oss 100 kroner!
I 1991 fikk Rune Gerhardsen både venner og fiender etter boka Snillisme på norsk, der han kritiserte sider ved velferdsstaten og integreringspolitikken, sider som kan føre til misbruk av felles goder.
Ettertida har vist at Gerhardsen fikk et visst gjennomslag, tross kraftig kritikk fra de «snille», som påsto at han gikk FRPs ærend.
Snillismen i utenrikspolitikken, som inkluderer «snille» bomber har det ikke blitt tatt noe oppgjør med. I 2011 skulle man være tilhenger av å bombe Libya hvis man ønsket å bli betraktet som god og snill. For det bestemte Stortinget pluss Jens Stoltenberg og mediene de har til sin disposisjon når de ønsker krig. Og i 2024 skal man være tilhenger av å sende våpen til Kievs allerede tapte krig for å bli regnet blant de snille og gode.
Vi som argumenterte mot bombingen av Libya fordi vi ikke trodde på krigspropagandaen, og av andre, helt prinsipielle grunner, fikk huden full av kjeft med påstander om at vi var tilhengere av diktatur og folkemord. Men det var vi som fikk rett da vi sa at bombingen bygde på løgner om folkemord og ville gjøre vondt verre. Likevel er det de som tok feil som fortsetter å styre Norge og norske medier.
Er det hunden som logrer med halen eller omvendt? Hvem styrer hvem, egentlig? Det finnes det ikke noe entydig svar på. For mediene og politikerne har gjensidig nytte av hverandre. Det er en symbiose. Et annet eksempel på symbiose er «maur som ‘melker’ bladlus for honningdugg; mauren beskytter bladlusene og får honningdugg som belønning» (Wikipedia).
Nå vet vi at de også tok feil om Syria og Ukraina. Jeg sikter fortsatt til Stortinget, norske regjeringer og norske medier fra NRK til TV 2, Aftenposten, VG, Dagbladet, Dagsavisen, Klassekampen osv. Likevel er det fortsatt de som har makta i Norge, ikke minst definisjonsmakta. Og det er de, mediene og myndighetene, som er snille og gode, forteller de oss. Og de slipper unna med det fordi de er bukken som passer på havresekken.
Med definisjonsmakt mener jeg blant annet makta til å bestemme hvilke problemer Norge har og hvordan de skal løses. For eksempel blir Russland og Kinas eventuelle påvirkning på Norge karakterisert som utelukkende dårlig og noe som må bekjempes, mens det ikke en gang blir vurdert om USA og andre allierte har en skadelig eller farlig innflytelse på Norge og nordmenn.
«USA, som stadig presser og truer Norge inn i kriger, har altså ikke dårlig påvirkning på Norge, mener Forsvarets ‘forsker’ Eskil Grendahl Sivertsen».
Audun Lysbakken var en av de 164 bombetilhengerne på Stortinget i 2011. Så vidt jeg vet var det kun hans partikollega Hallgeir H. Langeland som stemte mot. Langeland er for lengst ute av norsk politikk. For man når ikke til toppen i norsk politikk hvis man er mot krig. Ikke en gang til toppen av SV og Rødt.
Langeland har ellers gitt ut bok nylig, Furet, værbitt – eit politisk liv. Den har ikke blitt debattert på Dagsnytt 18. Hva kan det skyldes?
Lysbakken får medie-PR for sin nye bok. Onsdag 16. oktober fikk han dessuten anledning til å klage og sutre på Dagsnytt 18 over «mediedrivet» mot ham i 2012 og fordi han og SV ikke fikk bli med i regjeringen til Støre i 2021.
Jeg tviler ikke på at «mediedrivet» var en belastning for Lysbakken. Men det skyldtes en liten sak sammenlignet med det å ødelegge Libya, Afrikas beste velferdsstat, bedre enn flere europeiske land.
Det har faktisk Lysbakken omsider beklaget. Men han poserer fortsatt som «snill» med det blågule ukrainske flagget på Facebook. Og det er fortsatt rundt 160 stortingsrepresentanter som IKKE har beklaget at de var med på å ødelegge Libya. Det gjelder også Jens Stoltenberg, som da var statsminister (han sa tvert i mot at han ville ha gjort det igjen), og Jonas Gahr Støre som var utenriksminister da og statsminister nå.
Ine Eriksen Søreide sa at hun var stolt av bombingen. Hun kan bli utenriksminister på nytt om et år. Vil hun da gå inn for å bombe Libya på nytt? Eller har hun andre land i siktet?
Det at flertallet mener noe er slett ingen garanti for at det er riktig. Jeg hadde nær sagt tvert i mot. Og når det gjelder de store sakene blir hele det vestlige propaganda-apparatet, der de norske mediene er en relativt liten gren, satt inn for å lure oss. Samt at de i mange tilfeller lurer seg sjøl med sin egen propaganda.
Aller viktigst er det naturligvis å lure de som sitter på pengesekken, nemlig politikerne. Og ingen er reddere for å mene noe som er upopulært enn dem. Det må i så fall være deres embedsfolk, samt journalistene og redaktørene.
Hvis norske medier hadde vært frie, kritiske og uavhengige – som de hevder at de er – hadde de ‘pisket’ Lysbakken, Stortinget, Stoltenberg, Støre og Søreide for at de ødela Libya. Men det slipper de unna med, samt mye annet, som krigføringen mot Syria og den pågående krigen mot Russland, der de skyver ukrainere foran seg som kanonføde.
