oss 150 kroner!
Eller Vladimir Vladimirovitsj Putin, som er hans fulle navn.
Boka er modig i tider der vi blir indoktrinert til å hate Putin. Og vær klar over at indoktrineringen begynte mange år før krigen, også før det skjebnesvangre året 2014.
Boka er dobbelt modig fordi Thomassen pleide å være en av APs insidere. Hun var AP-medlem i 30 år, inntil 2018, og hadde flere verv på bydelsnivå, samt at hun var i styret til internasjonalt Forum i Oslo AP fra 2015-2018.
Modig var hun også da hun gikk ut mot at Jonas Gahr Støre skulle bli AP-leder i 2014:
«Støre har ingen selvstendig politisk stemme. Hvorfor er det så selvsagt at han skal bli leder av Ap? (…) I likhet med tidligere statsminister Olof Palme har han en priviligert bakgrunn. I motsetning til Palme har han derimot ingen selvstendig politisk stemme. Der Palme var visjonær, kontroversiell og modig, har Gahr Støre større likheter med embedsmenn og ledere i næringslivet. Når har man hørt Jonas Gahr Støre komme med en politisk mening som kostet ham noe som helst»?
Åse Thomassens bok om Putin er skrevet på engelsk, med fokus på Putins viktigste taler, som den han holdt i 2007 under Den internasjonale sikkerhetskonferanse i München og den han holdt 24. februar 2022, samme dag som Russland invaderte Ukraina.
Hovedbudskapet til Thomassen er at hvis vestlige ledere hadde tatt seg bryet med å lytte til hva Putin sa, og tatt hensyn til det, særlig etter München i 2007 og fram til 2014, med kuppet mot Janukovitsj i Ukraina, og seinere fram til invasjonen i 2022, hadde vi alle sannsynligvis unngått den katastrofale situasjonen vi er i nå.
Skjønt, mye tyder på at det er Vesten som kommer dårligst ut av krigen. Noe Vesten kunne ha unngått hvis vestlige ledere hadde opptrådt seriøst og ansvarlig fra 2007 og framover. Jeg har sjøl sett talen Putin holdt i Munchen i 2007 og hvordan USA-senatoren John McCain (han var republikanernes presidentkandidat året etter, da han tapte mot Barack Obama) hånlo og ristet på hodet av hva Putin sa under talen:
Talen ble omtalt av NRK her.
Vi har ikke den luksusen at vi kan nekte å høre på Putin, sier Thomassen på side 10. Og hun har naturligvis rett, da Putin er leder for verdens største land. Og krigen i Ukraina har vist oss at andre lands ledere har lyttet til Putin, slik at Russland får forståelse for sin politikk i nesten hele verden bortsett fra i NATO/EU-landene. Ja, også i enkelte NATO/EU-land, som Ungarn og Slovakia, får Putin/Russland forståelse. Forståelse, men ikke nødvendigvis støtte, må jeg tilføye.
Problemet er, slik jeg ser det, at vestlige ledere i løpet av 1990-tallet fikk for seg at Russland ikke lenger er et land å regne med, og at de ikke har forlatt denne mentaliteten etter at Russland har gjenreist seg under Putins ledelse. Dette skjedde parallelt med at USA, på 90-tallet, bestemte seg for at de skulle være verdensledende, og påberopte seg retten til å nedkjempe alle rivaler og mulige rivaler i fremtiden.
Nå vet vi at denne strategien mislyktes. Men vestlige ledere klamrer seg likevel til det gamle, til 1990-tallet, da Russland lå nede for telling.
Thomassen trekker fram et poeng til. Det kan oppsummeres med at dagens vestlige ledere har vokst opp i overflod, uten økonomiske eller materielle bekymringer, mens Putin, født i 1952, vokste opp i fattigdom i St. Petersburg, i en familie som var krigstraumatisert, med en krigsinvalid far. En eldre bror av Putin døde under beleringen av Leningrad/St Petersburg, sammen med over en million andre sivile, av sult eller relaterte sjukdommer. «Byen var (på 1950-tallet) fortsatt preget av sult, fattigdom og aggressivitet» (side 28).
«Faren fikk varige men etter skade i kampene om Leningrad, og moren holdt på å dø av sult under beleiringen av Leningrad. Begge foreldrene hadde passert 41 år da han ble født, og lite er kjent om barndommen hans, noe som har ført til rykter om at han ble adoptert 9–10 år gammel.
Han hadde to eldre brødre, som begge døde i ung alder. Den ene døde kun måneder etter fødselen i 1933, mens den andre døde av difteri under beleiringen av Leningrad».
Vi snakker altså om en oppvekst som ligner mer på oppveksten til Einar Gerhardsen og hans generasjon av AP-politikere (som dessuten også var krigstraumatiserte), enn på oppveksten til overklasse og karriere-politikerne som råder i Vesten i dag og siden Putin ble president i 2000.
I Norge/Vesten har det vært en tendens til å bruke Putins bakgrunn mot ham. Jeg tror tvert i mot at Putins oppvekst førte til at han er langt mer realistisk, samt at han har større historisk bevissthet enn vestlige topp-politiker, som har vært og er preget av hybris: overmot og overdrevent høye tanker om seg sjøl og det de står for og nedlatenhet overfor andre. Åse Thomassens bok hjalp meg til å se dette klarere enn før.
