oss 100 kroner!
Sangen om Olav Tryggvason 1
En aktuell lesning av «Soga om Olav Tryggvason».
Dette er den første artikkelen i en serie på ni deler.
November 2024
steigan.no er en dagsavis, ikke en historiebok. Men det er lov å fuske litt i de fleste fag (for eksempel i mitt eget) og landets mest oppvakte lesere kan også ha godt av en leksjon fra en fake historiker.
Snorre Sturlason var – tid og sted hensyntatt – en stor historiker. Snorre kommer ikke opp mot Thoukydides, som beskrev «Peloponneser-krigen» omtrent 1600 år før Snorres «Kringla Heimsins». Thoukydides omtaler seg selv i tredje person og har alltid to uavhengige kilder for alle opplysninger. Snorre står nærmere Herodots «Perserkrigen» i stil: mye fakta, mye resonnement, mye underholdning og litt legendarisk overtro. Herodot skrev rundt 450 før vår tid, omtrent femti år før Thoukydides, som nok hadde lært mye av sin store forgjenger, blant annet av hans feil.
Thoukydides hadde som deltaker fordelen av å beskrive sin samtid. Han skrev om en krig som var fort ferdig og fikk få faktiske følger. Kort sagt: Sparta vant over Athen. Men begge bystatene ble en lang generasjon senere i én jafs slukt av Aleksander den Store fra Makedonia. Aleksander utvidet det hellenistiske imperiet Middelhavet rundt, opp mot den pontiske steppe (dagens Ukraina), ned mot Ganges i India og langs Kaukasus til Det kaspiske hav og Sentral-Asia.
Den betydeligste av de tre historikerne er nemlig Herodot – ikke historiografisk regnet, men i betydningen av det fortalte. Og Snorre står ham nærmest, i stil og i nordisk sammenheng. Herodot skrev et storverk om krigen mellom øst og vest (en krig som i en viss forstand fortsetter i dag), og han er uten sammenligning vår fremste samlede kilde til viten om det antikke Europas forhistorie. Snorre skrev også et storverk: den fremste samlede kilden til vår viten om Norges forhistorie.
Av grunner som blir klarere etterhvert, begynner jeg med Snorres «Soga om Olav Tryggvason», oldebarn av Harald Hårfagre. Olavs far var kong Tryggve Olavsson over Ringerike og Viken (sammen med kong Harald Grenske fra Grenland), som rundt 963 ble drept i bakhold av sine fettere kong Gudrød Eiriksson og kong Harald Gråfell (begge Eirikssønner), mens kong Tryggves hustru Astrid gikk gravid med sønnen Olav Tryggvason.
Olav ble født farløs og omstridt på grunn av sin høye byrd. Olav er omtalt i mer enn én saga, men for mitt uuttalte formål er det greit at jeg holder meg til Snorre (ca. 1230), med noen sideblikk til Odd Snorreson Munks saga om Olav (ca.1190) og andre som skriver om Olav og/eller Gardarike på samme tiden i Flateyarbok, Morkinskinna og Fagrskinna.
Hårfagres sønn, kong Eirik Blodøks, som regjerte ca. 930-935, hadde seks sønner med Gunnhild, Eirikssønnene, alle kongsemner, som i lang tid bestred makten til Blodøks’ bror Håkon den Gode Haraldsson (Adalsteinsfostre), norsk konge fra ca. 933 til 960. De bestred også makten til Håkon Jarl på Lade, fra 970 til 995 de facto regent i Norge etter Håkon den Gode og Harald Gråfell, formelt underlagt Danekongen.
Et av Eirikssønnenes felles mål var å utrydde andre høybyrdige etterkommere av Hårfagre, blant dem altså Olavs far kong Tryggve Olavsson. Astrid levde derfor i fare med sin ufødte sønn etter Tryggve. Hun flyktet sammen med sin fosterfar Torolv Luseskjegg, som aldri forlot henne, og med hans sønn, Olavs fosterbror Torgils, bare noen få år eldre. Hun fødte Olav i skjul på en holme i et vann.
Etter en hemmelig reise over høydedragene nådde de utpå høsten Astrids far stormannen Eirik Bjodaskalle på Obrestad, og ble der vinteren over. Da Eirikssønnene hadde drept Olavs far kong Tryggve, fikk de av sin mor Gunnhild beskjed om å oppspore og nøytralisere Tryggves sønn Olav, hvor han nå enn måtte være, i landet eller utenfor. Det gikk ord om at Astrid oppfostret Olav hos sin far Eirik Bjodaskalle. Da sendemennene fra Gunnhild neste år nærmet seg gården hans, var Eirik – såvidt i tide – blitt advart, og fikk (etter dramatiske tildragelser, en dramaserie verdig), sendt datter og dattersønn på flukt til Svitjod (Sveafolket), hvor de fikk ly hos stormannen Håkon Gamle, en venn av familien, jevnmektig med sveakongen Eirik Seiersæl. Der var Olav og Astrid i to år og hadde det godt.
Men kongemor Gunnhild ga seg ikke lett. Da hun omsider fikk vite at Olav Tryggvason var skjult i Sverige, utrustet hun igjen sendemenn for å appellere til sveakongen Eirik om å utlevere Olav til Gunnhild, som angivelig ville ta seg av oppdragelsen. Kong Eirik syntes det var en god ide, for en kongebåren sønn var en mulig trussel i de dager, og videresendte sendemennene til Håkon Gamles gård, hvor Astrid og Olav bodde. Sendemennene inviterte Olav til Norge så pent de kunne, men Astrid nektet plent å sende gutten fra seg. Da kong Eirik hørte dette, sendte han dem tilbake til Håkon Gamle, med ordre om å kreve Olav utlevert, under trusler om straff. Det kom til håndgemeng, og trellen Børste kastet seg over sendemennenes fører med et møkkagreip, og hadde nær drept ham. Så de reiste hjem til Norge med uforrettet sak.
Astrids kjødelige bror Sigurd hadde lenge vært på langferd øst i Gardarike og var holdt i stor ære i landet der, hos den unge kong Valdemar i Holmgard, hvor han var høvding i kongens hird i kamp mot nabofolk, og ansvarlig for å innkreve skatt fra gårdene i fylkene. Astrid bestemte seg for å reise dit, til sin bror Sigurd, for endelig å sikre Olav mot Eirikssønnene og deres onde kongemor Gunnhild. Håkon Gamle utstyrte henne godt for reise med et kjøpmannsskip over Østersjøen, med fosterfaren Torolv og Olavs fosterbror Torgils. Olav var da tre år gammel.
Men slik det ofte går: Når hjelpen er nærest, blir nøden tidt størst. For når ulykken er ute, er det best å være inne. Skipet ble bordet av vikinger fra Estland (skattland i Gardarike), som tok både skip og folk. Noen drepte de, andre tok de som treller, blant dem Astrid. Der ble Olav skilt fra sin mor.
En ester ved navn Klerkon tok to de små guttene, men han mente Torolv Luseskjegg var for gammel til å duge som trell, og lot ham drepe i Olavs påsyn. I havn solgte han guttene til en som het Klerk, som betalte for dem med en god geit. Klerk solgte etter en tid Olav og Torgils videre til bonden Reas, som betalte med en fin kappe eller kofte. Kona hans het Rekon og sønnen deres Rekin. De ble glad i vesle Olav, og hos dem bodde han lenge, mer som fostersønn enn som trell.
En gang kom Sigurd, Astrids bror, til Estland på oppdrag fra kong Valdemar i Holmgard, hovedstaden i Gardarike, for å innkreve skatt til kongen. Sigurd kom på stormanns vis med stort følge og mye gods. På torget i byen der så Sigurd en uvanlig vakker liten gutt. Han forsto at det var en utlending og spurte ham om navn og ætt. Og gutten sa, som sant var, at han var Olav, barn av Hårfagres sønnesønn kong Tryggve Olavsson og Astrid, datter av Eirik Bjodaskalle på Obrestad.
Da forsto Sigurd at Olav var av hans egen slekt og omfavnet ham. Sigurd spurte om han hadde det bra der, eller om han ville bli frikjøpet. Olav svarte at han hadde det bedre nå enn før, men at han gjerne ville bli fri på betingelse av at Sigurd også frikjøpte fosterbror Torkils, som jobbet på gården på linje med de andre trellene. Sigurd ba Olav følge ham til bonden Reas, som han likevel skulle innom for å innkreve skatt. Han frikjøpte Torgils for ett merke gull, men for Olav måtte han ut med ni merker gull. Sigurd tok dem med seg hjem til Holmgard. Han fortalte ingen om Olavs høye byrd, men stelte godt med ham.
På torget i Holmgard fikk Olav en dag plutselig øye på Klerkon, sjørøveren som hadde drept morens fosterfar Torolv Luseskjegg rett for øynene på ham. Olav hadde en liten øks for hånden, som man gjerne hadde, og den satte han i skallen på Klerkon til den sto langt ned i hjernen på ham. Så fort han kunne løp Olav hjem til morbror Sigurd og fortalte hva han hadde gjort.
Sigurd tok straks Olav med seg til dronningen i landet, Allógia, den unge kona til kong Valdemar, og ba henne hjelpe gutten. Hun så nøye på ham og mente de ikke kunne drepe en så ven gutt, så de tilkalte hirden. Allógia er den slaviske formen av Olava – hun kan ha vært datter av svenske kong Eirik Seiersæl (970-995) – og den unge Valdemar sies å ha ektet henne under sitt eksil hos Håkon Jarl i Norge i tiden etter fyrst Jarpolks feltog mot Oleg i 977.
I Holmgard var det lyst at det var lov å drepe den som drap udømt mann. Flokken fra torget strømmet til for å ta Olav, slik skikken og loven var. De fikk høre at han var hos dronningen med en fullvæpnet hird. Kongen kom, og kongen sa dom. Han meklet forlik og utstedte bot for drap etter loven. Men boten betalte dronningen. Siden var Olav hos dronning Allógia og hun var svært glad i ham.
Olav var ni år gammel da han kom til Holmgard og han bodde der i ni år til. Da Olav ble større, fikk dronning Allógia høre historien om Olavs ætt fra Sigurd. Det var nemlig lyst i Gardarike at kongebåren mann ikke kunne oppholde seg i riket uten at kongen visste det og ville det. Dronning Allógia fortalte kong Valdemar om Olavs dramatiske bakgrunn og høye byrd, og gikk i forbønn for ham, så tung skjebne som kongssønnen Olav hadde tålt, fredløs i eget rike. Allógia, som var den klokeste blant kvinner, forsto at Olav ville bringe Gardarike stor ære. Kong Valdemar var forståelsesfull. Han tok Olav til seg og lot ham leve og virke som det høver seg en kongssønn.
Olav vokste opp der i Gardarike og utviklet seg mer i visdom, styrke og modenhet enn i alders år. Olav nøt den største respekt hos kongen og dronningen, og han sto høyt i ære hos kloke og gode menn. Kongen var selv glad i Olav som var han hans egen bror. Kongen befalte at Olav skulle ha den beste opplæring i våpenbruk og hærtog, og alle slags ferdigheter og alt som det er nødvendig at en høvding mestrer. Kongen var selv bare omtrent sju år eldre enn Olav. Vi tar det for gitt at Valdemar snakket norsk, og at Olav Tryggvason snakket russisk.
Da Olav var 12 år spurte han kongen om han hadde noen fiender i fylker som før hadde tilhørt riket, og ba om å få menn og et skip for å dra i hærtog mot dem og vinne dem tilbake for Gardarike. Olav fikk det han ba om. Han herjet i rikets utkanter og brakte landet stor ære. Slik gikk det noen år, Olav dro i hærtog om sommeren, vant sine slag mot rikets fiender og vendte tilbake til Holmgard med skatter. Han var raus med sine eiendommer og mot sine folk, som holdt ham i stor ære.
Olav var den veneste guten i Gardarike, den største og sterkeste mannen en kunne se der i landet, og i alle idretter var han den fremste av alle nordmenn det er fortalt om. Han syntes født til noe stort, og noe stort det ble han også. Men dét henstår til en senere bolk av «Soga om Olav Tryggvason» her på steigan.no. Fortsettelse neste nummer!
I denne serien om Russlands tidlige historie og dens moderne følger har jeg repetert litt og delvis nylest fra:
Buzina, Oles’: «Докиевская Русь» (Арий, Kiev 2014)
Cameron, Averil: «The Byzantines» (Blackwell 2006)
Christensen, Svend Aa. og Knud Rasmussen: «Russlands historie 1: Rigets oprindelse indtil 1689» (Politikens forlag, København 1992, 2. utg.)
Dzhakson, Tatjana N.: «Исландские королевские саги о восточной Европе. Тексты, перевод и комментарий». Российская Академия Наук, 2. korrigerte, utvidede og annoterte utg. Moskva 2012.
Gibbon, Edward: «The Decline and Fall of the Roman Empire» Origin of the Russian Monarchy (London 1776-
1778, her etter Everyman’s Library 1994, bind 5, side 585-601)
Kushnir, Ilja I.: «Архитектура Новгорода» (Соиздатель, Leningrad 1991)
Longworth, Philip: «Russia’s Empires» (John Murray, London 2006)
Miljukov, Pavel N.: «Очерки по истории русской культуры» (St. Petersburg 1896 etter siste og utvidede utgave Paris 1937, Haag 1964, nyutgitt av Progress, Moskva 1993)
Nansen, F.: “Nord i tåkeheimen» (Dybwad, Kristiania 1911)
Nestor: «Повесть временных лет» (Kiev ca. 1113/Асбука 1997 og annotert utg. 2024, St. Petersburg)
Nistad, Bjørn D.: «Ukrainas historie» (Vidarforlaget, Oslo 2017)
Norwich, John Julius: «Bysants’ historie» (Pax, Oslo 1997)
Odden, Per Einar: «Den hellige Olga av Kiev (879-969)» (www.katolsk.no/biografier/historisk/olga)
Odden, Per Einar: «Den hellige Vladimir av Kyjiv (956-1015)» (2008
(www.katolsk.no/biografier/historisk/vladimi1))
Odden Per Einar: «Den hellige Nestor» (2010 (www.katolsk.no/biografier/historisk/neskroen))
Platonov, Sergei, F: «Лекции по русской истории» (Petrograd 1917/Victory, St. Petersburg 2011)
Tjønn, Halvor: «Vikingenes Russland» (Saga Bok, Stavanger 2006)
Tjønn, Halvor: «Russland blir til» (Dreyer, Oslo 2015)
Sars, Johan Ernst: «Udsikt over den norske Historie» 1874 (etter samlede verker, bd.1, Gyldendal 1911)
Snorreson Munk, Odd: «Olav Tryggvasons saga», kompilert ca. 1190, på norsk ved Magnus Rindal
(Samlaget 1977)
Sturlason, Snorre: «Noregs kongesoger»: Eirikssønene, Håkon Jarl, Olav Tryggvason, Olav den Heilage. (Samlaget 1979)
Den neste artikkelen kommer i morgen.
Denne serien blir merket med @OlavTryggvason.
