oss 150 kroner!
Neokonservative fortsetter å gjenta dette til det kjedsommelige for å rettferdiggjøre kostbare og farlige intervensjoner.
Av Mark Episkopos.
Responsible Statecraft, 13. desember 2024
Samtidens neokonservatisme er, i sine veiledende forskrifter og politiske manifestasjoner, en dypt ahistorisk ideologi, altså uten historisk forankring. Det er et dommedagsprosjekt som ikke bare unngår, men eksplisitt avviser mye av arven fra amerikansk statskunst før 1991 og mange generasjoner av oppsamlet sivilisatorisk visdom fra Thukydides til Kissinger, i sitt forsøk på å omskape verden.
Det står som en av de varige ironiene i tiden etter Den kalde krigen, at denne revolusjonære og desidert presentistiske* trosbekjennelsen – om at bare nåværende ting eksisterer – må styrke sin troverdighet ved kontinuerlig å ty til det ærverdige inventaret fra andre verdenskrig historisme**- troen på at historiske hendelser styres av naturlover – nemlig sammenlikningen med München-forliket fra 1938. Premisset er enkelt, og har av den grunn bredt nedslagsfelt: Den britiske statsministeren Neville Chamberlain, i sitt «begjær etter fred», gjorde krig uunngåelig ved å muliggjøre Adolf Hitlers ambisjoner om å innlemme tidligere landområder, inntil de ikke lenger kunne begrenses på noen annen måte enn direkte konfrontasjon mellom stormaktene.
Professor Andrew Bacevich kondenserte på en briljant måte München-sammenlikningens to bestanddeler: «Den første sannheten er at ondskap er virkelig. Den andre er at for at ondskapen skal seire krever det bare én ting: at de som blir konfrontert med den viker fra plikten», skrev han. «På 1930-tallet, med de umodne regjeringene i Storbritannia og Frankrike, fast bestemt på å blidgjøre Hitler og med et tilbaketrukket Amerika som omhyggelig nektet å anstrenge seg, fikk ondskapen sin vilje». Dette er skolegårdsteorien om internasjonale forhold: Unnlatelsen av å stå opp mot en mobber ved tidligst mulig anledning, tjener bare til å oppmuntre deres ondartede oppførsel, og setter scenen for en større og mer smertefull kamp senere.
I årene under den kalde krigen så vi en febrilsk universalisering – en altomfattende bruk av München-sammenlikningen, der enhver utenlandsk motstander er Adolf Hitler, enhver fredsavtale er München 1938, og enhver territoriell tvist er Sudetenland, som blir revet bort fra Tsjekkoslovakia mens den frie verden ser på med hevede skuldre. Dette var angsten som pustet liv i den falske dominoteorien som utløste USAs engasjement i Korea og Vietnam, men forsoningsfeberen ble holdt i sjakk av realitetene i en tosidig konkurranse under den kalde krigen, som la betydelige begrensninger på hva USA kunne gjøre for å motvirke sin mektige, atomvåpenbevæpnede sovjetiske rival.
Disse begrensningene ble opphevet praktisk talt over natten med Berlinmurens fall og oppløsningen av Sovjetblokken. President George H.W. Bush proklamerte slutten på «Vietnam-syndromet», eller amerikanernes sunne skepsis til krig som stammer fra den katastrofale, tiår-lange intervensjonen i Vietnam, etter amerikanske styrkers knusende seier i Gulfkrigen i 1991. Administrasjonen til George W. Bush jr. ga seg selv ubegrenset lisens til å gripe inn hvor som helst mot hvem som helst, inkludert forebyggende mot «overhengende trusler», med den begrunnelse at noe mindre er ensbetydende med forsoning. «På 2000-tallet valgte noen å blidgjøre morderiske diktatorer, hvis trusler fikk vokse til folkemord og global krig», sa Bush i 2003. «I dette århundret, når onde mennesker planlegger kjemisk, biologisk og kjernefysisk terror, kan en ettergivenhetspolitikk føre til ødeleggelse av en type som aldri før er sett på denne jorden».
Selv om trussellandskapet har endret seg siden 2003, har neokonservatismens bortskjemte etterkommere til det kjedsommelige gjentatt München-sammenligningen, for å rettferdiggjøre enhver påfølgende militærintervensjon i Midtøsten. Der direkte konfrontasjon er for kostbart og risikabelt, som med Russland og Kina, insisterer historistene på at alt annet enn en politikk med totalt, uopphørlig maksimalt press og isolasjon, utgjør ettergivenhet.
Dermed blir vi utsatt for insisteringen, en som alltid var usannsynlig, men som fremstår som spesielt fantastisk i dag, om at enhver avslutning på Ukraina-krigen uten Russlands totale nederlag på slagmarken, minner om Chamberlain i München.
München-analogien er potent i den grad den har blitt brukt som en neokonservativ klubbe til å slå alle dissentere for å være gale idioter, som ville selge ut sine prinsipper for et tilsynelatende løfte om fred, men det gjør den ikke sann. Realiteten i München, hvis det er til noen hjelp for noen, er at Hitler var både uforsonlig og ikke mulig å avskrekke i sammenheng med europeisk internasjonal politikk på midten av 1900-tallet. Nazi-Tyskland var en unikt farlig motstander fordi det var en revisjonistisk makt med praktisk talt ubegrensede, og derfor umettelige, territorielle og politiske mål. Frankrike og Storbritannia kunne ikke gi Hitler det han søkte – det vil si, ødelegge det internasjonale systemet og gjenoppbygge det fra grunnen av med Tyskland som den globale hegemonen – selv om de hadde villet det. Trusler og maktdemonstrasjoner ville ha endret Hitlers taktiske beregninger, men de ville ikke ha frarådet ham å konkludere med at hans mål bare kunne oppnås gjennom en generell europeisk krig, som han trodde Tyskland kunne vinne. Paris og London ble tatt militært og geopolitisk på senga mot et gjenoppstått Tyskland, da USA fortsatte å følge en nøytralitetspolitikk, en forent antifascistisk front med Sovjet lå politisk ikke i kortene, og ultranasjonalistiske regjeringer kom til makten over hele kontinentet, på en måte som ytterligere tippet vektskålen mot Europas gjenværende liberale makter.
Kritikere av «forsoning» forvrenger det vanskelige politiske landskapet som Storbritannia og Frankrike sto overfor, og maner frem muligheter for avskrekking og forkjøp som rett og slett ikke eksisterte i midten av 1938. De konsentrerer disse besnærende argumentene til en historisk sammenligning, «lærdommen fra München», som ikke engang fungerer i sin egen opprinnelige situasjon, og påtvinger den som en slags hellig sannhet som alle amerikanske politiske beslutninger må filtreres gjennom.
USA har aldri igjen møtt en motstander som Nazi-Tyskland. Sovjetunionen, til tross for all sin revolusjonære estetikk og retorikk, var en status quo-makt som konkurrerte, men også samarbeidet med USA i ytterkanten og aldri forsøkte å utfordre vestlige sikkerhetsinteresser på den måten som Nazi-Tyskland gjorde.
Det moderne strategiske landskapet minner enda mindre om 1930-tallet. Kina har regionale ambisjoner i Asia-Stillehavet, som er situasjonsmessig i strid med amerikanske interesser, og Russland søker å forhindre post-sovjetiske stater fra å drive inn i den vestlige leiren, på måter som utgjør en utfordring for NATO. Men ingen av motstanderne forfølger mål som bare kan oppnås gjennom stormaktskonflikt, posisjonerer seg som en global hegemon eller prøver å styrte det internasjonale systemet. Som jeg forklarte sammen med mine kolleger George Beebe og Anatol Lieven, invaderte Russland Ukraina som del av en strategi for hybrid tvang, for å begrense Vestens innflytelse i deler av den post-sovjetiske sfæren, ikke som et forspill til et større planlagt program for kontinental erobring mot NATO-stater.
München-analogien er dypt farlig, ikke fordi den er historisk analfabetisk og fullstendig uanvendelig på utfordringene Amerika står overfor i dag – selv om den absolutt er begge disse tingene – men fordi den, i sin fremstilling av motstandere som eksistensielle fiender som må presses, isoleres og konfronteres ved hvert skritt, utløser nettopp den katastrofen den angivelig advarer mot. Å håndtere disse komplekse strategiske relasjonene på en måte som ikke fører til krig mellom stormaktene, vil kreve en mangfoldig, fleksibel politisk verktøykasse, som anerkjenner våre begrensede ressurser og er i stand til å balansere avskrekking og engasjement, i stedet for å forplikte seg til en politikk for tilbakerulling, som ville ha vært passende mot Nazi-Tyskland, men som ganske enkelt ikke fanger opp dagens trusselmiljø.
Den virkelige «lærdommen fra München», er hvor ødeleggende ideologisk drevet historisme, fullstendig løsrevet fra faktisk historie, kan være for den utenrikspolitiske debatten. Det er for lengst på tide å legge spøkelsene fra 1938 til hvile.
Denne artikkelen er hentet fra Responsible Statecraft:
It’s time to retire the Munich analogy
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Mark Episkopos er Eurasia-forsker ved Quincy Institute for Responsible Statecraft. Han er også professor II i historie ved Marymount University. Episkopos har en doktorgrad i historie fra American University og en mastergrad i internasjonale anliggender fra Boston University.
*(Presentisme er en form for litterær og historisk analyse som gjør bruk av samtidige ideer og perspektiver for å fremstille eller fortolke fortiden. Mange moderne historikere prøver å unngå presentisme i arbeidet sitt fordi de mener det fører til en skjev presentasjon av emnetilfanget. De tror at man må nærme seg fortiden med ideene og perspektivene fra den tiden i tankene om man virkelig vil forstå fortiden. O.a. Kilde: Presentisme (tidsfilosofi) – Wikipedia)
**historisme, en teori om at sosiale og kulturelle fenomener er forutbestemt av historien.
