oss 150 kroner!
Scott Horton, forfatter av boka «Provosert», snakker med Align om den farlige løgnen i hjertet av USAs utenrikspolitikk.
John Mac Ghlionn
Align, 14. desember 2024
Joe Biden skynder seg å gjøre så mye skade som mulig før han forlater embetet.
I tillegg til å benåde sønnen, kappes han om å kanalisere milliarder av skattebetalernes dollar til Ukraina. I stedet for å redusere spenningene eller søke en løsning på konflikten, ser Biden ut til å være fast bestemt på å bringe verden nærmere stupet av tredje verdenskrig. Dette er ikke en overdrivelse.
«Trump må være brutalt ærlig med det amerikanske og ukrainske folket, akkurat som han hadde mot til å gjøre i Afghanistans tilfelle».
Scott Horton, forfatteren av «Provoked», leverer en urokkelig og omhyggelig undersøkt kritikk av amerikansk utenrikspolitikk, og avslører hvordan Washington gjenopplivet den kalde krigens spenninger med Russland og satte scenen for den nåværende krisen i Ukraina.
Ved å fortelle historien om hvordan påfølgende administrasjoner førte politikk utformet for å gjøre Russland til en fiende, avvise landets sikkerhetsbekymringer og provosere frem konflikten som nå raser, lar Horton – som nylig ble anklaget for å være en russisk propagandist på «Piers Morgan Uncensored» – ingen stein ligge uvendt.
Hans uunngåelige konklusjon? Bevisste valg førte til denne farlige blindgaten.
La oss være tydelige: Ukraina kan ikke og vil ikke beseire Russland – ikke nå, ikke noensinne.
Si dette høyt, og du blir umiddelbart stemplet som en Putin-sympatisør. Men Horton er ingen Kreml-kumpan. Han er hensynsløst logisk, en fornuftens stemme som skjærer gjennom det propagandadrevne kaoset.
Hvis du bryr deg om fakta fremfor følelser, les «Provoked», hans 1000-siders avsløring av hovedstrøms-fortellingene som driver Europa – og verden – mot katastrofe. Fullpakket med over 6000 fotnoter, avslører Horton metodisk de geopolitiske grepene som har brakt oss til randen av utryddelse.
Et svik forankret i den kalde krigens slutt
Frøene til Ukraina-krisen ble sådd på begynnelsen av 1990-tallet, på slutten av den kalde krigen. Amerikanske tjenestemenn forsikret sovjetiske ledere om at NATO ikke ville ekspandere østover – et løfte som aldri ble formalisert, men forstått som hellig av nøkkelpersoner som Mikhail Gorbatsjov.
Horton peker på tidligere utenriksminister James Bakers forsikring til Gorbatsjov, om at NATO ikke ville bevege seg «en tomme østover» forbi Tyskland. Det var et frekt bedrag. På midten av 1990-tallet innlemmet NATO tidligere Warszawapakt-nasjoner, som begynte med Polen, Ungarn og Den tsjekkiske republikk.
Boris Jeltsin, Russlands første president etter Sovjetunionen, advarte Bill Clinton i 1994, om at NATOs utvidelse ville undergrave tilliten og igjen splitte Europa.
«NATO ble opprettet i den kalde krigens tid», hevdet Jeltsin. «I dag prøver det å finne sin plass i Europa, ikke uten problemer. Det er viktig at dette søket ikke skaper nye splittelser, men fremmer europeisk enhet. Vi mener at planene om å utvide NATO er i strid med denne logikken. Hvorfor så frøene til mistillit? Tross alt er vi ikke lenger motstandere; vi er partnere».
Hans bønn falt for døve ører. Horton understreker alvoret i denne forglemmelsen, og siterer George Kennan, arkitekten bak Den kalde krigens oppdemmingspolitikk, som advarte om at NATO-utvidelse ville være «den mest skjebnesvangre feilen i amerikansk politikk i hele tiden etter Den kalde krigen».
Horton sier til Align at «sannheten er at siden slutten av den siste kalde krigen, har påfølgende administrasjoner presset sin såkalte innflytelsessfære dypt inn i Øst-Europa, og utvidet deres militære allianse, i strid med høytidelige løfter og avtaler, opp til Russlands grenser».
Han fortsetter, og skisserer et mønster av provokasjoner:
«De har styrtet regjeringer som er vennlige mot Russland, inkludert Ukrainas – to ganger i Bush- og Obama-årene. De har installert anti-ballistiske systemer for missilforsvar, fra mistenkelige utskytningsramper med dobbel bruk,* støttet Kievs krig mot ‘opprørerne’ i øst, og fortsatte å true med å innlemme nasjonen inn i NATO-alliansen, mot alle de beste rådene fra ledere av det amerikanske utenrikspolitiske etablissementet, som visste bedre hele tiden».
*(dual-use: betyr her at rakettsystemene på svær kort tid kan endres til å skyte ut missiler med atomstridshoder. O.a.)
«Dette er ikke russiske talepunkter», understreker Horton, «like lite som de er en begrunnelse for Putins invasjon i 2022 og påfølgende krig – ikke i det hele tatt. Men de er sannheten, og nok til å undergrave løgnen om at den russiske presidenten ganske enkelt har bestemt seg, 25 år inn i sitt presidentskap, for å gjenerobre Øst-Europa uten grunn, utover hans forskrudde sans for historie og imperiale russiske rettigheter».
Horton understreker poenget: «Han hadde alltid prioritert gode relasjoner med Vesten og lot status quo holde seg på Krim og Donbas inntil Washington eskalerte saken, gang på gang».
Fargerevolusjoner og veien til Maidan
I sin bok avslører Horton de dype røttene til uroen i Ukraina, og sporer dem tilbake til Oransjerevolusjonen i 2004 – et øyeblikk Moskva ikke så på som en demokratisk oppvåkning, men som et vestlig maktspill.
For russiske ledere var dette ikke noe grasrotopprør. Vestens fingeravtrykk var over alt, fra økonomisk støtte til opposisjonsgrupper, til åpen politisk støtte til Viktor Jusjtsjenko, hvis omstridte seier markerte et skifte bort fra Moskvas innflytelse. For Russland var budskapet klart: Vesten banket ikke bare på døren – de prøvde å sparke den inn.
Et tiår senere snudde Maidan-revolusjonen i 2014 ulmende spenninger til et fullverdig geopolitisk inferno.
Horton dokumenterer hvordan protester mot president Viktor Janukovitsjs beslutning, om å prioritere bånd med Moskva fremfor en EU-avtale, spant inn i kaos, hjulpet og støttet av amerikansk intervensjon. Janukovitsj sin avvisning av å bøye seg for vestlig press gjorde ham til et mål, og snart nok ble han kastet fra makten, med Washington jublende fra sidelinjen.
Så kom den rykende revolveren: en lekket telefonsamtale mellom viseutenriksminister Victoria Nuland og USAs ambassadør Geoffrey Pyatt.
Under samtalen diskuterte de åpenhjertig håndplukking av Ukrainas neste ledere – bevis på at dette ikke var noe mer enn et kupp forkledd som et helt organisk, demokratisk opprør. For Moskva var dette ikke bare innblanding; det var en krigshandling med andre midler. Kuppet knuste ethvert påskudd om diplomati, og fikk Russland til å annektere Krim og støtte separatister i Donbass.
Horton hevder at Vestens handlinger ikke bare provoserte Russland – de garanterte et svar. Krim, hjemmet til Russlands viktige Svartehavsflåte, kom aldri til å falle inn i NATOs bane uten kamp
En dyster prognose for Ukraina
De menneskelige kostnadene ved disse provokasjonene er svimlende, og Horton tilbyr en dyster prognose. «I tragedie og nederlag», sier han, «vil Ukraina i hvert fall miste de fire sørlige og østlige provinsene til Russland».
Han advarer om at hvis Ukraina ikke forhandler snart, kan kritiske regioner som Kharkov og Odessa også falle. Sistnevnte, Ukrainas siste store havneby ved Svartehavet, er avgjørende for nasjonens overlevelse. Han forklarer i vår diskusjon: «Det ville kreve direkte amerikansk intervensjon for å snu krigens gang på bakken, og selv Biden visste at vi aldri kunne gå så langt uten å risikere direkte krig mellom Russland og NATO».
Medienes medvirkning og feilinformasjon
Horton tar ikke bare sikte på beslutningstakere; han reserverer like mye forakt for mediene, og anklager dem for å heie på marsjen til krig. Han forteller meg: «New York Times, Washington Post, CNN, The Daily Beast, MSNBC og The National Review», er blant de mest skamløse leverandørene av pro-krig-propaganda.
Ved å fremstille Ukraina-konflikten som en rettferdig kamp mot et imperialistisk Russland, omgår disse nyhetskanalene beleilig USAs rolle i å fyre opp under flammene. Alle er etter hans syn skyldige i å være krigsvennlige propagandister.
Han har rett. Fortellingene de fremmer er like mye vrangforestillinger som de er farlige. Ukraina, insisterer de, kan vinne, og alle som nekter å drikke heksebrygget regnes som en fiende av fremgang, fred og patriotisme. Galningene styrer ikke bare asylet – de drar oss til randen av kjernefysisk utslettelse.
En vei til fred?
Horton har et klart syn på trinnene som trengs for å få slutt på krigen, og oppfordrer amerikanske ledere til å konfrontere en ubehagelig virkelighet. Han oppfordrer til brutal ærlighet med både det amerikanske og det ukrainske folket, og insisterer på at de innrømmer det som er smertelig åpenbart: Krigen kan ikke vinnes.
«Det beste valget er å søke fred umiddelbart, mens de bare er så langt bak og ikke lenger», sier han til Align. En forhandlet løsning, selv om den er vanskelig og smertefull, er den eneste levedyktige veien for Ukrainas overlevelse.
Horton ser et potensial for løsning under en Trump-administrasjon, med henvisning til Trumps tidligere vilje til å trosse det utenrikspolitiske etablissementet.
Han peker på den nyvalgte presidentens håndtering av Afghanistan som et eksempel. «Trump må være brutalt ærlig med det amerikanske og ukrainske folket, akkurat som han hadde mot til å gjøre i Afghanistans tilfelle. Krigen er tapt. Vi må avslutte det før vennene våre mister enda mer territorium», forklarer Horton.
Derimot hevder den Texas-baserte forfatteren at Biden-administrasjonens tilnærming stammer fra arroganse, og legger vekt på strategier som ytterligere fyrer opp under blodbadets flammer.
I stedet for å søke løsning har Washington eskalert konflikten, og ignorert de ødeleggende konsekvensene. Som Horton advarer, kan dette overmotet ha katastrofale kostnader – ikke bare for Ukraina, men for hele verden.
Denne artikkelen er hentet fra Align:
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også Scott Horton fortelle om sin nye bok:
NEW Book Reveals USA/NATO Crimes To Provoke War EVERYWHERE, From Ukraine To Iran | Scott Horton
Scott Horton EXPOSES Media Ukraine Lies
Scott Horton – Ukraine War – Did the United States Provoke it & Want it All Along?
Scott Horton – Ukraine War – Assessing Reliable Sources and Methods (and some Candace Owens debate)
John Mac Ghlionn er forsker og essayist. Arbeidene hans har dukket opp i American Conservative, New York Post, South China Morning Post og Sydney Morning Herald.
