Når makten sitter i kulissene: Fra ‘Yes, Minister’ til dagens dypstat

0
Illustrasjon: Terje Sørensen.

Husker du «Yes, Minister» – en britisk BBC-komiserie som ble sendt på 1980-tallet og ble også svært populær i Norge gjennom NRK. Serien handler om den naive og til tider usikre ministeren Jim Hacker, som stadig blir manipulert av sine mer erfarne og slu byråkrater, spesielt hans rådgiver Sir Humphrey Appleby. Serien belyser byråkrati og politikkens indre liv, og hvordan beslutninger ofte blir styrt i kulissene av folk som sjelden står til ansvar for offentligheten.

Av Terje Sørensen, pensjonert advokat.

Seriens temaer har fått fornyet aktualitet i dag, ettersom mange peker på «dypstaten» – en usynlig maktstruktur innenfor offentlige og private institusjoner – som en viktig aktør i nasjonal og internasjonal politikk. Jeg drister meg til en analyse som sammenligner TV-seriens satiriske fremstilling av byråkrati med dagens politiske situasjon, der mange opplever en utvidet avstand mellom folkevalgte ledere og dem som faktisk har makten. Gjelder etter min mening også for «Furet Værbitt, synes jeg!

Yes, Minister: En humoristisk, men realistisk satire

«Yes, Minister» gir en satirisk fremstilling av hvordan byråkratiet, heller enn de folkevalgte, faktisk holder tøylene i britisk politikk. Jim Hacker, som er en velmenende, men uerfaren minister, står ofte overfor komplekse politiske saker. Hans beslutninger blir kontinuerlig filtrert og tilpasset av Sir Humphrey, en typisk «Whitehall-mandarin», som er dyktig til å manipulere, overbevise og avlede Hacker. Dette skaper en form for «skjult regjering», der byråkratene tar beslutninger på vegne av ministrene for å beskytte egne interesser.

Serien understreker flere klassiske trekk ved byråkrati:

– Motstand mot endring: Sir Humphrey og hans kollegaer går ofte langt for å unngå reformer, enten de skyldes ideologisk uenighet, byråkratisk treghet eller bekymring for egen posisjon.

– Beskyttelse av status quo: Serien viser hvordan byråkratiet aktivt beskytter egne interesser, selv om dette ofte står i konflikt med ministerens mål. Beslutninger baseres på egne strategiske hensyn snarere enn offentlighetens beste.

– Mangel på gjennomsiktighet: Byråkratene unngår ansvar ved å gjøre prosessene og reglene komplekse, noe som gjør at ministrene ikke får innsyn i hvordan beslutningene faktisk tas.

Selv om «Yes, Minister» er en komedie, baserer den seg på realistiske erfaringer fra britisk politikk. Serien tar opp alvorlige spørsmål om hvem som faktisk har makt i en moderne stat, og skaper en kritisk refleksjon over hvordan folkevalgte representanter ofte blir hindret i å gjennomføre sine politiske mål.

Dagens «dypstat» – Et fenomen utenfor offentlighetens kontroll?

Begrepet «dypstat» brukes ofte for å beskrive en lignende maktstruktur som i «Yes, Minister», men i en langt mer alvorlig og omfattende forstand. «Dypstaten» refererer til en usynlig maktstruktur som omfatter byråkrater, etterretningstjenester, politiske rådgivere og til og med privat sektor, og som angivelig påvirker og styrer viktige politiske avgjørelser i skjul.

Eksempler på påståtte trekk ved dagens dypstat:

– Utvidet makt hos etterretning og militærvesen: I USA har etterretningsorganer som CIA, FBI og NSA fått økt makt, spesielt etter 9/11. Disse byråene har i praksis betydelig innflytelse over sikkerhetspolitikk og utenrikspolitikk, noe som kan redusere presidentens reelle makt.

– Privat sektor og interessegrupper: Dypstatens påståtte innflytelse strekker seg også til privat sektor, der lobbyister og store selskaper antas å påvirke politikk til fordel for egne interesser. Et eksempel på dette er hvordan selskaper innen olje, gass og våpenindustrien ofte har direkte og indirekte påvirkning på politiske beslutninger.

– Stabilitet på bekostning av demokrati? Dypstatens aktører søker angivelig stabilitet og status quo, men dette kan innebære å undergrave folkevalgte lederes mandat. På den måten kan dypstaten likne det britiske byråkratiets motstand mot endring som vi ser i «Yes, Minister».

Sammenligning: «Yes, Minister» og dypstaten i moderne politikk

Det er klare likheter mellom temaene i «Yes, Minister» og fenomenet dypstaten, selv om det er en vesensforskjell i alvor og omfang. Serien skildrer byråkratiet som motvillig til endring og kompetent til å beskytte egne interesser, og dypstaten beskrives på lignende måte som en maktstruktur som kan forhindre eller omforme politikk bak lukkede dører.

1. Manipulasjon av folkevalgte ledere: I «Yes, Minister» ser vi at Sir Humphrey manipulerer Jim Hacker til å ta valg som passer byråkratiets interesser. Tilsvarende hevdes dypstaten i dag å påvirke politikere gjennom selektiv informasjonsdeling og sterke press.

2. Begrensning av folkelig innflytelse: I serien har folkevalgte ledere liten makt over sentrale beslutninger, og i virkeligheten kan dypstatens aktiviteter bety at avgjørelser tas uten demokratisk innsyn eller folkelig kontroll. For eksempel kan etterretningsorganers beslutninger om sikkerhets- og utenrikspolitikk være skjulte og utilgjengelige for offentligheten.

3. Status quo og egeninteresse: Begge strukturene er preget av et ønske om stabilitet og selvbeskyttelse. I «Yes, Minister» jobber Sir Humphrey for å opprettholde status quo, og dypstaten beskrives som opptatt av kontinuitet selv når det går på bekostning av politiske reformer.

Forskjeller: Satire og virkelighet

Til tross for disse likhetene er det viktige forskjeller. «Yes, Minister» er en satire som overdriver byråkratiets makt for komisk effekt, mens dypstatens eksistens og innflytelse i moderne politikk er svært omstridt og komplekst. Dypstaten omfatter også aktører utenfor byråkratiet, som etterretning og privat sektor, og kritikken mot dypstaten er ofte forankret i mistillit til sentraliserte maktstrukturer.

Konklusjon

«Yes, Minister» gir en underholdende og tankevekkende fremstilling av hvordan byråkratiet kan hindre politiske ledere i å gjennomføre sine mål. I dagens politikk ser mange tegn på at en skjult maktstruktur – dypstaten – kan ha en lignende innvirkning, men med langt større omfang. Serien og virkeligheten møtes i bekymringen over hvem som faktisk styrer samfunnet og hvorvidt folkevalgte ledere har den reelle makten til å skape endring.

Kilder, blant andre:

  1. https://en.wikipedia.org/wiki/Yes_Minister
  2. https://link.springer.com/chapter/10.1007/978-981-15-1936-9_6
  3. https://academic.oup.com/psq/advance-article-abstract/doi/10.1093/psquar/qqae018/7629970?login=false
  4. https://www.scientificamerican.com/article/state-secrecy-explains-the-origins-of-the-deep-state-conspiracy-theory/
Forrige artikkelDet er på tide å finne en måte å avslutte krigen i Ukraina på
Neste artikkelIsrael har sluppet over 85 000 tonn bomber inne i Gaza siden folkemordet startet