oss 150 kroner!
Amerikas demokrati ble ødelagt av de to herskende partiene som solgte oss ut til selskaper, militarister og milliardærer. Nå betaler vi prisen.
The Chris Hedges Report, 23. desember 2024.
I over to tiår advarte jeg og en håndfull andre – Sheldon Wolin, Noam Chomsky, Chalmers Johnson, Barbara Ehrenreich og Ralph Nader – om at den økende sosiale ulikheten og den stadige erosjonen av våre demokratiske institusjoner, inkludert media, Kongressen, organisert arbeid, akademia og domstoler, uunngåelig ville føre til en autoritær eller kristen fascistisk stat. Bøkene mine – «American Fascists: The Christian Right and the War on America» (2007), «Empire of Illusion: The End of Literacy and the Triumph of Spectacle» (2009), «Death of the Liberal Class» (2010), «Days of Destruction, Days of Revolt» (2012), skrevet sammen med Joe Sacco, «Wages of Rebellion» (2015) og «America: The Farewell Tour« (2018), var en rekke lidenskapelige bønner om å ta forfallet på alvor. Jeg finner ingen glede i å ha rett.
«Raseriet til de som er forlatt av økonomien, frykten og bekymringene til en beleiret og usikker middelklasse, og den lammende isolasjonen som følger med tapet av fellesskap, ville være opptenningen for en farlig massebevegelse», skrev jeg i «American Fascists» i 2007. «Hvis disse eiendomsløse ikke ble gjeninnlemmet i det vanlige samfunnet, hvis de til slutt mistet alt håp om å finne gode, stabile jobber og muligheter for seg selv og sine barn – kort sagt, løftet om en lysere fremtid – ville den amerikanske fascismens spøkelse plage nasjonen. Denne fortvilelsen, dette tapet av håp, denne fornektelsen av en fremtid, førte de desperate inn i armene på dem som lovet mirakler og drømmer om apokalyptisk ære».
Påtroppende president Donald Trump varsler ikke fascismens inntog. Han varsler kollapsen av fernissen som maskerte korrupsjonen innen styringsklassen og deres bedrag om demokrati. Han er symptomet, ikke sykdommen. Tapet av grunnleggende demokratiske normer begynte lenge før Trump, og banet vei for en amerikansk totalitarisme. Avindustrialisering, deregulering, innstramminger, ukontrollerte rovgriske selskaper, inkludert helsevesenet, omfattende overvåking av alle amerikanere, sosial ulikhet, et valgsystem som er plaget av legaliserte bestikkelser, endeløse og fåfengte kriger, verdens største fengselsbefolkning, men mest av alt følelser av svik, stagnasjon og fortvilelse, er et giftig brygg som kulminerer i et ufrivillig hat mot styringsklassen og institusjonene de har deformert, for utelukkende å tjene de rike og mektige. Demokratene er like skyldige som republikanerne.
«Trump og hans indre sirkel av milliardærer, generaler, idioter, kristne fascister, kriminelle, rasister og moralske avvikere, spiller rollen som Snopes-klanen i noen av William Faulkners romaner», skrev jeg i «America: The Farewell Tour». «Snopes-klanen fylte maktvakuumet i de forfalne sørstatene og tok hensynsløst kontroll fra de degenererte, tidligere slaveholdende aristokratiske elitene. Flem Snopes og hans utvidede familie – som inkluderer en morder, en pedofil, en bigamist, en brannstifter, en psykisk funksjonshemmet mann som kopulerer med en ku, og en slektning som selger billetter til de som ønsker å være vitne til bestialiteten – er fiktive representasjoner av avskummet som nå er hevet til det høyeste nivået i den føderale regjeringen. De legemliggjør den moralske råten som slippes løs av uhemmet kapitalisme».
«Den vanlige referansen til ‘amoral’, selv om den er nøyaktig, er ikke tilstrekkelig særegen og i seg selv tillater oss ikke å plassere dem, slik de burde plasseres, i et historisk øyeblikk», skrev kritikeren Irving Howe om Snopes-klanen. «Kanskje det viktigste å si, er at de er det som kommer etterpå: skapningene som kommer ut av ødeleggelsene, med slimet fortsatt på leppene».
«La en verden kollapse, i sørstatene eller Russland, og det dukker opp skikkelser med grove ambisjoner som driver seg opp fra under den sosiale bunnen, menn for hvem moralske krav ikke er så mye absurde som uforståelige, sønner av bushwhackers* eller mushikes-**, som driver inn fra ingensteds og tar over gjennom den rene opprørskheten til deres monolittiske kraft», skrev Howe. «De blir presidenter for lokale banker og formenn for partiets regionale komitéer, og senere, en smule oppdresset, brøyter de seg inn i Kongressen eller Politbyrået. Åtseletere uten hemninger, de trenger ikke å tro på samfunnets smuldrende offisielle kodeks; de trenger bare å lære og etterligne lydene».
*(Bushwhacking var en form for geriljakrig som var vanlig under den amerikanske uavhengighetskrigen, krigen i 1812, den amerikanske borgerkrigen og andre konflikter der det var store områder med omstridt land og få statlige ressurser til å kontrollere disse områdene. Kilde: Bushwhacker – Wikipedia O.a.)
**(En musjik er et begrep som stammer fra Russland, og refererer vanligvis til en bonde i det førrevolusjonære Russland eller Øst-Europa. Det har ofte blitt karakterisert som en russisk landperson eller en landlig bonde. Begrepet har ulike konnotasjoner avhengig av historisk og sosial sammenheng. Kilde: What does muzhik mean? O.a)
Den politiske filosofen Sheldon Wolin kalte vårt styringssystem «omvendt totalitarisme», et system som beholdt den gamle ikonografien, symbolene og språket, men som hadde overgitt makt til selskaper og oligarker. Nå vil vi gå over til totalitarismens mer gjenkjennelige form, en versjon dominert av en demagog og en ideologi forankret i demoniseringen av den andre, hypermaskulinitet og magisk tenkning.
Fascismen er alltid bastardbarnet til en bankerott liberalisme.
«Vi lever i et todelt rettssystem, et der fattige mennesker blir trakassert, arrestert og fengslet for absurde overtredelser, som å selge løse sigaretter – som førte til at Eric Garner ble kvalt til døde av politiet i New York City i 2014 – mens forbrytelser av forferdelig størrelse, av oligarkene og selskapene, fra oljesøl til banksvindel – til hundrevis av milliarder dollar, som utslettet 40 prosent av verdens rikdom, blir håndtert gjennom lunkne administrative kontroller, symbolske bøter og sivil håndhevelse som gir disse velstående gjerningsmennene immunitet mot straffeforfølgelse», skrev jeg i «America: The Farewell Tour».
Den utopiske ideologien til nyliberalisme og global kapitalisme er en enorm svindel. Global rikdom, i stedet for å bli spredt rettferdig, som nyliberale talsmenn lovet, ble kanalisert oppover i hendene på en grådig, oligarkisk elite, og ga næring til den verste økonomiske ulikheten siden røverbaronenes tid. De arbeidende fattige, med deres fagforeninger og rettigheter fratatt dem, og med deres lønninger som har stagnert eller sunket de siste 40 årene, har blitt kastet ut i kronisk fattigdom og mangel på full sysselsetting. Livene deres, som Barbara Ehrenreich skildret i «Nickel and Dimed», er en lang, stressfylt nødsituasjon. Middelklassen fordamper. Byer som en gang produserte produkter og tilbød fabrikkjobber er nå avgrensede ødemarker. Fengslene er overfylte. Selskaper har orkestrert ødeleggelsen av handelsbarrierer, slik at de kan lagre $ 1,42 billioner i fortjeneste i utenlandske banker, for å unngå å betale skatt.
Nyliberalismen, til tross for sitt løfte om å bygge og spre demokrati, sløyde raskt reguleringer og uthulet demokratiske systemer for å gjøre dem til korporative uhyrer. Merkelappene «liberal» og «konservativ» er meningsløse i den nyliberale orden, nylig bevist av en demokratisk presidentkandidat som skrøt av støtten fra Dick Cheney, en krigsforbryter som forlot embetet med en oppslutning på 13 prosent. Trumps tiltrekningskraft er at han, selv om han er ondskapsfull og klovnaktig, håner konkursen til den politiske farsen.
«Den permanente løgnen er totalitarismens klimaks», skrev jeg i «America: The Farewell Tour»:
Det spiller ikke lenger noen rolle hva som er sant. Det betyr bare hva som er ‘riktig’. Føderale domstoler blir stablet opp med imbesile og inkompetente dommere som tjener den ‘korrekte’ ideologien korporatisme og de rigide sosiale skikkene til den kristne høyresiden. De forakter virkeligheten, inkludert vitenskapen og rettsstaten. De søker å forvise de som lever i en virkelighetsbasert verden definert av intellektuell og moralsk autonomi. Totalitært styre opphøyer alltid det brutale og det dumme. Disse regjerende idiotene har ingen genuin politisk filosofi eller mål. De bruker klisjeer og slagord, hvorav de fleste er absurde og motstridende, for å rettferdiggjøre sin grådighet og maktbegjær. Dette er like sant for den kristne høyresiden som det er for korporatistene som forkynner det frie markedet og globaliseringen. Sammenslåingen av korporatistene med den kristne høyresiden, er ekteskapet mellom Godzilla og Frankenstein.
Illusjonene som selges på skjermene våre – inkludert den fiktive personaen skapt for Trump i The Apprentice, lærlingen – har erstattet virkeligheten. Politikk er burlesk som Kamala Harris sin vage, kjendisfylte kampanje illustrerte. Det er lureri og forvirring, skapt av hæren av agenter, publisister, markedsavdelinger, promotører, manusforfattere, TV- og filmprodusenter, videoteknikere, fotografer, livvakter, garderobekonsulenter, trenere, meningsmålere, offentlige kunngjørere og nye TV-personligheter. Vi er en kultur oversvømt av løgner.
«Selvets kult dominerer vårt kulturelle landskap», skrev jeg i «Empire of Illusion»:
Denne kulten har i seg de klassiske trekkene til psykopater: overfladisk sjarm, grandiositet og selvhøytidelighet; et behov for konstant stimulering, en forkjærlighet for løgn, bedrag og manipulasjon, og manglende evne til å føle anger eller skyld. Dette er selvfølgelig etikken som fremmes av selskaper. Det er etikken til uhemmet kapitalisme. Det er den misforståtte troen på at personlig stil og personlig fremgang, forvekslet med individualisme, er det samme som demokratisk likhet. Faktisk har personlig stil, definert av varene vi kjøper eller forbruker, blitt en kompensasjon for vårt tap av demokratisk likhet. Vi har en rett, i selvdyrkelsen, til å få hva vi ønsker. Vi kan gjøre hva som helst, til og med forringe og ødelegge de rundt oss, inkludert vennene våre, for å tjene penger, for å være lykkelige og for å bli berømte. Når berømmelse og rikdom er oppnådd, blir de deres egen rettferdiggjørelse, deres egen moral. Hvordan man kommer dit er irrelevant. Når du kommer dit, blir ikke disse spørsmålene lenger stilt.
Boken min «Empire of Illusion» begynner i Madison Square Garden på en World Wrestling Entertainment-turné. Jeg forsto at profesjonell bryting var malen for vårt sosiale og politiske liv, men visste ikke at det ville produsere en president.
«Kampene er stiliserte ritualer», skrev jeg, i det som kunne ha vært en beskrivelse av et Trump-valgmøte:
De er offentlige uttrykk for smerte og en inderlig lengsel etter hevn. De uhyggelige og detaljerte sagaene bak hver kamp, snarere enn selve brytekampene, er det som driver publikum til vanvidd. Disse ritualiserte kampene gir de som sitter pakket på arenaene en midlertidig, berusende frigjøring fra hverdagslige liv. Byrden av reelle problemer forvandles til fôr for en høyenergisk pantomime.
Det kommer ikke til å bli bedre. Verktøyene for å stenge ned dissens har blitt sementert på plass. Demokratiet vårt krasjet for mange år siden. Vi er i grepet av det Søren Kierkegaard kalte «sykdom til døden» – bedøvelsen av sjelen – av fortvilelse som fører til moralsk og fysisk fornedrelse. Alt Trump trenger å gjøre for å etablere en naken politistat er å skru på en bryter. Og det vil han.
«Jo verre virkeligheten blir, jo mindre ønsker en beleiret befolkning å høre om den», skrev jeg på slutten av «Empire of Illusion», «og jo mer distraherer den seg selv med elendige pseudo-hendelser av kjendisers sammenbrudd, sladder og trivialiteter. Dette er de utsvevende festene til en døende sivilisasjon».
Artikkelen er hentet fra The Chris Hedges Report:
How Fascism Came
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
The Meaning of Christmas (w/ Rev. Munther Isaac) | The Chris Hedges Report
The World According to Trump (w/ Col. Wilkerson) | The Chris Hedges Report
The Secret History of Neoliberalism (w/ George Monbiot) | The Chris Hedges Report
Chris Hedges er en Pulitzer-prisvinnende journalist som var utenrikskorrespondent i 15 år for The New York Times, hvor han fungerte som Midtøsten-byråsjef og Balkan-byråsjef for avisen. Han har tidligere jobbet utenlands for The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for showet «The Chris Hedges Report».
