Jaroslav den Vise og rikets sammenbrudd

13. november 2024

Sangen om Olav Tryggvason 7

November 2024.

Fremstillingen av styret til Vladimir den Stores sønn Jaroslav den Vise (i sagaen Jarizleif/Jarleif) har jeg stort sett ekserpert etter Oles’ Buzina (2014), den ukrainske historikeren, patrioten, publisisten og aktivisten som i 2014 inspirerte meg til å skrive denne sangen om Olav, men også fra andre av de nevnte kilder.

«Vladimir rakk å utføre nesten ufattelig mye. Mer enn noen hersker i Rus’ før ham. Men fra år 997 til 1014 er det blanke sider i Nestorkrøniken. Var det slik at Vladimir satt med hendene fanget de siste sytten år av sitt liv? Nei! Det betyr bare at hans gjerning var fredelig. Han bygget landet. Ikke bare «Tiendekirken» i Kiev, hans hjertebarn, og forsvarsvoldene mot stadige angrep fra petsjeneger på jakt etter gull og slaver på skoggrensen langs tverrelven Ros vest av Kiev [husk at Svarthavskysten var petsjenegisk på denne tiden, ikke «ukrainsk»], men åpenbart også Sofia-katedralen i Kiev [etter mønster av Hagia Sofia i Konstantinopel], som ettertiden fåfengt tilskriver hans sønn Jaroslav den Vise. Verkene til Vladimir den Hellige var så storslagne at de hos sønnen Jaroslav fremkalte et fullkomment mindreverdighetskompleks. Både det ene og det andre av farens verk skrev Jaroslav den Vise over på seg selv. Han pyntet seg med lånte fjær». (Buzina 2014).

Oles’ Buzina påpeker en del selvmotsigelser, forfalskninger og utelatelser i Nestors tekst, som selv var en kompilasjon av minst tre senere tapte, men eldre og mer samtidige krøniker som lett kunne korrumperes i onde hender allerede før Nestor. Buzina forteller hvordan hans TV-team en sommerdag i 2012 fikk kontakt med historikerne Nadjeszhda Nikitenko og Vjatsjeslav Kornienko i Sofia-katedralen i Kiev, som Jaroslav har fått æren for å ha bygget og som Buzina skulle lage et program om.

På katedralens vegger finnes nesten 300 eksempler på graffiti under fem lag maling etterlatt av de arbeiderne som reiste katedralen. Noen av disse er nøyaktig tidfestet til året 1019. Fordi det tok mange år å bygge katedraler av sten, er dette et bevis på at det var Vladimir som iverksatte byggearbeidet, og slett ikke Jaroslav, som selv i beste fall bare kan ha fullført det. Et annet moment er mosaikkene inne i kirken. Der finner man blant annet scener fra prinsesse Annas liv i Konstantinopel før hun giftet seg med Vladimir i 988. Hvilken interesse skulle Jaroslav ha av å fremstille et portrett av prinsesse Anna i Konstantinopel, som ble årsak til at Vladimir skilte seg fra Jaroslavs kjødelige mor Ragnhild av Polotsk? Ingen som helst, hvilket igjen indikerer at Sofia-katedralen i Kiev ble bygget – og fullført – av Vladimir den Store, som med mosaikkene kanskje ville glede sin brud Anna.

For året 1017 skriver Nestor: «Jaroslav fôr mot Kiev og kirkene brant». Men av samme krønike fremgår at Jaroslav anla denne katedralen først i 1037, og i anledning av en seier over petsjenegene. Og det interessante er, at hvis kirken allerede var bygget da Jaroslav tok Kiev i 1017 og «kirkene brant», så ble Vladimirs viktigste arvestykke brent av hæren til Jaroslav. Den hæren besto av Kiev-fiendtlige soldater fra det halvt varjagiske Novgorod og en varjagisk leiehær ledet av norske kong Eymund. Også Tietmar av Merseburg skriver om at det var folkene til Jaroslav som brente Sofia-katedralen og de andre kirkene i Kiev nettopp på denne tiden (1017). Det er ironisk at ettertiden husker Rus’ som «Kiev-staten» med tanke på at Jaroslav selv hadde styrt nettopp Novgorod i nesten 30 år fra 989 til 1017 og neppe hadde satt sin fot i Kiev før han okkuperte byen og «brente kirkene».

Arvefølgen etter storfyrst Vladimir I (den Store, den Hellige) er innviklet og fylt av indre strid og brodermord i riket. Jeg støtter Oles’ Buzinas tese om at Vladimir I var den virkelig store hersker i Rus’, for under hans sønn Jaroslav «den Vise» aner man de indre konturene av den oppsplittingen av Rus’ i autonome russiske småkongedømmer som ble et lett bytte for mongolene da de angrep Russland i 1240. På den annen side hadde Jaroslavs styre også ytre konturer som bekrefter og styrker oppfatningen av Rus’ som en europeisk stormakt. Jeg skal derfor ikke følge Jaroslav og hans etterkommere så nøye som hans forgjengere i høysetet.

Ved Vladimirs død i 1015 tok hans eldste sønn Svjatopolk «den forbannede» makten i hovedstaden Kiev ved statskupp mot en mye yngre bror. Han hadde tidligere vært fengslet av faren Vladimir for opprør. Jaroslav «den Vise» styrte Novgorod, som hadde vært kraftsenteret i riket i 150 år, fra Rurik 862 til og med Vladimir i 1015. En yngre sønn Mstislav («den tapre») satt ganske beskyttet og isolert i provinsen Tmutarakan’ ved Kertsj-stredet mellom Azovhavet og Svartehavet (i dagens russiske landsdel Kuban, der Krim-broen i dag møter fastlandet). Mstislav fikk en viktig rolle å spille i Jaroslavs regjeringstid. Andre sønner satt i andre fylker og ille gikk det med mange av dem.

Men Jarleif i Novgorod var en ungdomsopprører, kanskje mer beslektet med Mussolini enn med våre sekstiåttere. I Vladimirs siste leveår nektet Jaroslav å betale den årlige skatt til hovedstaden. Vladimir planla og utrustet en hær for å gi sønnen en skikkelig lærepenge, men betimelig for sønnen gikk faren hen og døde i 1015.

Den som imidlertid merket seg Jaroslavs ambisjoner var den nye herskeren i Kiev, bror og eldste sønn Svjatopolk, som selv allerede hadde et opprør på samvittigheten. Hans mor var av lav byrd, mens Jaroslavs mor var den omtalte og arrogante Ragnhild av Polotsk som Vladimir hadde tvangsgiftet seg med etter å ha drept hennes far Ragnvald og hennes to brødre.

I noen år ble det utkjempet mange slag over skiftende fronter mellom Svjatopolk og Jaroslav, som mønstret en kombinert slavisk/varjagisk hær. Svjatopolk hadde i mellomtiden myrdet ytterligere tre av Vladimirs sønner, Boris og Gleb (den ortodokse kirkens to første martyrer), og Svjatoslav, som alle tre kunne krevet tronen. Svjatopolk ble (antakelig og ifølge Eymunds saga) drept av varjagiske leiesoldater i 1019 i samforstand med Jaroslav. Samtalen mellom Jaroslav og norske kong Eymund skal ha foregått omtrent slik:

Jaroslav spør Eymund: «Hvordan skal vi nå forholde oss til denne Svjatopolk?» Eymund svarer: «Beordrer De at vi skal drepe ham? Så lenge dere begge lever, blir det ikke slutt på dette bråket.» Den slu Jaroslav svarer unnvikende: «Jeg vil ikke hisse dere opp til å drepe min bror, men jeg vil heller ikke anklage noen om han blir drept» (Buzina 2014).

Svjatopolk den forbannede ble fordrevet fra Kiev minst tre ganger, men vendte hver gang tilbake med nye hærer, både fra vest med hjelp av polakker og fra øst med hjelp av petsjeneger. Merk at Jaroslav, Eymund, Vladimir, Boris, Gleb, Svjatoslav og Svjatopolk alle var av skandinavisk herkomst.

Fem år etter seiren over Svjatopolk dukket en yngre bror opp og utfordret Jaroslav i 1024. Det var Vladimirs sønn Mstislav av Tmutarakan’, hvor han hadde hersket siden 988, den litt mystiske og steppeomkransede provinsen der Krim i øst møter det russiske fastlandet ved Kertsj-stredet, som kontrollerte handelen mellom Azovhavet og Svartehavet. En forgjenger på den posten skal etter én versjon ha vært en varjag ved navn Svein.

Mstislav klarte ikke å ta Kiev, men han overbeviste slavere øst for Dnjestr (ved dagens Odessa) om å godta hans overhøyhet, hvorpå han han etablerte seg i byen Tsjernigov, som deretter ble en provins i Rus’ og i dag er et fylke i Ukraina. Jaroslav vervet en hær av slavere og varjager i Novgorod og rettet et mislykket angrep på Mstislav i Listven. Etter dette tapet overlot Jaroslav alt land i Rus’ øst for Dnjepr (elven som deler dagens Ukraina i to) til broren Mstislav. Riket var delt på midten og Mstislav regjerte en selvstendig stat. Mstislav døde imidlertid uten tronarving i 1036 og riket ble gjenforent under Jaroslav, som levde til 1054. Gjenforent, men bare inntil videre, for i løpet av de neste 200 årene forvandlet det store riket seg til et konglomerat av autonome småkongedømmer som sloss og kranglet internt og seg i mellom.

Mstislav har også av en annen grunn interesse for oss nordmenn. I kampen mot Jaroslav mønstret Mstislav ikke bare slavifiserte nomader og khazarer fra øst, men også den berømte og fryktinngydende varjagen Jakun. Denne Jakun, med en glitrende kofte av vadmel og gull, var for å si det mildt ingen hvemsomhelst.

Jakun var Ladejarl over Norge sammen med sin onkel Svein Jarl og under Einar Tambarskjelves formynderskap fra 1012, og Jarl av Norge alene fra 1015, vigslet av kong Knut den Mektige over Norge, Danmark og England. Etter nederlaget i kampanjen mot Olav (den Hellige) Haraldson i slaget på Nesjar ved Brunlanes i 1019, hvor Jakun Jarl kjempet mot Olav sammen med Einar Tambarskjelve og Erling Skjalgson fra Sole, ble han av Knut utnevnt til greve av Mercia (Wochestershire). Jakun ble på nytt Ladejarl over hele Norge i 1028, hvor han satt i ensom majestet inntil han druknet på en seiltur til England for å gifte seg med Knut den Mektiges niese Gunnhild i 1029, et år før slaget på Stiklestad.

*«Eirik Jarl tar farvel med sonen Håkon Eirikson Jarl»,* bedre kjent i Gardarike som **Jakun.** *Erik Werenskiold, Snorre 1979 sd. 225.*

Jakun het på norsk Håkon Eirikson Jarl. Han var sønn av Eirik Jarl, han som fikk bueskytteren Einar Tambarskjelve mellom seg og kong Olav Tryggvason på Ormen Lange under slaget ved Svolder i år 1000, da «det brast så høyt» for kongemakten i Norge. Men i 1024 kjempet denne «nye» Håkon Jarl, på en måte den siste av Eirikssønnene, på vinnersiden sammen med fyrst Mstislav mot storfyrst Jaroslav den Vise ved Tsjernigov i dagens Ukraina. Med Håkon Jarl døde Jarleætten fra Hålogaland og på Lade ut i Norge, og vi satt igjen med Ynglingeætten, kongsslekten etter Harald Hårfagre, for better or worse.

Blant grunnene til at Jaroslavs rike smuldret opp under etterfølgerne, var også at han ved et velment, men lite gjennomtenkt statsvitenskapelig lynsjakktrekk opphevet ikke bare denalment aksepterte saliske lov etter frankerkongen Klodvig I (nedtegnet 507-511), som sikret eksklusiv mannlig tronfølge, men også at han gikk seg bort i agnat, kognat og vertikal suksesjon. Hans løsning var at arvefølgen i fylkene og riket skulle gå horisontalt til den aktuelt salige fyrstens gjenlevende bror, ikke til eldste sønn. Reformen førte forutsigelig til strider og borgerkriger mellom sønner og onkler, i tillegg til de tradisjonelle russiske feider mellom fedre og sønner som likevel fortsatte.

(Agnater er en persons slektninger, etterkommere på mannssiden (farssiden). Motstykket er kognater, som er slektninger, etterkommere på kvinnesiden (morssiden).)

*Autonome delstater i Rus’ på 1100-tallet*. *Wikipedia oktober 2024*

Denne statsrettslige reformen var ubestridelig en av årsakene til at Rus’ møtte den mongolske invasjonen i 1240 som et konglomerat av autonome småkongedømmer og ikke som en helstat med klare kommandolinjer. Slike suksesjonsprinsipper har vært skjebnesvangre snubletråder i store riker, for eksempel i Det Hellige Romerske Rike av den Tyske Nasjon på seksten- og syttenhundretallet (tilspisset under Den østerrikske arvefølgekrig (1740-1748) og Sjuårskrigen (1756-1763)).

De har også skapt storm i vannglass for små riker, som hos oss, da vi nærmest ved et slags statskupp på øverste hylle ga Håkon Magnus tronfølgen fremfor Märtha Louise, som rettelig burde hatt den, ved at vi insisterte på agnatisk primogenitur, for deretter i 1990 å innføre full likestilling i tronfølgen.Og den likestillingen kunne ikke gis tilbakevirkende kraft, hvorved Håkon Magnus ble sikret tronen fordi han var mann da han ble født, hva nå dét egentlig betyr i vår tid.

Men i de ytre konturer nådde Rus’ under Jaroslav den Vise lengre enn under Vladimir den Store. Jeg siterer igjen Bjørn Nistad:

«Under Jaroslavs regjeringstid opplevde Kiev-riket sitt høydepunkt. Kievriket var på dette tidspunktet en av de mektigste statsdannelsene i Europa, og Kiev var med sine titusener av innbyggere og hundrevis av kirker en av storbyene i Europa. Kiev var dertil et av de intellektuelle sentra i Europa. Og Kievriket var en sentral del av datidens fyrstebaserte europeiske statssystem.

Selv var storfyrst Jaroslav gift med datteren til svenskekongen. En av hans sønner var gift med datteren av den bysantinske keiseren, en annen med datteren av kongen i Ungarn. Av hans døtre var én gift med Harald Hårdråde av Norge, én med Arpads I av Ungarn og én med Henrik I av England. I 1051 sørget Jaroslav for at en slaver, munken Ilarion, ble gjort til metropolitt. Alle tidligere metropolitter hadde vært grekere. Jaroslav, som fikk tilnavnet den vise, sørget for at det første skriftlige lovverket for Rus’ Russkaja Pravda (Den russiske rett) ble nedtegnet. Dette lovverket gjorde slutt på blodhevn og innførte bøter for andre forbrytelser» (Nistad 2017).

Det kan ikke bestrides at antikkens og middelalderens historikere med varierende og vikarierende motiver trakk litt fra og la litt til hist og her, og informasjonsflyten gikk jo tregere før, men vi ser jo resultatet. Resultatet stemmer i de store linjer med de gamle kildene, selv om disse i detalj ofte er motstridende. Vi skal ikke tape skogen av syne bare fordi det er så mange trær i den.

Kan vi så stole på det som står om Rus’ i islandske soger og russiske annaler? La meg svare med en analogi. Jeg leste en gang et moderne tobindsverk om Romerrikets historie. Det verket var så profesjonelt kildekritisk at jeg ved endt lesning måtte spørre meg om Romerriket overhodet har eksistert. For jeg forsto av dette verket at det eneste vi egentlig vet om Romerrikets utvikling, er den fortiden romerne selv (Titus Livius og de andre) diktet seg til, den sagnfortiden som verket kildekritiserer sønder og sammen – gjennom samfulle to tykke bind.

Men Romerriket lå nå der det lå, grunnlagt av Romulus selv, som drepte sin bror Remus i 753 før vår tid, eller, ifølge dikteren Vergil, grunnlagt av helten Aenneas på jakt etter nytt land etter grekernes krig mot Troja. Riket vokste og la den kjente verden under seg. Vest-riket falt allerede i 476 og Øst-riket først i 1453. Så Romerriket lå nok der. Onde tunger vil ha det til at det ligger der fortsatt, under navnet EU, Roma-traktaten og De fire friheter. Rom ble ikke revet på én dag og alle veier fører fra Rom.

I denne serien om Russlands tidlige historie og dens moderne følger har jeg repetert litt og delvis nylest fra:

Buzina, Oles’: «Докиевская Русь» (Арий, Kiev 2014)

Cameron, Averil: «The Byzantines» (Blackwell 2006)

Christensen, Svend Aa. og Knud Rasmussen: «Russlands historie 1: Rigets oprindelse indtil 1689» (Politikens forlag, København 1992, 2. utg.)

Dzhakson, Tatjana N.: «Исландские королевские саги о восточной Европе. Тексты, перевод и комментарий». Российская Академия Наук, 2. korrigerte, utvidede og annoterte utg. Moskva 2012.

Gibbon, Edward: «The Decline and Fall of the Roman Empire» Origin of the Russian Monarchy (London 1776-

1778, her etter Everyman’s Library 1994, bind 5, side 585-601)

Kushnir, Ilja I.: «Архитектура Новгорода» (Соиздатель, Leningrad 1991)

Longworth, Philip: «Russia’s Empires» (John Murray, London 2006)

Miljukov, Pavel N.: «Очерки по истории русской культуры» (St. Petersburg 1896 etter siste og utvidede utgave Paris 1937, Haag 1964, nyutgitt av Progress, Moskva 1993)

Nansen, F.: “Nord i tåkeheimen» (Dybwad, Kristiania 1911)

Nestor: «Повесть временных лет» (Kiev ca. 1113/Асбука 1997 og annotert utg. 2024, St. Petersburg)

Nistad, Bjørn D.: «Ukrainas historie» (Vidarforlaget, Oslo 2017)

Norwich, John Julius: «Bysants’ historie» (Pax, Oslo 1997)

Odden, Per Einar: «Den hellige Olga av Kiev (879-969)» (www.katolsk.no/biografier/historisk/olga)

Odden, Per Einar: «Den hellige Vladimir av Kyjiv (956-1015)» (2008

(www.katolsk.no/biografier/historisk/vladimi1))

Odden Per Einar: «Den hellige Nestor» (2010 (www.katolsk.no/biografier/historisk/neskroen))

Platonov, Sergei, F: «Лекции по русской истории» (Petrograd 1917/Victory, St. Petersburg 2011)

Tjønn, Halvor: «Vikingenes Russland» (Saga Bok, Stavanger 2006)

Tjønn, Halvor: «Russland blir til» (Dreyer, Oslo 2015)

Sars, Johan Ernst: «Udsikt over den norske Historie» 1874 (etter samlede verker, bd.1, Gyldendal 1911)