Er Kina sosialistisk – og hva er nå det?

Vi har invitert til en debatt om Kina på steigan.no. Debattantene diskuterer om Kina er et sosialistisk land eller ei. Det er bra. Kina er et gigantisk land med 1,4 milliarder mennesker som ifølge Kinas Kommunistiske Parti praktiserer «sosialisme med kinesiske særtrekk«.

Jeg har deltatt i diskusjonen om sosialisme siden 1965 og jeg har diskutert temaet med toppledelsen og andre mektige ledere i både Kina og Albania fra 1970. Problemet er at jeg aldri har funnet noen klar og etterprøvbar definisjon av hva sosialisme er for et vesen. Det har alltid vært tidsbestemte, kall det gjerne opportunistiske, situasjonsbetingede, definisjoner av sosialismen. I 1966 i Kina var du «en vandrer på den kapitalistiske vei» hvis du ikke anerkjente «Det store spranget framover» som den korrekte, proletariske linja. Det store spranget var en katastrofe, uten at jeg skal gå inn på det her, og som grenselinje mellom sosialisme og kapitalisme har det aldri holdt vann.

Da jeg var i Kina første gang i september til oktober 1970 sa den sentrale representanten for KKPs sentralkomité til meg om den autoritative sovjetiske læreboka The Fundamentals Of Marxist Leninist Philosophy at «det er mange gale ting i den», og noe av det gale var definisjonen av sosialistisk politikk. I mange år var den godtatte definisjonen i Den kommunistiske internasjonalen at den (vekslende) linja Sovjetunionen fulgte til enhver tid var slik sosialismen skulle se ut og praktiseres. Alt annet var kjetteri og i verste fall kamuflert kapitalisme, som for eksempel Titos Jugoslavia eller reformsosialismen til den tsjekkiske økonomen Ota Šik. De rådende definisjonene på sosialismen i Komintern- og Kominform-tida var noe sånt som «sosialisme er planøkonomi under ledelse av kommunistpartiet».

Hvis man går tilbake til Marx og Engels så omtaler de seg ikke som sosialister i det hele tatt. De trekker tvert i mot, ikke minst i Det kommunistiske partis manifest, skarpe skillelinjer mellom sosialister og kommunister. Hvis man forholder seg til marxistisk teori slik den ble utformet av Marx, så opererer ikke han med sosialismen som en samfunnsformasjon i det hele tatt, og slett ikke som sitt mål. Etter hegeliansk metode stiller Marx opp kapitalen som tese, proletariatet som anti-tese og kommunismen som syntese. Eller som det heter i Manifestet:

Når klasseforskjellen er forsvunnet og all produksjon konsentrert i hendene på de sammensluttede individer i løpet av utviklingens gang, da mister den offentlige makt sin politiske karakter. Den politiske makt i egentlig forstand er en klasses organiserte makt for å undertrykke en annen klasse. Når proletariatet i kampen mot borgerskapet nødvendigvis forener seg til klasse, ved en revolusjon gjør seg til herskende klasse og som herskende klasse med makt opphever de gamle produksjonsforhold, så opphever det samtidig med disse produksjonsforhold også eksistensvilkårene for klassemotsetningen, klassene i det hele tatt og dermed sitt eget herredømme som klasse.

Den reelt eksisterende sosialisme

Det er greit nok å lage definisjoner av et framtidsamfunn, noe annet blir det når du skal sette disse definisjonene ut i livet. Det var da kommunistene tok makta, først i Sovjetunionen og seinere i mange andre land at det viste seg at virkeligheten var ikke så grei. Og det var da man begynte å snakke om det sosialistiske samfunnet som angivelig skulle være overgangen til kommunismen. Og den alltid korrekte linja svingte hit og dit alt etter hva situasjonen krevde. Og det ble som med Arbeiderpartiet: «den korrekte sosialistiske politikken er den politikken partiet til enhver tid fører», som Torolf Elster presist skal ha sagt.

Siden jeg har deltatt i denne diskusjonen i 60 år, har jeg vært borti de fleste av de korrekte definisjonene, men jeg har aldri møtt noen som har kunnet gi meg en definisjon av sosialismen som ikke inneholder store elementer av opportunisme, i betydninga det som er praktisk og ikke teoretisk nødvendig.

På partiskolen i Beijing, der de skarpeste kinesiske teoretikerne burde være å finne, sa de til meg at sosialisering av produktivkreftene er kriteriet på sosialisme. De hadde ikke noe svar da jeg pekte på at i lange perioder var graden av statseierskap større i Norge enn i Kina. De la til at planøkonomi er kriterium å sosialisme, men det holder ikke. Innad i en multinasjonal monopolkapitalistisk bedrift, som gjerne kan ha en økonomi som er større enn mange lands brutto nasjonalprodukt, er det full planøkonomi. Mange kapitalistiske stater har praktisert en stor grad av planøkonomi. Nazi-Tyskland hadde planøkonomi kombinert med rovdyrkapitalisme.

Dessuten har planøkonomiene i sosialistiske land ofte vært heller så som så. Man hadde nok planer, men de inneholdt ofte enorme feilkalkyler og uvitenskapelige elementer. Så sier man: «proletariatets ledelse av staten». Alle som har besøkt sosialistiske land vet at proletarene stort sett har fortsatt å være proletarer, mens det er Partiet som opptrer «på vegne av proletariatet», og da koker det ned til hva man mener om helsetilstanden til dette partiet.

Kinas Kommunistiske Parti er en av verdens største organisasjoner og har over 100 millioner medlemmer, det vil si som innbyggertallet i Vietnam. Hadde KKP vært et eget land ville det ha vært det 16. største i verden. Det er utvilsomt den organisasjonen som kontrollerer den kinesiske staten og den kinesiske økonomien, men man skal være ytterst velvillig for å si at de gjør det som proletariatets representanter, og det går an å argumentere for at ideologien er vel så mye konfusiansk som kommunistisk.

Seks studiereiser til Kina

Jeg har besøkt Kina seks ganger som politisk gjest, første gang i 1970, siste gang i 1998. En kan også si det slik: i løpet av fjorten år besøkte jeg Kina fem ganger og så var det femten år til neste gang og så fjorten år til foreløpig siste gang. Det er 25 år siden.

Det Kina jeg besøkte i 1970 var et fattig land av tredje verden typen. Det jeg besøkte i 1998 var et moderne og ganske høyproduktivt industriland. Så er det gått ytterligere 25 år der landet er forandret til nesten det ugjenkjennelige. Riktignok var det mulig å ane at den siste forandringa ville komme, men det er ekstrem forskjell på de mulighetene som fantes i 1998 til den virkeligheten vi ser i dag.

I 1981 ledet jeg en delegasjon som hadde forberedt seg grundig på å gå djupt inn i Deng Xiaoping-reformene. Overgangen fra kollektive folkekommuner til privat jordbruk hadde skapt helt nye økonomiske og sosiale forhold på landsbygda. Vi som deltok på disse studiereisene så konturene av en ny kapitalistklasse tegne seg i den gule jorda, og vi så hvordan tradisjonelle kapitalistiske utbyttingsforhold vokste ut av forskjellen mellom rike jordbruksområder og fattige og mellom gunstig beliggenhet (i forhold til markeder, transport osv.) og ugunstig.

Det riktige begrepet er at vi så konturene av en ny kapitalistklasse, ikke at vi kunne slå fast at den hadde oppstått.

Vi påsto at når man slapp de kapitalistiske kreftene løs, ville også visse økonomiske lovmessigheter gjøre seg gjeldende. Enkelte folk ville tilegne seg det samfunnsmessige overskuddet og benytte denne fortjenesten til å sikre seg merverdien fra andre menneskers arbeid. Vi lyktes også i å påvise at dette allerede hadde skjedd i og i nærheten av Shenzhen der f.eks. femti familier i en tidligere fattig fiskerlandsby hadde utnyttet sitt transportmonopol til å akkumulere så store formuer at de kunne bygge et internasjonalt hotell og ansette 600 mennesker. Framveksten av kinesiske kapitalister var ikke bare en forestilling som hadde oppstått i våre hoder, det var en del av kinesisk virkelighet. Vår dokumentasjon av det vi kalte «statskapitalistiske» virkemidler var så uomtvistelig at guvernøren for Shenzhen tok dette begrepet inn i sin tale ved avslutning av vårt besøk. Den var også så tydelig at lederen for statens planleggingskommisjon i Beijing måtte ta hensyn til den i vår diskusjon av de økonomiske reformene. Og lederen for statens planleggingskommisjon er ikke hvem som helst i Kina. Han er nummer to etter presidenten når det gjelder økonomi.

Plan og marked

I 1979 sa Deng Xiaoping: «Det er helt sikkert feil å si at markedsøkonomien bare hører hjemme i kapitalistiske samfunn, og at bare kapitalistiske samfunn kan ha markedsøkonomi. Hvorfor kan ikke sosialismen ha en markedsøkonomi? Dette betyr ikke på noen måte at vi praktiserer kapitalismen». Han sa seinere at «Tro ikke at enhver planøkonomi er sosialistisk og enhver markedsøkonomi kapitalistisk». I argumentasjonen for Dengs posisjon skriver KKPs propagandaavdeling at «Signalene fra markedet er nødvendig for å få til en riktig fordeling av ressursene. …Prismekanismen og konkurransen blir brukt for å dirigere ressursene dit de gir best avkastning. Men på grunn av markedets svakheter og negative side, er det nødvendig å styrke statens makroøkonomiske regulering og kontroll».

Den nye kapitalistklassen

«Den sosialistiske markedsøkonomien» har skapt en ny klasse av småkapitalister, og det har vokst fram en ny klasse av storkapitalister. De er rike, vi snakker om 100-200 ganger en arbeiders inntekt, hvis ikke mer. De er mektige, de har forbindelser, støttespillere, nettverk, og de begynner antakelig å oppfatte seg og opptre som en klasse. En dag vi hadde diskutert dette spørsmålet med kinesiske representanter, ser vi ei overskrift i China Daily om at ei gruppe industrieiere og eiere av servicebedrifter stiller krav til skattepolitikken. Det var i 1998. Slikt vil det bli mer av.

I tillegg kommer de utenlandske multinasjonale selskapene og deres utbytting av kinesisk arbeidskraft.

Jeg diskuterte spørsmålet om de nye kapitalistene med flere offisielle representanter, blant annet med professor Fan Wen ved Beijing Administrative College, professor Wu Yu Yao ved partiskolen i Beijing, med visedirektør Zhu i partiets liaisonkomite og med Zhang Falian, min faste følgesvenn i Kina med status som politisk analytiker.

Samfunnsviterne Fan og Wu var de som klarest forsto hva vi mente og som et stykke på vei ga meg rett i at det finnes en ny kapitalistklasse i Kina. Blant andre folk vi møtte var det liten vilje til å godta at de nye kapitalistene utgjør en klasse, ja sjøl det å akseptere at de faktisk er kapitalister, var ofte vanskelig å svelge.

Kinas globale finanskapital

Kinesiske banker har lenge vært blant de største i verden. I 2024 er det ifølge Forbes fire kinesiske banker inne blant de ti største.

Fire kinesiske banker er også inne blant de 13 største selskapene i verden uavhengig av bransje.

Sosialisme eller kommunisme?

Jeg må understreke at jeg ikke kan kinesisk, så jeg går glipp av svært mye som trengs for å skjønne Kina. Jeg har heller ikke vært i Kina på 25 år og har hatt liten mulighet til å studere landet i en periode da det gikk fra å være en middels stormakt til å bli en supermakt med større økonomi enn USA. Så jeg må tilstå at mine kunnskaper er begrensede, og at jeg har enormt mye å lære.

Når jeg gir mine bidrag til denne diskusjonen er det viktig å understreke at jeg ikke er sosialist. Jeg er kommunist, og med det mener jeg en retning som ønsker at proletariatet skal erobre kontrollen over produksjonsmidlene og dermed oppheve den fremmedgjøringa som lønnsarbeidet har skapt, og på den måten bli frie og hele mennesker, og dermed også oppheve seg sjøl som klasse. I den betydninga er kommunismen grunnleggende humanistisk.

Dit er det i hvert fall ingen samfunn som er kommet.

oss 100 kroner!

oss 200 kroner!

oss 500 kroner!

oss 1000 kroner!