oss 150 kroner!
Det er en historie som tatt ut fra tabloid-avisene på 1920-tallet.
Substack, 12. november 2024
Menachem Mizrahi er en høyt respektert dommer i Israel, en konservativ jurist hvis magistratdomstol er den mest grunnleggende i landets hierarki av domstoler, med jurisdiksjon over straffesaker og familietvister. Han har nå fengslet fem høytstående militære- og regjeringsrepresentanter, i en raskt voksende kriminaletterforskning som kan føre til slutten på Benjamin Netanyahus tredje periode som statsminister. Og han har beordret saken lukket.
Få utenfor media stiller spørsmål ved Mizrahis forsiktighet, gitt problemene rundt saken. De involverer i hovedsak handlinger utført av Netanyahu som er desperat etter å forbli i embetet. Han var angivelig katalysatoren for utpressing, tyveri av høyst hemmelige dokumenter og forfalskning av transkripsjoner av hemmelige kabinettmøter, som stammet fra hans uforsiktige, offentlige utgivelse av et av det israelske militærets mest sensitive dokumenter, om Hamas operative kontroll over 7. oktober-gislene, som, hvis de fortsatt er i live, har vært fanget i tretten måneder.
Sakene har gitt energi og raseri til den noen ganger – men ikke alltid – imøtekommende israelske pressen, som innser at under medieoppstyret ligger det faktum at sakene, når de først var avdekket, kunne fortelle de fortvilte og forbitrede familiene til gislene, at de hadde rett hele tiden: Netanyahu inngikk ikke en avtale om gisselløslatelse med Hamas når det var mulig, fordi å gjøre det ville ha satt hans posisjon hos Israels religiøse ytre høyre i fare. Deres åpent uttalte mål er å få kontroll over Gaza og Vestbredden, slik en fanatisk lesning av Bibelen krever det. Og til helvete med skjebnen til palestinerne i Gaza og på Vestbredden, som er kontinuerlig under morderisk israelsk militærangrep.
Dommerens handlinger har skapt overskrifter over hele verden. Hovedvekten var opprinnelig på en Netanyahu-assistent, som lekket en forvrengt versjon – vennlig innstilt til statsministeren – av hva det israelske etterretningssamfunnet hadde fått vite om situasjonen for gjenværende gisler, til Jewish Chronicle, en avis i Storbritannia. En enda mer forvrengt versjon ble besørget til Bild, en høyreorientert tabloid i Tyskland kjent for sin støtte til Netanyahus regjering. Den britiske artikkelens drivkraft var å støtte Netanyahus påstand om at samtalene med Hamas aldri ville resultere i en våpenhvile fordi Yahya Sinwar, Hamas-lederen som ble drept i forrige måned, var beredt til å flykte fra Gaza til Iran, via Egypt, og ville ta gislene med seg.
Jeg ble advart av en velinformert amerikaner som fortalte meg at Biden-administrasjonen, selv om den fortsetter å levere etterretning og våpen til Israel, «ikke kan gi politisk veiledning til det israelske lederskapet uten å få tilgang til alle dokumentene i saken». Han erkjente at implikasjonene av Bidens tidligere og nåværende støtte til Netanyahus kriger «virkelig er alvorlige. Så alvorlig at vi må ha alle fakta» før han anklager en alliert leder for ikke å ha inngått en gisselavtale, når den var på bordet.
Familiene til de gjenværende gislene har gått mye lenger i deres konstante marsjer og protester mot Netanyahu, som de hevder er skyldig i det de gjentatte ganger kaller «drapet» på de gjenværende gislene, på grunn av hans motvilje mot å gå med på en våpenhvile, som Hamas har krevd i bytte mot ytterligere løslatelse av gisler.
Et avslørende øyeblikk kom den 4. september, da Netanyahu innkalte til en TV-sendt pressekonferanse for utenlandske journalister, for å forklare hvorfor en ventende gisselavtale og våpenhvile med Hamas ikke ville finne sted. Statsministeren forklarte at det var fare for IDF hvis Hamas skulle få tilgang til en smallandstripe i grenselandet til Egypt, kjent som Philadelphi-korridoren. For et tiår siden kontrollerte Egypt en rekke tunneler som grenset til Gaza i nesten ni mil, som ble oppkalt etter Philadelphi-avtalen fra 2005. Netanyahu sa til utenlandsk presse: «Så snart vi kom ut [av Gaza], så snart vi forlot Philadelphi-korridoren, kunne Iran gjennomføre en plan om å gjøre Gaza til en base, en terroristenklave som ville sette Tel Aviv, Jerusalem i fare . . . hele Israels land».
Tunnelene hadde vært en kilde til utbredt smugling etter at Israel trakk seg ut av Gaza i 2005. De ble forseglet for et tiår siden, og Egypt har forblitt ansvarlig for å kontrollere sin side av grensen. Men Netanyahu var ikke ferdig med fantasipraten sin. Et øyeblikk senere gikk han bort til et staffeli som inneholdt et forstørret fotografi av en side på arabisk. Han sa ikke at siden kom fra et av de mest hemmelige dokumentene i det israelske etterretningsarkivet.
«Dere burde se dette», sa han og pekte på siden. «Dette er deres taktikk. Dette er Hamas-ordrer om psykologisk krigføring, funnet i Hamas sin undergrunns-kommando den 29. januar . . . Og dette er originaldokumentet på arabisk». Netanyahu gjentok påstanden fra Jewish Chronicle og sa at dokumentet viste at Sinwar planla å flytte noen eller alle de gjenværende gislene til Egypt, for videresending til Iran, via Philadelphi-korridoren hvis IDF var nær ved å fange ham.
Det var statsministerens fremvisning av et av den israelske etterretningens mest hemmeligstemplede dokumenter, som utløste rettsvesenets etterforskning. På den tiden var dokumentet blant de best bevarte hemmelighetene i Israel og kunne bare leses på et utpekt sikkert sted, under nøye overvåking i arkivene til det israelske militære etterretningshovedkvarteret – kjent i Israel under sine hebraiske initialer som Aman. Jeg har blitt fortalt av en velinformert israeler, at de faktiske sidene i dokumentet, er i direkte strid med det Netanyahu hevdet var Sinwars spill – i siste øyeblikk, for å holde gislene ute av IDFs hender, ved å flykte med dem til Egypt. De neste to sidene av det tolv sider lange dokumentet gjorde det klart at Sinwar kategorisk hadde avvist denne ideen. Påfølgende analyse av dokumentet, utført av eksperter ved etterretningshovedkvarteret, fastslo at dokumentet kanskje ikke var skrevet av Sinwar, men av en toppsjef for Hamas.
Netanyahus uforsiktige offentliggjøring og fremvisning av de hemmelige papirene fra militærets etterretningsarkiver, utløste den uunngåelige etterforskningen. Et åpenbart spørsmål var at hvis Netanyahu var i stand til å få tilgang til Sinwar-papirene, hva annet hadde blitt fjernet, eller delt, uten noen offisiell opptegnelse? Straffen for å få tilgang til slikt materiale uten formell godkjenning, er ikke mindre enn femten års fengsel.
Statsministerens kontor ble beordret av retten til å returnere alle sine topphemmelige dokumenter og ble minnet om at ethvert forsøk på å endre eller forandre ordlyden i slike dokumenter også er straffbart. Det var tilsynelatende visningen av det hemmeligstemplede materialet i Jewish Chronicle i Storbritannia, som førte til dommer Mizrahis beslutning om først å beordre saken lukket.
På dette tidspunktet, ble jeg fortalt av en informert israeler, begynte ting å komme uansvarlig ut av kontroll, og ble mye mer skittent. Netanyahus stabssjef, Tzachi Braverman, ønsket å få andre høyt klassifiserte dokumenter på sitt kontor, som antagelig i noen tilfeller omhandler Netanyahus bånd til det ytre høyre – endret – for å isolere Netanyahu fra mulige anklager. Braverman fikk vite at en av de mannlige senioroffiserene på vakt ved Aman hadde en affære med en 21 år gammel kvinnelig underordnet. Offiseren fortalte senere etterforskerne at han ble kontaktet av noen fra statsministerens kontor, som advarte ham om at kontoret hadde kompromitterende materiale på ham, og for å forhindre at informasjonen lekker, måtte han overlevere ulike hemmelige dokumenter og transkripsjoner til Netanyahus kontor – åpenbart for mulig tukling eller sletting. Offiseren tok ikke agnet og satte opp et møte med general Herzi Halevi, hærens stabssjef, og fortalte ham om utpressingsforsøket. Senioroffiseren overleverte ingen dokumenter til statsministerens kontor.
Et spørsmål som gjenstår: hvordan fikk Netanyahu tilgang til det godt bevarte Sinwar-gisseldokumentet han offentliggjorde på sin pressekonferanse den 4. september? De israelske mediene hadde rapportert før saken ble lukket ved rettskjennelse, at dokumentet ble skaffet til veie av en presseassistent til Netanyahu, Eli Feldstein, hvis navn har blitt offentliggjort av media. Han er en tilhenger av den religiøse høyresiden i Israel og var tidligere presseassistent for ekstremisten Itamar Ben-Gvir, nå minister for nasjonal sikkerhet. Det var Feldstein som angivelig ga den villedende, høyt graderte informasjonen om Hamas gisseldokument til Jewish Chronicle i Storbritannia, to dager før Bibis pressekonferanse for utenlandske journalister. Det antas av mange i israelske medier at Feldstein var i kontakt med andre religiøse ekstremister inne i Amans topphemmelige arkiver – rundt 40 prosent av IDF identifiserer seg med den religiøse høyresiden – og vervet dem i et forsøk på å sikre at de mest sensitive dokumentene som er arkivert i Aman, presenterte Netanyahu i best mulig lys. Hensynsløsheten og ulovligheten til den religiøst drevne kjeden av dokumentkorrupsjon er nå under utredning av retten.
Med attentatet på Hassan Nasrallah, lederen av Hizbollah i Libanon, og hans ødeleggelse av Irans avanserte anti-missilsystem i Isfahan, rir Netanyahu nok en gang høyt på meningsmålingene i det dypt traumatiserte Israel.
Det er imidlertid liten grunn til å tro at den israelske statsministeren og kjeden av religiøse fanatikere som støtter ham, vil være i stand til å påvirke dommene til dommer Mizrahi, som sies å være klar til å frigi mer informasjon, muligens senere denne uken, til offentligheten.
Det må her bemerkes at noen medlemmer av det israelske pressekorpset, som opererer i krigstid, har vært i forkant med å rapportere om etiske spørsmål inne på statsministerens kontor. Dagsmediene, ledet av Yedioth Ahronot, avslørte måneder før den nåværende skandalen, at tjenestemenn ved Netanyahus kontor hadde endret offisielle dokumenter som delvis omhandler dagene før Gaza-krigen, for å sette Netanyahu i et bedre lys. Et mål med forfalskningene var å minimere statsministerens ansvar for militærets mangel på etterretning og forberedelser den 7. oktober.
Det som allerede er kjent gjør det klart at Netanyahu har gjort sitt kontor, som en israelsk venn sa til meg, «til et kontor for organisert kriminalitet. Han har tatt landet som gissel og er villig til å ofre sitt folk for å holde seg unna fengsel».
Denne artikkelen er hentet fra Seymour Hersch Substack:
THE ACCUSATIONS THAT COULD BRING BIBI DOWN
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Israeli opposition politicians react to Netanyahu scandal over leaked documents
Investigation launched into Gaza intelligence leak by Israeli PM aide
Israel Braces for Labor Strike After Hostage Deaths Trigger Protests #Israel #israelhamaswar #gaza
