oss 100 kroner!
EU er i djup, og noen vil si eksistensiell krise. Dette innser også EU-kommisjonen et stykke på vei, så for å finne en vei ut av sumpen ba de tidligere sjef for Den europeiske sentralbanken, Mario Draghi, om å skrive en rapport som var ment som et veikart ut av elendigheten. Mario Draghi er innsidernes innsider i EU og i internasjonal finans. Han er tidligere statsminister i Italia, Han har jobbet i Verdensbanken, ti år i Goldman Sachs og har vært sentralbanksjef i Italia. I 2014 ble han utpekt av Forbes som den 8. mektigste mannen i verden. Den var han som var dirigent for EUs politikk under krisa i eurosonen i 2011 som brakte både Hellas og Italia i kne. Se lista over hans virke her. Denne Super Mario, som de har kalt ham, fikk altså jobben med å finne på noe lurt for å få EU ut av uføret med synkende produktivitet, synkende andel av verdenshandelen og samfunnsmessig stagnasjon.
Etter å ha tenkt på dette i et år kom han så med rapporten The future of European competitiveness. Selv Euractive kaller den ‘Quite underwhelming’.
Draghi skriver om statusen for EU:
«Vi må forstå at vi blir stadig mindre i forhold til utfordringene vi står overfor. For første gang siden den kalde krigen må vi virkelig frykte for vår selvoppholdelse».
Ganske dystert fra en som har styrt EUs økonomiske politikk i store deler av dette århundret.
Thomas Fazi har følgende kommentar på X:
Draghis siste rapport om hvordan man kan øke EUs konkurranseevne er akkurat det du forventer av forfatteren: en blanding av klisjeer og – selvfølgelig – appeller om større integrering.
I all sin visdom minner Draghi oss om at Europa trenger å mobilisere mer penger til investeringer, bli mer innovative, tette teknologigapet med andre store økonomier, sikre sine forsyningskjeder osv. – alt som enhver Economics 101-student kunne ha fortalt oss. Faktisk er Draghis forslag nesten tautologiske: For å bli mer konkurransedyktig, må Europa bli konkurransedyktig. Og det tok ham et helt år å utarbeide denne rapporten!
Mer interessant erkjenner Draghi delvis at grunnen til at Europa har falt bak andre industrielle økonomier, i stor grad er EU selv: det pålegger selskaper overdrevne regulatoriske byrder, sier Draghi, og gir lite når det gjelder investeringer (og faktisk kveler) den på nasjonalt nivå), mens dens bysantinske struktur og (økende) politiske og økonomiske heterogenitet gjør den strukturelt ugjennomtrengelig for meningsfulle reformer.
I denne forstand bør Draghis appell til EU om å «tre tilbake» på noen områder, «anvende subsidiaritetsprinsippet strengere», hilses velkommen – men er også en ødeleggende innrømmelse av EUs fiasko. Det samme gjelder Draghis oppfordring om å lage systemer for «samarbeid mellom likesinnede medlemsstater når konsensus ikke kan nås» – nok en gang en innrømmelse av EUs fiasko, ettersom denne typen multilateralt samarbeid med variabel geometri er nøyaktig hva land rundt om verden engasjere seg på regelmessig basis uten behov for vidstrakte EU-lignende overnasjonale strukturer.
Men selvfølgelig bruker Draghi seg selv for å trekke den logiske konklusjonen fra sitt eget argument: faktisk kan han ikke la være å argumentere for at det Europa til syvende og sist trenger er «mer EU», dvs. «akselerere EUs handling og integrasjon». Samlet sett er Draghis rapport en påminnelse om at nasjonale økonomier – ikke EU – i Europa er, og vil fortsette å være i lang tid, motorene for vekst og konkurranseevne. Det beste EU kan gjøre er å hjelpe til med å frigjøre de økonomiske potensialene til europeiske økonomier ved å redusere sine strukturelle begrensninger på nasjonal økonomisk politikk, og fungere som et forum for multilateralt samarbeid der det er nødvendig.
Alt som går i retning av å styrke EU – og spesielt kommisjonen – vil garantert ha motsatt effekt.
Advarsel: De vil ha mer penger og mer energi
Mario Draghi etterlyser en årlig investering på 800 milliarder euro i året – og mer grønn energi, samt «dekarbonisering». For oss nordmenn betyr det at de kommer for å tømme den norske staten for mer penger og vil suge ut enda mer av vår vannkraft, og helt sikkert også krev mer utbygging av vindkraft. For EU-borgerne betyr det at den sjølpåførte energikrisa vil bli verre.
Men typisk nok blir det ikke foreslått mindre satsing på krig eller mer samarbeid med de framvoksende økonomiene i verden. Det blir heller ikke forslått å dempe eller fjerne sanksjonene mot Russland og Kina. Hva kan gå galt?
