samtidig, som Jeffrey senere innrømmet overfor PBS, var USA engasjert i hyppig, hemmelig kommunikasjon med HTS, og bistod aktivt gruppen – om enn «indirekte», på grunn av utenriksdepartements betegnelse av fraksjonens som en terroristenhet. Dette fulgte direkte tilnærminger til Washington fra dets ledere, inkludert Abu Mohammed Jolani, tidligere leder av al-Qaida-tilknyttede al-Nusra. «Vi ønsker å være deres venn. Vi er ikke terrorister. Vi kjemper bare mot Assad», skal HTS ha tryglet.
Gitt denne kontakten, kan det ikke være tilfeldig at Jolani i juli 2022 utstedte en rekke kommunikasjoner om HTS sine planer for fremtidens Syria, som inneholdt flere passasjer der finans og industri ruvet stort. Som et direkte forvarsel om gruppens nylige løfte om å «adoptere en frimarkedsmodell», diskuterte den ekstremistiske massemorderen sitt ønske om å «åpne opp lokale markeder for den globale økonomien». Mange passasjer kan leses som om de var forfattet av representanter for Det internasjonale pengefondet (IMF) og/eller det amerikanske utenriksdepartementet.
Tilfeldigvis har Syria siden 1984 nektet å ta opp IMF-lån, et nøkkelverktøy som imperiet bruker til å opprettholde det globale kapitalistsystemet og dominans av det globale sør, og sikrer at «fattige» land forblir klemt under hælen. Verdens handelsorganisasjon, som Damaskus heller ikke er medlem av, spiller en lignende rolle. Tiltredelse til begge vil bidra til å sementere den «frie markedsmodellen» som HTS tar til orde for. Og etter over et tiår med bevisst, systematisk økonomisk ruin, har de lite annet valg.
‘Sjokkterapi’
Den langvarige politiske og økonomiske demonteringen av Syria, er et uhyggelige ekko av imperiets ødeleggelse av Jugoslavia gjennom 1990-tallet. I løpet av dette tiåret produserte oppløsningen av den multietniske, sosialistiske føderasjonen bitre uavhengighetskriger i Bosnia, Kroatia og Slovenia – oppmuntret, finansiert, bevæpnet og forlenget hvert skritt av vestlige makter. Beograds oppfattede sentralitet i disse brutale konfliktene, og påstått medvirkning til og sponsing av forferdelige krigsforbrytelser, førte til at FNs sikkerhetsråd innførte sanksjoner mot det som var igjen av landet i mai 1992.
Tiltakene var de strengeste som noen gang er innført i FNs historie. På et tidspunkt, med en inflasjon på 5,578 kvintillioner prosent, skjøt narkotikamisbruk, alkoholisme, dødsfall og selvmord som kunne forebygges i været, mens mangelen på varer – inkludert vann – var permanent. Jugoslavias en gang blomstrende uavhengige industri ble lammet, dets evne til å produsere selv hverdagsmedisiner var praktisk talt ikke-eksisterende. I februar 1993 vurderte CIA at gjennomsnittlige borgere hadde «blitt vant til periodisk mangel, lange køer i butikker, kalde hjem om vinteren og restriksjoner på elektrisitet».
En kartlegging av vrakgodset noen år senere, utført av det amerikanske imperiet sitt hus-tidsskrift, Foreign Affairs, bemerket at sanksjonene mot Jugoslavia demonstrerte hvordan «i løpet av måneder eller år, kan hele økonomier bli ødelagt», og at slike tiltak kan tjene som unikt dødelige «masseødeleggelsesvåpen» mot sivilbefolkningen i mållandene. Likevel, til tross for slik ødeleggelse og elendighet, forble Beograd gjennom hele denne perioden motstander av privatisering, utenlandsk eierskap av sin industri eller plyndring av sine enorme ressurser. Det overveldende flertallet av Jugoslavias økonomi var statseid eller eid av arbeiderne.
Avgjørende er at Jugoslavia, lik Syria, ikke var medlem av IMF, Verdensbanken eller WTO, noe som til en viss grad isolerte landet fra vestlig økonomisk plyndring. I 1998 begynte imidlertid myndighetene å føre en hardhendt bekjempelse mot opprørere fra Kosovos frigjøringshær, en CIA- og MI6-finansiert og væpnet Al Qaida-tilknyttet ekstremistmilits. Dette ga imperiet et påskudd til endelig å fullføre jobben med å nøytralisere det som var igjen av landets sosialistiske system, via NATO-bombing. Som en tjenestemann i Clinton-administrasjonen senere innrømmet:
«Det var Jugoslavias motstand mot de bredere trendene av politiske og økonomiske reformer [i Øst-Europa] – ikke situasjonen for kosovoalbanere – som best forklarer NATOs krig».
Fra mars til juni 1999, bombet militæralliansen Jugoslavia i 78 dager på rad. Likevel var Beograds hær knapt i skuddlinjen på noe tidspunkt. I alt ble offisielt bare 14 jugoslaviske tanks ødelagt av NATO, men 372 separate industrianlegg ble knust i fillebiter, og etterlot hundretusener arbeidsløse. Markant nok tok alliansen veiledning fra amerikanske selskaper om hvilke steder de skulle angripe, og ikke en eneste utenlandsk eller privateid fabrikk ble truffet.
NATOs angrep la grunnlaget for at den jugoslaviske lederen Slobodan Milosevic ble fjernet via en CIA- og National Endowment for Democracy-sponset fargerevolusjon i oktober året etter. I hans sted tok en hardnakket pro-vestlig regjering rådgitt av et kollektiv av USA-sponsede frimarkedsøkonomer makten. Deres eksplisitte oppgave var å «skape et økonomisk miljø som er gunstig for private og andre investeringer» i Beograd. Ødeleggende «sjokkterapi»-tiltak ble iverksatt i det øyeblikket de tiltrådte, til ytterligere skade for en allerede elendig og fattig befolkning.
I tiårene siden har påfølgende EU- og USA-støttede regjeringer over hele det tidligere Jugoslavia håndhevet en endeløs rekke av nyliberale «reformer», for å sikre et «investorvennlig» miljø lokalt for velstående vestlige oligarker og selskaper. Hakk i hæl varer eller forverres lave lønninger og mangel på muligheter for sysselsetting lokalt, mens levekostnadene stadig stiger, og produserer masseavfolkning, blant andre destruktive effekter. Hele tiden har også amerikanske embetsrepresentanter som er nært involvert i landets oppløsning, skamløst forsøkt å berike seg personlig på privatisering av tidligere statlige industrier.
Venter en slik skjebne Damaskus? For Alexander McKay er svaret et rungende «ja». Nå som Syria er «fritt», vil det bli tvunget til å bli «avhengig av import fra Vesten» for alltid. Dette feter ikke bare opp imperiets bunnlinje, men «begrenser sterkt friheten til enhver syrisk regjering til å handle med noen grad av uavhengighet». Han bemerker at lignende innsats ble utført over hele verden gjennom tiden etter 1989, med amerikansk unipolaritet. Dette var godt i gang i Russland på 1990-tallet, «inntil en snuoperasjon startet under Putin, etter 2000»:
«Målet er å redusere Syria til samme status som Libanon, med en økonomi kontrollert av imperialistiske styrker, en hær som primært brukes til intern undertrykkelse, og en økonomi som ikke lenger er i stand til å produsere noe, men bare tjene som et marked for varer produsert andre steder, og til et sted for ressursutvinning. USA og dets allierte ønsker ikke uavhengig utvikling av noen nasjons økonomi. Vi må håpe det syriske folket kan motstå denne siste handlingen av nykolonialisme».
Denne artikkelen er hentet fra Kit Klarenbergs Substack:
Privatising Syria: US Plans Post-Assad Selloff
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Exposing the LIES behind NATO’s bombing of Yugoslavia
The REAL Reason NATO Bombed Yugoslavia
Alle mine undersøkelser er gratis å få tilgang til, takket være sjenerøsiteten til leserne mine. Uavhengig journalistikk krever likevel investeringer, så hvis du tok verdi fra denne artikkelen eller andre, bør du vurdere å dele, eller til og med bli en betalt abonnent. Din støtte blir alltid mottatt med takknemlighet, og vil aldri bli glemt. For å kjøpe meg en kaffe eller to, vennligst klikk på denne lenken.
