Skal Norge godta WHOs diskriminerende vaksinepass?

4. august 2024

tedros vaksinepass — IIllustrasjon til høyre: Arild Settli

Under sitt årlige møte i Genève, fra 27. mai til 1. juni, vedtok WHO endel endringer i de internasjonale helsereguleringene (IHR). Dette er endringer som får konsekvenser for alle WHOs medlemsland, inkludert Norge.

Hvis landene ikke aktivt sier nei innen en viss tid, vil de bli forpliktet til å følge reglene endringene medfører. Dette skiller seg fra andre internasjonale avtaler, hvor det er vanligere at land aktivt må gå inn for å forplikte seg. Derfor er det viktig at vi er bevisst på hva som er nytt i IHR.

Selv om forandringene ikke ble like drastiske som de kunne ha blitt, er det mye norske myndigheter og det norske folk må ta stilling til om vi ønsker å akseptere. Blant annet har WHO sikret seg at det kun er deres helsedokumenter som er gyldige for å krysse grenser under en folkehelsekrise eller pandemisk nødsituasjon, hvis et sånt tiltak skulle bli iverksatt. WHO bestemmer også hvilke vaksiner eller medisinske behandlinger som skal være godkjent for å få gyldig helsepass. WHO mottar økonomisk støtte fra legemiddelprodusenter og fra fond som investerer i vaksiner og medisinske produkter.

Det har vært mange bekymringer rundt endringene. Professor i rettsvitenskap Morten Walløe Tvedt trakk frem hemmeligholdet rundt prosessen som uvanlig for denne typen internasjonale forhandlinger, i et debattinnlegg i Rett24, 23. juni 2023. WHO la frem alle forslagene til endringer i desember 2022, men etter det ble det umulig å få offentlig innsyn.

Urovekkende, siden noen av forslagene dreide seg om å innskrenke grunnleggende menneskerettigheter og at medlemslandene ble forpliktet til å følge WHOs anbefalinger om tiltak.

Selv om forslaget om at «ikke-bindende anbefalinger» bare skulle være «anbefalinger», ikke ble vedtatt, er allikevel medlemslandene forpliktet til å følge tiltak uten forsinkelser, som det står i artikkel 42 fra før:

«Helsetiltak i medhold av denne forskriften skal igangsettes og gjennomføres uten forsinkelse, og brukes på en transparent og ikke-diskriminerende måte».

Men andre endringer, som har gått gjennom, er verdt å merke seg.

Det har dukket opp et nytt begrep i IHR: Pandemic emergency, eller pandemisk nødsituasjon. Hvis generaldirektøren i WHO får informasjon om en helsekrise i et av medlemslandene, bestemmer han om hendelsen er en internasjonal helsekrise eller en pandemisk nødsituasjon. (Artikkel 12) I tilfelle generaldirektøren vedtar at en av disse situasjonene har oppstått, skal han komme med midlertidige eller stående anbefalinger for medlemslandene. Det kan gjelde helsetiltak og bruk av ‘relevante helseprodukter’. (Artikkel 15) «Celle- og genbaserte behandlinger» kan være et av helseproduktene.

Anbefalinger kan være å se bevis på gjennomgått medisinsk undersøkelse eller laboratorieanalyse, kreve medisinsk undersøkelse, kreve vaksinasjon, kreve bevis på vaksinasjon, plassere mistenkt syke eller smittede mennesker under observasjon, innføre karantene, isolasjon, kontaktsporing eller andre helsetiltak, nekte personer adgang til steder hvor de enten kan smitte andre eller bli utsatt for smitte. (Artikkel 18)

Med disse formuleringen i IHR er de mulig for generaldirektøren i WHO å erklære en folkehelsekrise eller pandemisk nødsituasjon, for så å anbefale tiltak til landene. Tiltakene kan blant annet være krav om vaksinasjon og bevis på vaksinasjon. Og behandling med celle- og genbaserte terapier. Endringene i IHR 2024 baner vei for et koronasertifikat eller et helsesertifikat.

Det blir WHO som bestemmer hvilke vaksiner du må ta for å kunne reise. I artiklene 35 og 36, samt anneks 6 til IHR, kan vi lese at det kun er WHOs helsedokumenter som skal aksepteres som bevis på gjennomgått behandling når man reiser over landegrenser. Det er WHO som bestemmer hvilke vaksiner og hvilken behandling man må ha gjennomgått for å ha gyldig sertifikat. Organisasjonen mottar også støtte fra legemiddelselskaper og fond som investerer i medisiner og vaksiner.

Fra endringene i IHR blir vedtatt har medlemslandene vanligvis en frist på 10 måneder på å si nei til dem, hvis de er uenige. At medlemslandene selv må si nei, skiller seg fra andre typer avtaler, hvor medlemslandene aktivt må gå inn for å la seg binde.

Det er mulig at tiltakene vil bli en permanent del av både våre egne og våre barns liv. Når vaksinepasset først er tatt i bruk, blir det mye vanskeligere å avvikle det. Vi vet at et vaksinepass ikke bidrar til å hindre smitte.

Hvis et pass som gir visse rettigheter til de vaksinerte skulle bli innført, vil det kun være de som er fullvaksinerte på det tidspunktet det gjelder som får dra nytte av det. Og definisjonen på fullvaksinert endret seg under pandemien, som vi kan huske. Med de nye endringene i IHR anno 2024, vil det være generaldirektøren i WHO som bestemmer hvor mange vaksinedoser som trengs, for å ha et gyldig helsepass.

Norge gikk vekk fra bruken av koronasertifikat i 2022, fordi det gjorde lite eller ingenting for å hindre smitte, og fordi det var et diskriminerende tiltak som ville utestenge deler av befolkningen fra visse steder og arrangementer, uten at det var noe godt helsefaglig grunnlag for det. Skal vi legge til rette for at vi kan innføre et diskriminerende pass igjen eller skal vi si nei? Hvis Norge som land skal kunne si nei, må regjeringen protestere innen fristen til WHO. Ellers blir det norske folk bundet.