oss 150 kroner!
De fleste mennesker som deltar i debatten om krigen i Ukraina forfekter fastlåste meninger. I tillegg er de sterkt kritiske til Russland. Er de ikke det, får de neppe spalteplass. Typisk nok er denne artikkelen blitt refusert så vel av Aftenposten som av Klassekampen.
Av Jan-E. Askerøi, forfatter av boken Russland, Ukraina og Vesten. En historisk, geopolitisk og kulturell tilnærming.
Det finner jeg uforståelig. For ikke bare er Jack F. Matlocks synspunkter forfriskende, men han har også førstehåndskjennskap til forholdet mellom Washington og Moskva. Matlock var amerikansk ambassadør i Moskva 1987-1991 og deltok på alle toppmøter mellom USA og Sovjetunionen 1972-1991. Som pensjonist har Matlock undervist i diplomatiets historie på landets beste universiteter, publisert flere bøker og skrevet hundrevis av artikler. Flere av artiklene er tilgjengelige på nettet.
I was there: NATO and the origins of the Ukraine crisis
Hva sier Matlock om krigen i Ukraina?
For det første understreker Matlock at også Russland har sikkerhetsinteresser. I desember 2021 skrev han: “USAs og Nato-alliertes innblanding i Ukrainas borgerkrig har underminert muligheten for å gjenforene Donetsk og Lugansk med Ukraina og har manet frem atom-krigens spøkelse. Ved å benekte Russlands “rett” til å motsette seg utvidelsen av en fiendtlig militærallianse til sine grenser, glemmer USA sin egen historie der de gjennom to århundrer har påtvunget den vestlige halvkule sin innflytelsessfære”.
Matlock mener at Ukrainas krigsmål er urealistiske og oppfordrer partene til våpenhvile og diplomati. Men den russiske annektering av fire ukrainske provinser vanskeliggjør alle kompromisser. Likevel anser Matlock Washington som “forpliktet” til å finne en utvei. Som Ukrainas viktigste våpenleverandør kan USA legge press på landet. Samtidig kan USA lokke Russland til forhandlingsbordet ved f.eks. å lette på eller fjerne sanksjonene.
Mer oppsiktsvekkende er Matlocks tanker om Ukraina. Hans viktigste budskap kan oppsummeres slik: “Ukraina er en stat, men ikke en nasjon”. Hvordan forstå dette utsagnet?
Naturligvis er Ukraina en stat. Men hva med grensene? Steppelandet mellom Østersjøen og Svartehavet har siden Kiev-riket tilhørt mange forskjellige herskere. De viktigste er Galicia-Volynia, mongolene, Litauen, Polen, Østerrike-Ungarn og Russland. Hver gang har grensene forskjøvet seg litt hit og dit, hver gang har nye folk med et annet språk og en annen mentalitet flyttet inn mens gamle beboere er blitt fordrevet.
Siden 1939, opplyser Matlock, har Ukrainas territorium økt med 20%. Både Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Romania har i forbindelse med Den 2. verdenskrig måttet avstå områder til Ukraina. En del skyldes Stalin, noe Khrustsjov. Dagens territorium, oppsummerer Matlock, ble altså ikke samlet av ukrainerne selv, men av utenforstående. «Å anse landet som et tradisjonelt eller opprinnelig hele er helt absurd!«, hevder Matlock. Det er ingen hemmelighet at Polen, Ungarn og Romania gjerne vil ha sine gamle områder tilbake.
Matlock mener derfor at man ikke må se seg blind på grensene: “Alle parter i Ukraina-konflikten synes å ha glemt at menneskehetens fremtid ikke vil bli bestemt av hvor grensene trekkes – disse har aldri vært statiske opp gjennom historien og vil i fremtiden uten tvil fortsette å forandre seg. Menneskehetens fremtid vil avhenge av hvorvidt nasjonene lærer å løse sine problemer på fredelig vis”.
‘Ukraine Today Is Not a Democracy’: An Interview with Former Ambassador Jack Matlock
Samtidig tviler Matlock på at Ukraina er en nasjon
I et intervju gjengitt i Klassekampen 15.1.2022 hevder han at Ukrainas «fundamentale problem er intern splittelse… For i de 33 årene Ukraina har vært selvstendig, har landet ikke klart å finne en leder eller et system som forener innbyggerne i en felles ukrainsk identitet. Til det er den interne splittelsen mellom Øst- og Vest-Ukraina for omfattende og for dyp. Borgerkrig og Russlands invasjon har neppe gjort splittelsen mindre”. Matlock fortsetter: “Det er ikke Russland som har skapt den ukrainske splittelsen, men snarere den vilkårlige måten landet er blitt satt sammen på med deler som ikke alltid er innbyrdes vel forlikte. Det skyldtes ikke ukrainerne selv, men krefter utenfra”.
Matlock insisterer på at det hersker ekstreme motsetninger mellom Vest- og Øst-Ukraina samt mellom Galicien og Donetsk-Lugansk. Områdene mellom dem er blandet uten klare skillelinjer. Begge parter gjør krav på Kiev. Matlock konkluderer: “Selv med Natos hjelp vil Ukraina aldri klare å skape en stabil, velfungerende stat innenfor de grenser som landet arvet i 1991”. Disse skillelinjene gjelder politikk, etnisitet, språk, kultur, religion, ja til og med næringsgrunnlaget (i vest landbruk, i øst kull og tungindustri).
Gitt disse interne motsetningene mener Matlock at Ukraina med USA som forbilde burde omgjøres til en føderal stat med utstrakt lokalt selvstyre. Han minner om at “i et land med ekstreme motsetninger blir nasjonalismen lett selvmorderisk”. Så trekker han inn forholdet til Russland og hevder at “Ukraina aldri kan bli et forenet og velstående land uten et rimelig nært og sivilisert forhold til Russland”. Derfor, konkluderer han, “burde Ukrainas europeiske og amerikanske venner hjelpe ukrainerne til å forstå det istedenfor å fortsette den kursen som lett kan forvandles til selvmord”.
Så langt Matlock. Han kan ta feil. Men hvis vi mener at han gjør det, burde vi diskutere hans synspunkter, ikke underslå dem.
Jan-E. Askerøi
