oss 100 kroner!
Det er noe slående ved debatten om krigen i Ukraina i og rundt Rødt og SV. Folk stiller opp motsetninger som om det er de som gjelder, enten eller og intet annet.
En vanlig oppstilling er at stans i våpenforsendelsene til Ukraina, er ensbetydende med fred på Russlands premisser. Hva med våpenhvile som første skritt for å stanse den utviklinga i krigen som vi nå åpenbart ser, og reelle forhandlinger innenfor internasjonale rammer, som Brasil og andre land har fremmet? Utviklinga i krigen er i strid med de feilslåtte og høyst politiserte analysene som kavaleriet fra Forsvaret og dets forskningsinstitutter, nærmest daglig, serverer i NRK og TV2 med sitt kommentatorkorps på geledd.
Da Ukraina rykket inn i Kursk-regionen, ble det nærmest utropt som en taktisk-militær genistrek som ville ryste Kreml. Ukrainske påstander om at dette ville avlede russiske styrker på fronten i Donetsk, ble videreformidlet over en lav støvlehæl uten reservasjoner.
Så gikk det ikke slik. Russland flyttet ikke store styrker fra Donetsk til Kursk. De forhastet seg ikke og fortsetter framrykkinga i Donetsk. I stedet er det kamperfarne ukrainske styrker som er frosset fast i stillstandsfronten i Kursk.
Analysene er like bastante som påstanden i Rødts landsmøtevedtak i april 2023: «Uten våpenstøtte hadde Ukraina blitt overkjørt og underlagt et sjåvinistisk, høyrenasjonalistisk russisk regime med erklærte imperialistiske ambisjoner».
Dette er ikke bare blåkopi av Natos skremselpåstander; det står i direkte strid med militære analyser og med erfaringer fra andre krig, inkludert mot Sovjet og USA som motstandere. Det tok Mujahedin vel ti år å nedkjempe Sovjet i Afghanistan; det tok Taliban vel tjue år å jage ut USA og Nato – ingen av dem med tung våpenhjelp.
Selv ikke Ukrainas generalstab trodde på «fullskalainvasjon» for å erobre Ukraina fordi Russland hadde mobilisert for få soldater til å innta Kyiv og store byer, for ikke å si hele landet.
Felttoget mot Kyiv og Kharkiv brøyt sammen på grunn av ukrainernes motstandskraft, den russiske hærens og kommandostrukturens elendige forfatning og tidspunktet på året for invasjonen. Dessuten: Jo lenger Russland hadde trengt inn i Ukraina, jo større vansker ville de hatt med å forsvare sine forsyningslinjer. Det samme vil gjelde om Russland nå skulle forsøke å krysse Dniepro.
Ingen ville heller støttet et quisling1regime i Kyiv, men fortsatt støttet president Volodomyr Zelenskyj med sete i Lviv i Vest-Ukraina. Påstanden om at Ukraina ville ha sluttet å eksistere uten Nato-våpen, er retorikk, ikke realitet, men passer inn i Natos ekspansjonspolitikk.
Våpenfikseringa har fått Rødt og SV til å se vekk fra «det europeiske sikkerhetsdilemmaet». Å avvise Natos ekspansjon i en antiimperialistisk analyse, slik Rødt-medlem Gro Byrkjeland gjør (KK, 14. oktober), er jernteppe som dessuten ser bort fra helt sentrale hendelser i Ukraina siden uavhengigeheten i 1991, ikke minst statskuppet i Kyiv 22. februar 2014.
USAs og Natos manglende erkjennelse av sikkerhetsdilemmaet hindrer dem i å ta det viktigste skrittet for å åpne for forhandlinger: at USA, sammen med Nato, forhandler direkte med Russland om en ny sikkerhetsordning for Europa – i stedet for å legge hele ansvaret for forhandlinger på det militære stillingsforholdet mellom Ukraina og Russland.
For Rødt er spørsmålet hvorfor Rødt, som et revolusjonært, antiimperialstisk parti, skal slutte seg til at Nato-landet Norge bryter sitt stortingsvedtak fra 1935 som sier at Norge ikke skal selge våpen til land i krig eller borgerkrig, et pålegg som ble innskjerpet etter at 284,6 tonn med ammunisjon kom til Havanna 17. januar 1959 og havnet hos Fidel Castro og ikke Fulgencio Batista som hadde søkt asyl i Portugal? Hvorfor skal Rødt støtte Nato-landet Norges våpenleveranser som er underlagt Nato, når Norge underlegger seg USA mer enn noen gang?
Peter M. Johansen
pmj@peterm.no / www.peterm.no
En kortere versjon av denne artikkelen ble publisert i avisa Klassekampen.
