SV og sosialismen – Hva med Den europeiske unionen?

0
Kirsti Bergstø. Leder i SV og stortingsrepresentant for Akershus. Fra SVs Facebook-side. Teksten er satt inn av oss.

SV vil i sitt program for neste valgperiode droppe kampen mot EØS-avtalen. De har ingen tro på at Norge kan få en handelsavtale med EU. SV vil i stedet satse på å benytte seg av EUs såkalte reservasjonsrett, for å hindre norsk tilpasning til EU. Det betyr at SV aksepter EU og deres mål om å bli et Europa Forente Stater.

Av Olav Boye, Drammen

Det er EUs politiske mål i henhold til Lisboa-traktaten, som har vært EUs veikart de senere årene. De færreste har ikke hørt om Lisboa-traktaten, – det skyldes at de fleste land i Europa er skeptisk til en europeisk forbundsstat, hvor nasjonalstatene mister det meste av sin innflytelse. De europeiske nasjonalstatene skal erstattes av regioner, etter EUs planer.

Myten om reservasjonsretten i EØS-avtalen dukker stadig opp når EØS-tilhengerne skal forsvare sitt håpløse standpunkt om at medlemskap er galt, men vi kan akseptere EØS-avtalen som et kompromiss. Det er en fundamental feil EU-motstanderne har gjort i årevis, mens nye rettsakter og dommer fra EU-domstolene raser inn i det norske rettssystemet. Siste uke kom det 127 nye pålegg fra EU som vi må akseptere. Stortinget er satt på sidelinja, det er ikke lengere slik at «All makt ligger i denne sal». Hvor er vår sjølråderett? Norge er med på EUs markedsliberale og forbundsstat prosjekter hver eneste dag. Etter folkeavstemminga i 1972 påpekte Finn Gustavsen at vi vant avstemminga, men tapte hver dag i ettertid. Det kan vi også trygt fastslå i årene etter avstemmingen i 1994. Vårt land er for det meste med i EUs politiske utviklingen, vi har ingen slagkraftig motstandsbevegelse, verken i de politiske partiene eller i det som engang var folkebevegelsen Nei til EU.

Ikke kamp mot EU, men derimot for Ukraina. Fra nettsidene til SV.

La oss se på myten av Reservasjonsretten i henhold til EØS-avtalen. Det er stor motstand mot en rekke av EU og EØS-avtalens rettsakter og dommer over hele EU-området. Det betyr at gjennomføringen av disse omstridte rettsaktene og dommene blir forsinket, både i EU-land, men også for oss i EØS-området. Forsinkelsene blir av noen hver hjemme fortolket som en mulighet til reservasjonsrett. En kan trygd hevde at den såkalte reservasjonsretten ikke er virkelig, før eller siden får EUs makthavere sakene på plass. Det er en kjent sak at EUs strategi er å dele opp omstridte saker i for eksempel: jernbanepakke 1, 2, 3, 4 og så videre. På den måten blir de politiske kampsakene ikke så skremmende. 

SV blir forkortelsen på «Svekke Velgerne». Det er ikke mye sosialisme eller Sosialistiske Venstreparti, i det som en gang var Sosialistisk Folkeparti. Når partiet ikke kan avsløre hvordan makthaverne i EU manipulere folkeviljen, først og fremst den udemokratiske EU-kommisjonen, men også EU-parlamentet, eller Micky Mouse Parlamentet, som det kalles i Brussel. SV må ta en grundig debatt i egne rekker om hva som er et sosialistpartis politiske oppgaver. Kampen mot utviklingen av EUs plan for Europas Forente Stater og ikke minst den markedsliberalismen virkeligheten vi har i EU og også i utenforlandet Norge. Hvis ikke SV kan ta kampen mot alt som har med EU og EØS-avtalen å gjøre, kan de ikke betegne som et sosialistisk parti.

Jeg var Stortingskandidat for SV i Buskerud i 1993. Etter meningsmålingene i mai samme år, var jeg på tinget sammen med en solid gruppe sosialister fra SV. Vi var EU-motstandere og tok mange velgere fra Ja-partiene, spesielt fra Arbeiderpartiet. SVs leder Erik Solheim hadde andre planer om sin egen politisk karriere. Han ville i regjeringen med Arbeiderpartiet, for å sikre seg en statsrådplass. Kampen mot markedsliberalismen og makt til finanskapitalen, var ikke lengre en kampsak for partilederen og hans meningsfeller i SV. Fra mai til valgdagen tapte SV halvparten av sine kandidater, og fortsatte som et ubetydelige parti uten innflytelse. Sjøl var jeg lei meg et par dager for ikke å komme på Stortinget, men i stedet er å bli en gjeldet kanin i Solheims SV-gruppe, åpnet det seg en ny mulighet for meg. Jeg ble valg til generalsekretær i vår grafisk faglige internasjonale IGF, med kontor i Brussel. Jeg forlot SV dagen etter valg i 1994.

SV må lære av sine tidligere feil. SV må ikke være redd for å føre en sosialistisk politikk. SV har ingen rolle i norsk politikk hvis de ikke har et program som er klart sosialistisk og står på det i alle sammenhenger; lokalt, nasjonalt og internasjonalt. Et slik parti vil samle mange stemmer i dagens fattig-norske politiske virkelighet. Et slik parti ville igjen få min stemme.

Forrige artikkelDet glemte folkemordet
Neste artikkelIsrael fengsler amerikansk journalist