oss 150 kroner!
Sangen om Olav Tryggvason 6.
Normannerteoriens skjebne
Svært fritt etter Oles’ Buzina 2014.
November 2024.
Det foreligger tre teorier om den russiske statens genese. Den første, og nå overveiende rådende, er normannerteorien. Den sier kort fortalt og på norsk at vikinger fra Skandinavia etablerte seg øst av Finskebukta, utgjorde en herskerklasse overfor de lokale folkegruppene (finner, baltere, og slavere), de etablerte en utenrikspolitikk og statlige styreformer internt, og de tok hånd om handelen langs de sørgående elvene, over Svartehavet og Kaspihavet mot Øst-Romerriket og kalifatet i Bagdad. Den fremste dokumentasjonen for denne normannerteorien er Nestor-krøniken, kompilert rundt år 1113, der vikingenes statsbyggende virksomhet beskrives år for år, fra ca. 850 til 1116. Normannerteorien finner også støtte (og slett ikke motbør) i bysantinske, frankiske og arabiske annaler, i arkeologiske funn og i den islandske sagalitteraturen.
Men etter de senere korstogene, som svekket Øst-Romerriket, etter den mongolske invasjonen som ødela Rus’ som stat, og endelig etter Konstantinopels fall for seldjukiske tyrkere i 1453, oppsto mye senere en strid om normannerteorien i et Russland som etter å ha drevet det mongolske åket tilbake, hadde reetablert seg som en veldig, mektig og rik europeisk stormakt i løpet av femtenhundretallet.
Tyve år etter at Peter den Store opprettet Vitenskapsakademiet i St. Petersburg fikk forsamlingen 6. september 1749 servert seg en forelesning av historiker og geograf Gerhard Miller: «Om opprinnelsen til det russiske folket og dets benevnelse». Forelesningen vakte stor oppstandelse. «Du, Miller», sa astronomen Nikita Petrov, «er en skam for russisk vitenskap!» Den virkelig store russiske forskeren Mikhail Lomonosov, som Moskva-universitetet er oppkalt etter, istemte bifallende.
For hva hadde ikke Miller tillatt seg å si høyt? Jo, at Kiev-staten ikke ble grunnlagt av russere, men av vikinger som kom seilende fra Sverige, av dem som munken Nestor kalte varjager. Akademiets leder Kirill Razumovskij beordret etterforskning av den arme Millers befatning med svenskespørsmålet. Miller ble forbudt å forske på Rus’ opprinnelse og manuskriptet hans ble tilintetgjort. Resten av sitt liv – han levde lenge – var Miller henvist til å studere oppdagelsen av Sibir. Hans oljemalte portrett ble fjernet fra akademiets vegger og erstattet med en silhouett. Bolsjevikenes tanketerror hadde en imperial fortid.
Årsaken til skandalen var klar: Bare på syttenhundretallet førte Russland tre kriger mot Sverige, under tsarene Peter den Store, Elisabeth Petrovna og Katarina den Store. Og så skulle liksom svenskene ha grunnlagt staten! Den arrigste svenskehateren av dem var Katarina den Store, som korresponderte med Voltaire og Diderot, og som selv ikke var russisk, men tysk.
Først tsar Aleksander I avsluttet i 1809-11 (etter Tilsiter-freden i 1807) den siste krigen med Sverige. Først da ble det mulig ikke bare å lese Nestor-krøniken, men også å trekke slutninger av det leste. Attenhundretallets tre store russiske historikere, Nikolai Karamzin, Sergeij Soloviev og Vasilij Kljutsjevskij tok alle parti for Gerhard Miller – og for munken Nestor, som Miller la til grunn. De ble derfor kalt normannistene: skaperne av normannerteorien.
Den første som anvendte den senere misbrukte betegnelsen «Kiev-Rus’» skal ha vært Sergei Sololviev, i hans monumentalverk «Russlands historie fra de tidligste tider» (år 500 til 1774) i 29 bind (1851-1879), men han brukte betegnelsen bare om én periode av den tidlige russiske historie – tiden etter den novgorodske og før den vladimirske perioden, etter rekkefølgen av de dominerende byene i Rus’ før den mongolske invasjonen.
Men i det gamle Rus’ fantes ingen inndeling av folkene i hviterussere, ukrainere eller «storrussere», eller for den saks skyld i russere, polakker, tsjekkere, slovaker og jugoslaver. Det fantes mange grupper av slavere, med betegnelser som helst sa noe om geografi og livsbetingelser, eller henspilte på en eller annen legendarisk «grunnlegger».
Slaverne bodde spredt på hele området mellom Østersjøen, Egeerhavet og Adriaterhavet – fra vest for Karpatene til Ural – og de var i utgangspunktet ett folk. Hunerne kilte seg inn mellom slaverne på firehundretallet og splittet deres språkutvikling i tre distinkte grupper: vestslavere (for eksempel polsk og tsjekkisk), sørslavere (for eksempel serbokroatisk, bulgarsk og makedonsk) og østslavere (russisk), hver gruppe med sine dialekter og forgreninger. Hunerne hadde etablert seg i den romerske provinsen Pannonia (Orbans Ungarn).
Den alminnelige oppfatning på attenhundretallet var at østslaverne var tre broderfolk som hver sang med sitt nebb i samme krybbe: Storrussere, lillerussere og hviterussere. Verken tsarene eller kommunistene hadde før og etter 1917 den ringeste interesse av å skjelne mellom trillingene i vuggen, og svenskene likte de slett ikke.
Siden Kiev var hovedstad i lengre tid enn Novgorod hadde vært, ble den tidligste perioden nå kalt Kiev-staten, og Kiev fikk tilnavnet «alle russiske byers mor». I tredveårene fikk skoleelevene under Stalin en lærebok i historie: «Kort innføring i SSSRs historie», og der sto det rett ut: «Fra begynnelsen av det 10. århundre kalles staten «Kiev-Rus’». Det på tross av at Novgorod, hvor overklassen var vikinger, var hovedstad i hundre år før den tid, og på tross av at Kiev ble bosatt derfra. Men samtiden kjente ikke noen Kiev-stat, verken nasjonalt eller internasjonalt. Samtiden kjente bare Rus’, grunnlagt i og spredt fra Novgorod.
Den andre teorien om Russlands opprinnelse er forutsigelig slaverteorien, som fastholder at Russland – selvfølgelig – ble skapt av russerne selv. Stalin mislikte Mendels arvelover og Charles Darwins utviklingsteori. Han fant seg derfor en mer marxistisk og materialistisk biolog – Lysenko – som forfektet teorien om arv av ervervede egenskaper. Men Stalin likte ikke normannnerteorien heller. Han trengte derfor også historikere med den rette lære. Dem fant han, for få hadde lyst til å motsi den store leder, sosialismens sol og folkenes far. Stalin lovte folkene en ny fremtid, men ga dem i tillegg en ny fortid.
Stalin erklærte at russerne selv grunnla staten – ikke svenskene – og utstedte en forordning i så henseende, her sitert etter en lydig proselytt: «Den sovjetiske historiske vitenskap har, i forarbeidene til «Utkast til lærebok i SSSRs historie», i samsvar med retningslinjene til Marx, Engels, Lenin og Stalin, utarbeidet teorien om den før-feudale perioden .. I den teoretiske tankegangen til grunnleggerne av marxismen er det ikke plass til, og kan ikke være plass til normannere som grunnleggere av en stat blant ville østslaviske stammer», heter det i artikkelen «Kampen mot normannismen» fra 1949 av Vladimir Mavridov, dekanus for det historiske fakultet ved universitetet i Leningrad.
Spikeren i normannismens likkiste ble banket inn av historikeren Boris Grekov, medlem av Det sovjetiske vitenskapsakademiet, denne historiens Lysenko, i to monografier fra 1939 og 1946 om «Kulturen i Kiev-Rus’». Grekov hadde ikke særlig valg. I Kreml forberedte man «akademiker-saken» (et ledd i Moskva-prosessene) og Grekov hadde i tyveårene oppholdt seg på Krim, general Wrangels siste «hvite» skanse under den borgerkrigen som revolusjonen utløste. Grekov ble tiltalt som tilhenger av «de hvite». Akademikeren dinglet av den grunn på kroken i Stalins snøre. Overlevende normannister blant historikerne hadde forståelse for at han på Stalins bud måtte klekke ut en ny, mer nasjonal teori om Russlands opprinnelse.
.. these facts were widely known in the 1930s, and this led Grekov to make wide-ranging concessions to the official ideology during the Stalin Purges and .. to write scholarship “on order” for the regime (Wikipedia 12.10.2024).
For tyskere er det ganske lett å ta avstand fra nazismen og Adolf Hitler. Han tapte nemlig krigen og brakte skam over folket. Vanskeligere er det for russere helt å ta avstand fra Josef Stalin, for han vant krigen, reddet folket og skapte en stormakt, populær i store deler av verden – i de første etterkrigsårene også i Vesten.
Under den store forvirringen etter Sovjetunionens selvpåførte implosjon i 1991, som ruinerte folket, oppsto, eller avdekket det seg, en lengsel etter de gode gamle dager, det bekymringsløse livet under Bresjnev. For å si det med Putins ord: Stalin var en blodig tyrann, men han moderniserte Russland og vant krigen.
Etter at Russland hadde etterkommet våre to viktigste krav – markedsøkonomi og demokrati – var Vesten fortsatt ikke fornøyd, men iverksatte en aggressiv demonisering av Russland i alle kontrollerte medier (dvs. de fleste), som etter tredve år nå topper seg i dårlig skjulte planer om en tredje verdenskrig. Det gjenstår bare å reindustrialisere og gjenskape de helt eventyrlige materielle og økonomiske ressurser som er overført til Ukraina mellom 2014 og 2024. Vi har sett en destruksjon av kapital som kan legge grunnen for et voldsomt økonomisk oppsving i helt andre deler av verden, og som kan redusere Europa til et museum for velbeslåtte og reiselystne kinesere.
Aha! – tenker russerne: Det var ikke kommunismen de var mot, men oss russere! De er altså rasister. Man bør ikke la seg forundre over at russerne, forrådt og forskutt av Vesten, nå begynner å se på også andre sider av kommunismen med blidere øyne. For når Stalin slo neven i bordet, da skalv man i regjeringskontorene bortetter. Man kan ikke fortenke dagens krigstruede patrioter i etterhvert å savne også de mer autoritære sidene ved Stalins styre. På et folkelig nivå er Stalins aksjer stigende i russisk åndsliv. Det må også Putin ta hensyn til, enten han vil eller ei, for den grunn Putin står på, er folkets grunn.
Den populære russiske underholdningsartisten Mikhail Zadornov anvendte sitt livs siste aktive år og krefter i et forsøk på å dokumentere slaverteorien om Russlands opprinnelse i en serie TV-programmer. Zadornov reiser land og strand rundt og studerer veiskilt, stedsnavn, bekker, vann og elver, hei og dal, og finner slaviske ord og vendinger bak annenhver busk nord i Europa. Han finner de første spirene til den russiske staten blant slavere som i tidlig middelalder bebodde den tyske øya Rügen, sør for København og Skåne (omtrent der Jomsborg og Svolder må ha ligget, for nå ikke helt å tape soga om Olav Tryggvason og hans «Ormen Lange» av syne). Rügen-teorien er populær fordi den er nasjonal, men aksepteres i mindre grad av russiske faghistorikere i dag.
En tredje og mer politisk teori, støttet av Vest-ukrainske nasjonalister og grunnet på arbeidene til den nasjonalistiske ukrainske historikeren Mikhail Grusjevskij (1866…1934), sier at den Rus’-staten som skandinaven Rurik eller slaverne fra Rügen dannet, slett ikke var Russland, men derimot Ukraina, og at Moskva ved en historisk tilsnikelse er hovedstad i en illegal usurpator-stat, riktignok dannet for 800 år siden.
Det som imidlertid er sikkert, er at den staten som faktisk ble skapt i Rus’, verken var det moderne Russland eller det moderne Ukraina. Om Russland er den rettmessige arving i rett linje etter middelalderstaten Rus’, eller om den rette arving etter 800 års glemsel gjenoppsto under navnet Ukraina som Fugl Føniks av sitt bål i 1991 – ja, det er vel et spørsmål for politiske kannestøpere.
I denne serien om Russlands tidlige historie og dens moderne følger har jeg repetert litt og delvis nylest fra:
Buzina, Oles’: «Докиевская Русь» (Арий, Kiev 2014)
Cameron, Averil: «The Byzantines» (Blackwell 2006)
Christensen, Svend Aa. og Knud Rasmussen: «Russlands historie 1: Rigets oprindelse indtil 1689» (Politikens forlag, København 1992, 2. utg.)
Dzhakson, Tatjana N.: «Исландские королевские саги о восточной Европе. Тексты, перевод и комментарий». Российская Академия Наук, 2. korrigerte, utvidede og annoterte utg. Moskva 2012.
Gibbon, Edward: «The Decline and Fall of the Roman Empire» Origin of the Russian Monarchy (London 1776-
1778, her etter Everyman’s Library 1994, bind 5, side 585-601)
Kushnir, Ilja I.: «Архитектура Новгорода» (Соиздатель, Leningrad 1991)
Longworth, Philip: «Russia’s Empires» (John Murray, London 2006)
Miljukov, Pavel N.: «Очерки по истории русской культуры» (St. Petersburg 1896 etter siste og utvidede utgave Paris 1937, Haag 1964, nyutgitt av Progress, Moskva 1993)
Nansen, F.: “Nord i tåkeheimen» (Dybwad, Kristiania 1911)
Nestor: «Повесть временных лет» (Kiev ca. 1113/Асбука 1997 og annotert utg. 2024, St. Petersburg)
Nistad, Bjørn D.: «Ukrainas historie» (Vidarforlaget, Oslo 2017)
Norwich, John Julius: «Bysants’ historie» (Pax, Oslo 1997)
Odden, Per Einar: «Den hellige Olga av Kiev (879-969)» (www.katolsk.no/biografier/historisk/olga)
Odden, Per Einar: «Den hellige Vladimir av Kyjiv (956-1015)» (2008
(www.katolsk.no/biografier/historisk/vladimi1))
Odden Per Einar: «Den hellige Nestor» (2010 (www.katolsk.no/biografier/historisk/neskroen))
Platonov, Sergei, F: «Лекции по русской истории» (Petrograd 1917/Victory, St. Petersburg 2011)
Tjønn, Halvor: «Vikingenes Russland» (Saga Bok, Stavanger 2006)
Tjønn, Halvor: «Russland blir til» (Dreyer, Oslo 2015)
Sars, Johan Ernst: «Udsikt over den norske Historie» 1874 (etter samlede verker, bd.1, Gyldendal 1911)
Snorreson Munk, Odd: «Olav Tryggvasons saga», kompilert ca. 1190, på norsk ved Magnus Rindal
(Samlaget 1977)
Sturlason, Snorre: «Noregs kongesoger»: Eirikssønene, Håkon Jarl, Olav Tryggvason, Olav den Heilage. (Samlaget 1979)
Denne artikkelen er nummer seks i en serie på ni.
Den neste artikkelen kommer i morgen.
