oss 100 kroner!
2. september 1945, bare timer etter at Hirohito, det imperiale Japans keiser, formelt signerte et overgivelsesinstrument* og avsluttet andre verdenskrig i Stillehavet, proklamerte Ho Chi Minh, leder av Viet Minh, grunnleggelsen av Den demokratiske republikken Vietnam. Ho refererte liberalt til passasjer fra den amerikanske uavhengighetserklæringen fra 1776, og lovet at hans nyopprettede stat aldri igjen ville bli underlagt utenlandsk dominans eller utbytting, og stadig forbli styrt utelukkende av og for sitt folk.
*(Det japanske overgivelsesinstrumentet var den skriftlige avtalen som formaliserte overgivelsen av keiserriket Japan, og markerte slutten på fiendtlighetene i andre verdenskrig. Kilde: Wikipedia. O.a.)
Vietnams radikale eufori etter krigen ble håndgripelig fanget av Germaine Krull, en fransk fotograf som besøkte landet bare dager senere. I sin dagbok observerte hun Saigon, i «alle gatene var det hengt opp store bannere og alle murene og offisielle bygninger» bar revolusjonære inskripsjoner. De erklærte: «Ned med fransk imperialisme, ned med koloniene; koloniseringstiden er over, ned med slaveriet». Det kommunistdominerte Viet-Minhs «store røde [flagg] med den gule stjernen», kunne også sees i overflod.
Dette var litt av en kontrast fra scenene som møtte Krull på flyplassen i Saigon. Der «hersket en uvanlig situasjon»:
«Den ble betjent utelukkende av japanerne. De gjorde alt: kjørte lastebiler og biler, sto vakt, bar bagasje og fylte drivstoff. Britene hadde kommandoen over dem og holdt orden … Japanerne utførte sine plikter feilfritt og var perfekt disiplinerte».
Krull hadde fløyet inn på et av flere «transportfly som fraktet britiske tropper», blant dem en betydelig avdeling av «kjekke, upåklagelige» gurkhaer, sammen med «deres skotske kommandant». Uuttalt av fotografen, var deres oppdrag å knuse landets drømmer om uavhengighet, og gjenopprette Frankrikes kontroll over sin kolonibesittelse. I deres regi var den «uvanlige situasjonen» med Vietnams nylig beseirede japanske okkupanter, som tok ordre fra og jobbet sammen med britene, bare dager tidligere deres svorne motstandere, ikke begrenset til Saigon flyplass.
Mange tiår senere er Storbritannias umiddelbare etterkrigsintervensjon i Vietnam fortsatt praktisk talt ukjent. Likevel, til tross for at den varte i bare seks måneder, kostet den bitre konflikten mange liv, og antente effektivt den tre tiår lange Vietnamkrigen, som endte med pinlige nederlag for vestlige makter. Innvirkningen på regionen, og resten av verden, vedvarer for utallige mennesker i dag. Det er et skittent, hemmelig kapittel i Londons nyere historie, som snarest krever revurdering.
At britene mente alvor i Vietnam understrekes rikelig av hele den indiske hærens 20. divisjon* som ble utplassert i landet. Som journalisten George Rosie rapporterte i 1970, hadde denne styrken «vært selve kjernen i kampene» mot Japan i Burma, og i sin tur i kontrollen over hele subkontinentet. På tvers av utallige brutale kamper kjempet enhetene mot «grusomme» angrep, og «påførte fienden forferdelige tap».
*(20th Indian Infantry Division var en infanteridivisjon i den indiske hæren under andre verdenskrig, dannet i India, og deltok i Burma-felttoget under andre verdenskrig. Etter krigen ble hoveddelen av divisjonen utplassert til Fransk Indokina for å overvåke overdragelsen fra japansk til fransk styre. Kilde: Wikipedia. O.a.)
20. divisjon var spesielt sentral i denne innsatsen. Ved slutten av andre verdenskrig, skrev Rosie, «fantes det ingen mer dyktig, erfaren og kampherdet» enhet i Burma. Divisjonen var «sannsynligvis den beste divisjonen i en av de beste hærene i Asia». Nå skulle soldatene målrette sine velslipte ferdigheter i kunsten å drepe, mot vietnameserne. I alt ble 26.000 britiske soldater sammen med 2500 militære kjøretøy sluppet inn i Saigon for formålet.
Tre artilleriregimenter ankom også, mens Royal Air Force var til stede med 14 Spitfires og 34 Mosquito jagerbombefly til støtte. Som hjelp for denne enorme invasjonshæren var franske Vichy-soldater og japanske tropper, som ble utstyrt med nye våpen av sine britiske kolleger. Det offisielle målet var å «opprettholde lov og orden og sikre intern sikkerhet» i Vietnam. Likevel ble britene og deres erobrede undersåtter gitt eksplisitte ordrer om brutalt å knuse all lokal motstand, selv om uskyldige sivile ble drept:
«Det er ingen front i disse operasjonene: vi vil ha å gjøre med geriljabander … Vi kan finne det vanskelig å skille venn fra fiende … Pass dere også for å «småhakke» på opposisjon. Bruk alltid den maksimale kraften som er tilgjengelig for å sikre å utslette enhver fiendtlig vi måtte møte. Hvis man bruker for mye, er ingen skade skjedd. Hvis man bruker en for liten styrke og den må frigjøres [sic], vil vi lide tap og oppmuntre fienden».
(Vichy-regjeringen i Frankrike under annen verdenskrig er kjent for sitt tette politiske, økonomiske og ideologiske samarbeidet med Nazi-Tyskland. O.a.)
Raskt begynte vietnameserne å dø i stort antall. Imidlertid gikk denne blodige inntrengningen til å begynne med helt ubemerket i britiske medier og parlament i flere måneder. Som sådan forble offentligheten hjemme fullstendig i mørket om at hæren deres førte nok en stor utenlandsk forvikling, enn si sammen med sine fiender fra andre verdenskrig. Denne konspirasjonen av taushet fortsatte til desember 1945, da et felles brev forfattet av britiske soldater i Vietnam, sendt til daværende utenriksminister Ernest Bevin, ble publisert av The Guardian:
«Det ser ut til at vi samarbeider med japanske og franske styrker mot de nasjonalistiske styrkene til Viet Minh. Til hvilken hensikt er dette samarbeidet? Hvorfor avvæpner vi ikke japanerne? Vi ønsker definisjonen av regjeringens politikk angående tilstedeværelsen av britiske tropper i Indo-Kina».
Disse bombeavsløringene vakte liten interesse, og ble raskt glemt. Underskriverne mottok en streng korreks fra en høytstående militær embetsfunksjonær, og ingen ytterligere avsløringer om Storbritannias skjulte krig i Vietnam dukket deretter opp. I mellomtiden fortsatte nedslaktingen av uskyldige sivile i høyt tempo. Mye senere mintes en av underskriverne av fellesbrevet sin tid i landet:
«Vi så hjem bli brent og hundrevis av lokalbefolkningen bli holdt i innegjerdede områder. Vi så mange ambulanser, åpne bak, som i hovedsak fraktet – faktisk, bare – kvinner og barn, som var i bandasjer. Jeg husker det veldig tydelig. Alle kvinnene og barna som bodde der sto utenfor hjemmene sine, alle kledd i svart, og bare stirret dystert på oss, egentlig med … hat».
I midten av januar neste år hadde Viet Minh lært av erfaringene med å sette i gang storskala angrep på britisk-ledede styrker, som ofte endte med betydelige tap på grunn av motstandernes overlegne ildkraft, og utstrakt bruk av maskingevær. Hanois frihetskjempere tok deretter i bruk en rekke geriljataktikker, inkludert bakholdsangrep, attentater og overraskelsesangrep mot fiendtlige patruljer. Det var verdens første moderne ukonvensjonelle krig. Disse strategiene ble på ødeleggende vis brukt mot franske og amerikanske inntrengere i løpet av de neste tre tiårene.
Kontrollen over oppdraget ble formelt overdratt av London til franske generaler i slutten av mars 1946, og de fleste av styrkene forlot Hanoi. Frankrike ble oppmuntret av den antatte suksessen til Storbritannias intervensjon, og mente at Ho Chi Minhs styrker ikke kunne motstå ytterligere angrep fra en «sivilisert», profesjonell hær. Denne vrangforestillingen førte til at Paris startet full krig mot Hanoi igjen, i desember samme år. Det endte i et bittert nederlag åtte år senere, og da grep amerikanerne inn.
I perioden etter andre verdenskrig førte Storbritannia på sin side en rekke sammenlignbare, skjulte kriger i hvert hjørne av verden, da landets økonomiske og militære innflytelse raskt visnet. I mange tilfeller gikk USA deretter inn for å fylle Londons sko, og overtok håndteringen av vidtrekkende kriser og nødssituasjoner, og i prosessen, Storbritannias falne imperium. De siste 80 årene har vært en uendelig historie om amerikansk kamp for å mestre den doble arven etter kolonialisme og dens oppdeling av landområder, testamentert av sin egen tidligere imperiale overherre.
Abonner på Global Delinquents
Av Kit Klarenberg · Hundrevis av betalte abonnenter · Hundrevis av betalte abonnenter
Alle mine undersøkelser er gratis å få tilgang til, takket være sjenerøsiteten til leserne mine. Uavhengig journalistikk krever likevel investeringer, så hvis du tok verdi fra denne artikkelen eller andre, bør du vurdere å dele, eller til og med bli en betalt abonnent. Din støtte blir alltid mottatt med takknemlighet, og vil aldri bli glemt. For å kjøpe meg en kaffe eller to, vennligst klikk på denne lenken.
Etterretningstjenestenes rolle i å forme politikk og oppfatninger.
Denne artikkelen er hentet fra Kit Klarenbergs Substack:
How Britain Started Vietnam War – by Kit Klarenberg (substack.com)
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Kit Klarenberg er en undersøkende journalist som utforsker etterretningstjenestenes rolle i utformingen av politikk og oppfatninger.
