oss 150 kroner!
Sangen om Olav Tryggvason 4
November 2024.
Den første ruser som munken Nestor nevner, er Rurik, som i 862 etablerte seg som den første i sitt dynasti (862 til 1598) i Holmgard, ved det senere Novgorod innenfor Finskebukta, den første hovedstaden i Gardarike (Store Svitjod, eller Russland). Men sagalitteraturen kjenner visstnok navn på inntil 30 småkonger og høvdinger som borti et par hundre år dominerte elvene, området og handelen øst av Østersjøen før ham. Man antar at Rurik var viking – varjag – av svensk eller snarere dansk herkomst. Betegnelsen Rus´ stammer etter alt å dømme fra norrønt roðs (styreåre), og fra Ros-lagen nord for Stockholm (rorskarer, eller altså «mannskap», alternativt «området der rusernes lov gjaldt».) Finnene bruker «ruotsi» om svensker.
Med Ruriks flåte ankom ifølge Nestor også to andre varjagiske høvdinger i «austrveg». La oss kalle dem Askild og Dyre for ikke å fortape oss i norrøn og slavisk språkhistorie. Akkurat disse to etablerte seg i befestningen Konungagard (Kiev) på Dnjepr (fra ca. 600 formelt skattland under khazariske khaganer og senere hovedstad i det før-mongolske Rus’) – og de angrep i 862 Tsargrad – Keiserbyen – Øst-Romerrikets hovedstad Miklagard (Konstantinopel), den sterkest befestede byen i Europa, og østkirkens åndelige sentrum Bysants. Siden Sigurd Jorsalfar beviselig var i Miklagard så sent som 250 år etter dette, tillater jeg meg her å bruke byens daværende benevnelse blant varjagene.
Om dem, og sikkert om mange tilsvarende som ikke satte slike spor, forteller Nestor lite. Men Askild og Dyre angrep Miklagard fra Kiev med 200 langskip rundt 862, mens Rurik satt og hersket nord i Novgorod. Stor var den nød som romerne da stedtes i. Keiseren og hans lærde patriark Fotij ba hele natten i Maria-kirken. Vårherre eller værgudene bønnhørte dem, og reiste en storm som blåste Askild og Dyre med folk og skip inn i klippene under murene ved Bosporus’ Gyldne Horn. Det var med nød og neppe at høvdingene kom seg hjem til Kiev.
For å kunne angripe Miklagard med 200 langskip i 862 var Askild og Dyre knapt kommet på ukjente eller gjengrodde stier. Et slikt angrep ville kreve en veletablert infrastruktur som allerede forelå. Skandinavene dominerte disse handelsveiene. En arabisk utsending fra kalifatet i Bagdad, Ibn Fadlan, gir i 922 en grotesk, makaber og brutal beskrivelse av et norrønt rike mye lengre øst, ved Volga, nær dagens Kazan i Russland, som drev handel over Kaspihavet, et rike der vikingene var en overklasse og holdt norrønt språk, kultur og skikker i hevd (se Halvor Tjønn (2015): «Russland blir til», side 40-46). Dette forteller ikke Nestor noe om, men disse vikingene hadde neppe etablert seg «plutselig».
(Grid (norrønt: grið) er i norrøn historie en form for amnesti eller ettergivelse av straff gitt til en person som på en eller annen måte har forbrudt seg mot lover eller myndighetspersoner. Den seirende parten i en kamp eller et slag kunne gi grid som et nådetilsagn til enkelte eller alle motstanderne.)
Rurik døde i Novgorod 879. Så lenge hans sønn Ingvar var mindreårig (Igor 877-945), styrte Ruriks slektning Helge (Oleg), en skikkelig kriger. I 882 samlet Helge en stor hær av varjager og andre folkeslag og fôr fra Novgorod sør til Kiev, hvor Askild og Dyre fortsatt hersket. Han skjulte skipene sine bak en åskam, lokket Askild og Dyre i et bakhold med løfter om vennskap, og tok dem av dage. Den sekundære bosetningen Kiev var dermed underlagt Novgorod, som nå behersket alle folkeslagene langs den viktigste ferdselsåren mellom Skandinavia og de sentrale møtepunktene for kjøpere og selgere i sør.
Helge gjorde Kiev til hovedstad i hele riket og kunne derved skattlegge handelen langs elvene og havene til og fra Miklagard og kalifatet i Bagdad. Med kontroll over folkeslagene langs handelsveien kunne han samle styrker og verve for angrep mot Miklagard og de bulgarske (petsjenegiske) bosetningene på Balkan, slik Askild og Dyre hadde gjort uten hell i 862.
Helge angrep i 907 med 2000 skip (sic). Over det flate landskapet satte han ifølge Nestor hjul på skipene og «seilte» inn mot Keiserbyen på sletten. De to keiserne Leo og Alexander ble så forskremte at de inngikk forlik med varjagene fra Kiev, som dermed hadde gjort Miklagard (og Øst- Romeriket) til sitt skattland. Forliket ble beseglet ved at keiserne sverget ved korset, og varjagene ved sine våpen og ved sine gamle guder. Helge dro hjem til Kiev i triumf, med skipene «lastet med gull, frukt og vin», noe som imponerte undersåttene hans, og med en avtale om handelspreferanse og fritt opphold for kjøpmenn fra Rus’.
Helge døde i 912 og tronen gikk til Ruriks sønn Ingvar, eller «Fyrst Igor», som han heter i Borodins opera ved det navnet. Ingvar fortsatte Helges krigerske politikk. Han innkrevde tributt fra folkeslagene i riket; nord for Azovhavet nedkjempet han de turkomane khazarene, det jødisktroende steppefolket som hadde beskattet Kiev-området fra 600-tallet; han rettet et mislykket angrep på Miklagard i 941 og han angrep de petsjenegiske (Balkan-bulgarske) og slaviske høvdingene ved Donau, nord for keiserbyen, som nødig ville betale tributt. Det siste sto ham dyrt i 945, for Ingvar ble, etter konklusjon av en gunstig handelsavtale med keiseren i 944, drept av opprørske slaviske derevljaner (skogfolket), og ifølge Nestor brutalt hevnet ved mordbrann av sin enke Helga, som overtok statsstyret.
Innholdet i de to handelsavtalene som ble fremforhandlet av Helge i 907 og Ingvar i 944, er bevart. Den som lurer på hvilket folk som utgjorde overklassen i Rus’ mellom 860 og 950, kan kikke på listen over stormennene som deltok i de to russiske notabelmøtene:
For Helge i 907: Karl, Farulf, Vermund, Hrollaf og Steinvith.
For Ingvar i 944: Forhandlingsleder Ivar, ellers Vefast, Isgaut, Slode, Oleiv, Kanitzar, Sigbjørn (for Svanhild), Frøystein (for Tord), Leiv (for Arfast), Grim (for Sverke), Frøystein (for Håkon), Kåre (for Støthing), Karevne (for Tord), Hegre (for Erling), Voikov, Eistr (for Åsmund) og Frøystein (for Bjørn). Og så videre hos Nestor. Navnene til de første 18 av utsendingene er her sitert etter Halvor Tjønn (2015, side 53). Alle uten to av disse navnene har norrøn rot, og bare ett har sikker slavisk rot.
Ingvars enke Helga styrte etter fyrstens død fra 945 til 960, da deres sønn Svjatoslav overtok riket som storfyrste av Kiev. Helga var en vis og sterk herskerinne som videreførte Ingvars bestrebelser. Hun hevdet fyrstemakten i Kiev og opprettet eller befestet varjagiske provinser (for eksempel Polotsk og Smolensk) langs de farbare elvene. Hun valfartet til Miklagard, lot seg undervise i teologi, og skal rundt 955-57 i handelsforhandlinger med keiseren ha latt ham døpe seg i den kristne tro. Den lærde keiser Konstantin VII Porfyrogennetos skal ha vært overveldet av hennes skjønnhet og visdom.
Tilnavnet hans betyr «født til å bære purpurkappen», altså født til å være keiser, kanskje fordi noen var i tvil om slektstreet hans. I Nestors gjengivelse sier keiseren: «Du er verdig til å herske sammen med oss her i hovedstaden vår». Helga svarte: «Jeg er ufrelst. Hvis du vil at jeg skal la meg døpe, så døp meg selv!» Så skjedde, men deretter dro hun hjem til Kiev, som kristen, etter at keiseren uten hell hadde fridd til henne. I Rus’ lot hun oppføre en rekke kirker i byene og fikk innhentet prester og munker til å undervise folket. Hun fikk dessuten etablert en landslov i riket.
Svjatoslav 960-972
Ingvars sønn, den 22-årige Svjatoslav ble i 960 den første hersker i Rus’ uten et kjent varjagisk navn, hvilket vitner om en gryende slavifisering av varjagene i Rus’ (slik etterkommerne etter Ragnvald Mørejarls sønn Gangerolv i Normandie, for eksempel Vilhelm Erobreren, for lengst var fransktalende da han okkuperte England i 1066).
Svjatoslav var en av de store krigerne i fyrsterekken, og i motsetning til sin skandinaviske mor Helga kjempet han resolutt, og sterkt mot hennes ønske, for å bevare flerguderiet. I 965 nedkjempet han det jødisktroende khazar-khaganatet og ødela dets hovedstad Atil i Volgas delta ved Astrakhan i dagens Russland, nord i Kaspihavet. Så bekrefter iallfall nyere arkeologisk forskning. Han nedkjempet også khazarenes allierte, de turkomane petsjenegene (Volga-bulgarerne), nord for Kaukasus. Slik hadde han sikret Rus’ mot de viktigste motstanderne i øst. Etter avtale med keiseren underla han seg i 967 også de opprørske Balkan-bulgarerne, det språkblandede folket langs Donau nord for Miklagard, dels slavisk, dels tyrkisk, dels avarisk eller «hunisk».
Etter et mislykket bulgarsk motangrep på Kiev vendte Svjatoslav seirende tilbake til Balkan og ville anlegge sin hovedstad i Perejaslavets ved Donau, i dagens Bulgaria, hvor han ville bygge og bo, med en plan om å underlegge seg hele Balkan, inkludert Konstantinopel.
Men nå var storfyrsten av Rus’ blitt i mektigste laget for keiseren, som forlangte at han trakk seg tilbake fra Donau og angrep hans store besittelser på Balkan. Storfyrsten led forsmedelige nederlag, ble påført en ydmykende kapitulasjon i 971, og omkom ved et petsjenegisk angrep i strykene ved Kiev under retretten i 972. Under Svjatoslav var Rus’ blitt en europeisk stormakt og han hersket over alle folkene og høvdingene i det store riket. Om hans sønn Vladimir den Store, den Hellige (sagaens kong Valdemar i Gardarike, som kristnet Russland på Krim i 988) handler neste bolken av vår utgave av «Soga om Olav Tryggvason».
Fortsettelse neste nummer!
I denne serien om Russlands tidlige historie og dens moderne følger har jeg repetert litt og delvis nylest fra:
Buzina, Oles’: «Докиевская Русь» (Арий, Kiev 2014)
Cameron, Averil: «The Byzantines» (Blackwell 2006)
Christensen, Svend Aa. og Knud Rasmussen: «Russlands historie 1: Rigets oprindelse indtil 1689» (Politikens forlag, København 1992, 2. utg.)
Dzhakson, Tatjana N.: «Исландские королевские саги о восточной Европе. Тексты, перевод и комментарий». Российская Академия Наук, 2. korrigerte, utvidede og annoterte utg. Moskva 2012.
Gibbon, Edward: «The Decline and Fall of the Roman Empire» Origin of the Russian Monarchy (London 1776-
1778, her etter Everyman’s Library 1994, bind 5, side 585-601)
Kushnir, Ilja I.: «Архитектура Новгорода» (Соиздатель, Leningrad 1991)
Longworth, Philip: «Russia’s Empires» (John Murray, London 2006)
Miljukov, Pavel N.: «Очерки по истории русской культуры» (St. Petersburg 1896 etter siste og utvidede utgave Paris 1937, Haag 1964, nyutgitt av Progress, Moskva 1993)
Nansen, F.: “Nord i tåkeheimen» (Dybwad, Kristiania 1911)
Nestor: «Повесть временных лет» (Kiev ca. 1113/Асбука 1997 og annotert utg. 2024, St. Petersburg)
Nistad, Bjørn D.: «Ukrainas historie» (Vidarforlaget, Oslo 2017)
Norwich, John Julius: «Bysants’ historie» (Pax, Oslo 1997)
Odden, Per Einar: «Den hellige Olga av Kiev (879-969)» (www.katolsk.no/biografier/historisk/olga)
Odden, Per Einar: «Den hellige Vladimir av Kyjiv (956-1015)» (2008
(www.katolsk.no/biografier/historisk/vladimi1))
Odden Per Einar: «Den hellige Nestor» (2010 (www.katolsk.no/biografier/historisk/neskroen))
Platonov, Sergei, F: «Лекции по русской истории» (Petrograd 1917/Victory, St. Petersburg 2011)
Tjønn, Halvor: «Vikingenes Russland» (Saga Bok, Stavanger 2006)
Tjønn, Halvor: «Russland blir til» (Dreyer, Oslo 2015)
Sars, Johan Ernst: «Udsikt over den norske Historie» 1874 (etter samlede verker, bd.1, Gyldendal 1911)
Snorreson Munk, Odd: «Olav Tryggvasons saga», kompilert ca. 1190, på norsk ved Magnus Rindal
(Samlaget 1977)
Sturlason, Snorre: «Noregs kongesoger»: Eirikssønene, Håkon Jarl, Olav Tryggvason, Olav den Heilage. (Samlaget 1979)
Denne artikkelen er nummer fire i en serie på ni.
Den neste artikkelen kommer i morgen.
