Kandidater forstår ikke at et virkelig sterkt Amerika betyr grunnleggende rettigheter og ingen kriger.
The Unz Review, 19. September 2024
Forfatterne av USAs grunnlov forsto flere ting veldig klart fra sin erfaring som en kolonial vasallstat, med bare begrenset lovgivende eller selvstyrt myndighet under styret til Storbritannias kong George III. Den viktigste lærdommen, som rettferdiggjorde en revolusjon, var at lederen eller herskeren av en nasjon ikke må få lov til ensidig å starte væpnede konflikter, fordi krig er den største katastrofen som kan ramme en nasjon og dens folk. Det var grunnen til at den amerikanske presidenten under maktbalansen ikke hadde noen mulighet i henhold til Konstitusjonen, til å starte en krig med egen autoritet. Det krevde en krigshandling godkjent av Kongressen, med den lovgivende forsamlingen som også sørget for finansieringen og det meste av mannskapet gjennom frivillige soldater fra delstatsmilitsene, da den nasjonale hæren bevisst var liten.
Og hvorfor kan det være nødvendig med en revolusjon bortsett fra å oppheve kongers tilbøyelighet til å gå til krig? En konstitusjonell regjering i dette tilfellet ble utformet som en mekanisme for å beskytte grunnleggende rettigheter og friheter, som i det minste noen av grunnleggerne anså for å være umistelige og gitt av Skaperen til alle mennesker. Den viktigste av disse rettighetene var ytringsfriheten, som med rette ble omtalt som det første tillegget til grunnloven, som førte til de ti frihetene som utgjorde Bill of Rights. At amerikanske borgere skulle ha rett til å si hva de mente, ble ansett som avgjørende for deres frihetsbegrep, spesielt når det omfattet retten til å protestere mot det regjeringen gjorde.
Vi vet alle hvordan forsøk på å institusjonalisere den typen sentralisert kontroll, som var tydelig i det attende århundrets Storbritannia, begynte å snike seg inn i det amerikanske demokratiet kort tid etter at revolusjonskrigen tok slutt, noe som førte til et sett med fire føderale lover som samlet ble kalt Alien and Sedition Acts, vedtatt i 1798, som iverksatte restriksjoner på immigrasjon og ytringsfrihet over hele USA. Naturalization Act krevde at innvandrere skulle få statsborgerskap, Alien Friends Act ga presidenten makt til å fengsle og deportere folk som ikke var statsborgere, Alien Enemies Act ga presidenten fullmakt til å arrestere og til og med fengsle borgere som ikke var statsborgere, i krigstider, og Sedition Act kriminaliserte falske og ondsinnede uttalelser om den føderale regjeringen, og avsluttet ytringsfriheten. Alien Friends Act og Sedition Act utløp etter et bestemt antall år, og naturaliseringsloven ble opphevet i 1802. Alien Enemies Act er fortsatt i kraft.
Alien and Sedition Acts var uunngåelig kontroversielle på den tiden, og debatten gikk langs politiske linjer. Lovene ble støttet av president John Adams Federalist Party, som hevdet at lovforslagene styrket nasjonal sikkerhet under den uerklærte sjøkrigen med Frankrike, fra 1798 til 1800. Interessant nok ble handlingene fordømt av minoritetspartiet Demokrat-Republikanerne, som brudd på ytringsfriheten under det første grunnlovstillegget, da lovene ble brukt til å undertrykke utgivere tilknyttet opposisjonen, og flere utgivere ble faktisk arrestert for kritikk av presidenten og hans parti. Høres denne begrunnelsen for å frata borgerne rettighetene deres kjent ut? Bytt inn «krig mot terror» og Patriot Act, pluss de uerklærte krigene i Ukraina og Gaza, som Washington ser ut til å tro har noe med nasjonal sikkerhet å gjøre.
Visdommen som har blitt lært helt siden 1798 er at hvis du ønsker å undergrave begrensningene på krig og individuelle friheter, må du gjøre det med en hel masse løgner kombinert med typer av straff utformet for å få mulige «klagere» til å holde kjeft og gå sin vei. Jeg vil peke på Joe Biden-administrasjonens nylige behandling av Scott Ritter, Dimitri Simes og Tulsi Gabbard, som involverer bruk av «utenlandsk agent»-lovgivning utarbeidet i 1938, for å strekke regjeringens evne til å komme med påstander om utenlandsk innblanding i det kommende valget, som den knapt kan støtte opp med fakta. Antydningen om kriminalitet forsøkte også samtidig å true og skremme offentlige personer som var kritiske til politikken. Regjeringen er heller ikke sjenert for hva den har gjort. I 2022 forsøkte Biden-administrasjonen å etablere et Disinformation Governance Board ved Department of Homeland Security, og mandag 16. september, fortalte Hillary Clinton sin ideologiske sjelevenn, Rachel Maddow, at amerikanere som deler politisk feilinformasjon, som hun kalte propaganda, bør møte potensielle sivile – eller til og med kriminalrettslige konsekvenser.
Et annet, enda sterkere eksempel på hva som vil skje ved å fortsette på den veien som USA går på, kommer fra Storbritannia, der regjeringen har flere verktøy når det gjelder lovgivning av typen terrorisme, forræderi og «hatefulle ytringer». Den relativt nye Keir Starmer-regjeringen er like dypt forankret i Israels statsminister Benjamin Netanyahus bande av krigsforbrytere, som i president Joe Biden og hans gjeng av arkitekter for krig. For at det ikke skal være noen forvirring om hva regjeringen er beredt til å gjøre for å beskytte dette forholdet, har det vært flere arrestasjoner av journalister på anklager om «terrorisme», hvis eneste forbrytelse er å være for frittalende om folkemordet som åpent finner sted dag for dag, av Israel Defense Force (IDF) i Gaza. 29. august arresterte 16 politibetjenter, inkludert noen fra Storbritannias elite og væpnede antiterrorenhet, den pro-palestinske journalisten Sarah Wilkinson i henhold til Terrorism Act 2000, og anklaget henne for «terrorist»-innhold hun hadde skrevet og lagt ut på nettet. De opprinnelige kausjonsbetingelsene mot henne inkluderte at hun ikke fikk lov til å bruke elektroniske enheter eller noen form for offentlig transport. Wilkinson hadde tatt til orde for Palestina lenge før 7. oktober, men mange mener at i løpet av de siste elleve månedene har presset for å straffe stemmer som hennes i Storbritannia økt. Andre kjente frittalende figurer som frilansjournalist Richard Medhurst og medgründer av Palestine Action, Richard Barnard, ble også arrestert i august under samme lovgivning.
På samme måte, uansett hvem som vinner valget i USA i november, vil det israelske båndet som binder, fortsette å være på plass og kontrollere mange politiske retningslinjer og handlinger fra den føderale regjeringen, så vel som til mange statlige og kommunale administrasjoner. Det er klare tegn på at de som velger å kritisere Israel og nasjonens besettelse av å gå til krig, vil bli målrettet. Kritikere av føderal regjeringspolitikk, som forsvarer krigene, og spesielt Israel, vil være under angrep som aldri før, spesielt ved universitetene. Organisasjoner som Anti-Defamation League vil også bruke «loven som våpen», for å kriminalisere enhver klage på den jødiske statens oppførsel som antisemittisme, under Antisemitism Awareness-lovgivningen, som utvilsomt vil ende med å bevege seg glatt gjennom Kongressen før den blir signert av enten Donald Trump eller Kamala Harris.
Det som har vært tilfelle de siste elleve månedene er at USAs universiteter har vært episenteret for protestene mot både israelsk og amerikansk politikk vis-à-vis Gaza, noe som har ført til massearrestasjoner og krav ledet av jødiske milliardær-donorer, om at strenge straffer mot «antisemitter» må være på plass. Mange universiteter, nå som de er tilbake i nytt semester, vedtar «institusjonell nøytralitet», som betyr at de ikke vil ta stilling til spørsmål som ikke påvirker deres utdanningsoppdrag direkte. Alan Garber, Harvard-presidenten som erstattet Claudine Gay etter hennes plutselige oppsigelse, erklærte at universitetet ikke lenger ville «utstede offisielle uttalelser om offentlige anliggender som ikke direkte påvirker universitetets kjernefunksjon».
Jødiske grupper er ikke nødvendigvis fornøyd med kursendringen. Yudof, styreleder for pro-Israelske Academic Engagement Network og tidligere president for University of California-systemet, protesterte og sa at det som skjer angående Israel, direkte påvirker jødiske medlemmer på campus. «Hvis jødiske studenter ikke kan krysse campus trygt, forventer jeg at presidenter snakker ut om det, og jeg vil ikke at institusjonell nøytralitet skal si at de ikke kan se etter studentenes, fakultetets og ansattes beste».
Mange pro-palestinske campus-stemmer er i mellomtiden også imot institusjonell nøytralitet, da det vil fortsette å tillate at demonstranter blir arrestert og utvist, mens de nekter dem enhver stemme på campus. Noen hevder at universitetene allerede har erklært at de ikke er nøytrale overfor Israel, på grunn av deres avvisning fra å de-investere fra Israel. «Det har gjort det mulig for universitetspresidenter å utelukke offentlig debatt, mens de draperer seg selv i kappen til et opphøyd moralsk prinsipp», skrev Anton Ford, en professor ved University of Chicago, som har oppfordret universitetet til å selge seg ut av Israel, i mai. Han la til: «Midt i en nasjonal protestbevegelse kunne ingenting være mer praktisk».
Universiteter som ikke omfavner «institusjonell nøytralitet» inntar generelt tradisjonelle hardere linjer mot demonstranter, de vil gi etter for Israel og undertrykke pro-palestinske meninger. Universitetsadministratorer over hele USA har erklært en ubegrenset unntakstilstand på universitetscampuser. Skoler omformer forskrifter og til og med den fysiske utformingen av campus, i en prosess som er ment å passe denne nye normalen. Nesten alle nylige universitetspolitiske oppdateringer har intensivert de allerede mange byråkratiske hindringene for studentorganisasjoner for å få godkjenning til å være vertskap for et arrangement. Noen har gått lenger for å ta fullstendig administrativ kontroll over aktiviteter på campus. Lenge før studentintifadaen begynte, fjernet både private og offentlige universiteter Students for Justice in Palestine (SJP) fra campusene sine. I fjor suspenderte George Washington University og Rutgers University sine SJP-avdelinger under påskudd av å gjenopprette orden på campus. I år har begge universitetene igjen rettet seg mot SJP. Andre universiteter følger etter.
I tillegg er det Antisemitism Awareness Act som nå er i Senatet etter å ha gått gjennom House of Representatives med overveldende 320 mot 91 stemmer i mai. I en nylig diskusjon ved Columbia University, sa kongressrepresentant Josh Gottheimer fra New Jersey, at Senatets majoritetsleder Chuck Schumer har «forsikret» ham om at han planlegger å bringe loven til Senatets gulv for avstemning «før slutten av året». Lovgivningen pålegger det føderale utdanningsdepartementet å bruke den ekstremt kontroversielle definisjonen av antisemittisme, fra International Holocaust Remembrance Alliance, som anser enhver kritikk av sionisme og/eller Israel som antisemittisk, når de undersøker påstander om diskriminering av jøder. Med andre ord, enhver kritikk av Israel vil ipso facto (automatisk, o.a.) være en antisemittistisk handling og gjenstand for rettslig straff under hatefulle ytringer og lignende lovgivning.
Hvis ytringsfriheten opphører i Amerika, vil det ikke være noen mekanisme for å angripe ulovlige eller grunnlovsstridige handlinger fra den føderale regjeringen, som de nåværende krigene som utkjempes, uten krigserklæring eller bevis for noen overhengende trussel. Hvis kritikk av Israel blir kriminalisert, vil årsaken til den mest forferdelige krigen som nå finner sted på planeten bli normal praksis, når som helst, når den jødiske staten ønsker å utvide sitt lebensraum på bekostning av en av sine naboer. Ingen av situasjonene burde være tålbare i et konstitusjonelt demokrati, men der har du det, og det vil bare bli verre siden folket har liten nok stemme som det er, og galningene i Washington snakker glatt om en tofrontskrig mot Russland og Kina, som begge er atommakter og er beredt til å bruke dem i sitt eget forsvar. Er det noe som har gått alvorlig galt her i landet? Svaret er definitivt «Ja!»
Artikkelen er hentet fra The Unz Review:
The Government Lies Just Keep On Coming, by Philip Giraldi
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Se også:
Philip M. Giraldi, Ph.D., er administrerende direktør for Council for the National Interest, en 501(c)3 skattefradragsberettiget utdanningsstiftelse (føderalt ID-nummer #52-1739023) som søker en mer interessebasert amerikansk utenrikspolitikk i Midtøsten. Nettstedet er councilforthenationalinterest.org, adressen er P.O. Box 2157, Purcellville VA 20134 og e-posten er inform@cnionline.org.