oss 100 kroner!
Dette skulle ha vært det første reisebrevet, men blir i stedet det sjette.
De som kjenner meg vet at jeg ikke er særlig bereist. Men innerst inne har jeg tenkt at det er noe jeg kan gjøre når jeg blir gammel. «Så hva venter du på», sa en av mine såkalte venner for et par år siden.
Men han hadde jo rett. Dessuten hadde reiseplaner da allerede modnet en stund, til en ide om å reise til «land vi ikke liker å sammenligne oss med», som snusfornuftige norske politikere ofte har sagt om land de ser ned på og som de vil at vi også skal mislike.
Er disse landene virkelig så ille som vi blir fortalt? Og kan det være gode grunner til at de har blitt sånn eller slik? Er de landene norske politikere har valgt å knytte seg og Norge til nødvendigvis noe bedre? Langt i fra eller tvert imot, tør jeg si i mange tilfeller. Derfor har jeg fått en trang til å se land som baksnakkes og nedsnakkes av norske medier og politikere med egne øyne.
Skjønt, man kan for det meste stole på hva de sier om helt objektive realiteter som størrelsen på landene, folketall, hvilke land de grenser til osv. Men det de sier om landenes politikk er ofte motivert av å skape forståelse for en negativ eller fiendtlig politikk mot landene, i verste fall krig. Derfor overdrives det negative mens det positive blir dysset ned.
Økonomisk sett er det ikke gode tider for å reise i eurosonen. Men det var heller ikke meningen da jeg dro ut 1. mai, via Stockholm til Estland. Min opprinnelige plan var, i tråd med det jeg skrev ovenfor, å reise til Nord-Korea, deretter til Hviterussland, så til Russland.
Jeg fikk signaler om at det skulle la seg gjøre å reise til Nord-Korea i april, men det rådet faktisk fortsatt coronarestriksjoner der! Og først nylig ble det varslet at Nord-Korea vil ta imot turister som før coronaen. Men ikke før i desember.
Da det ikke ble mulig å gjennomføre det i april søkte jeg visum til Hviterussland og Russland. Men de søknadene hadde jeg fortsatt ikke fått svar på ved utgangen av april.
Da jeg ikke hadde så mye annet å gjøre, og var rastløs, reiste jeg til et land som norske politikere liker å sammenligne seg med, Estland. Der traff jeg blant annet en barndomsvenn. Han har bodd i utkanten av hovedstaden Tallinn siden 2009 med en russisk/estisk kvinne. De har begge, men særlig hun, erfart at russere blir diskriminert i Estland, særlig i arbeidslivet. Og de er ikke alene om det.
Russere er den største minoriteten i Estland (22 %). En Facebook-venn, Ystein Dygri, skrev at han som hjelpearbeider i Estland i 2000 og 2001 hadde fått beskjed om ikke å hjelpe russere!
«Russere i Estland tvinges til å bytte språk» – Aftenposten 15. oktober 2022.
18. oktober 2022 erklærte Estlands nasjonalforsamling Russland som «terrorstat» og 21. oktober sa Urmas Reinsalu, Estlands utenriksminister, at «Putin kan dra til helvete» (ABC-nyheter), mens Estlands statsminister, Kaja Kallas, i mai i år tok til orde for å dele opp Russland i småstater.
Førsteinntrykket av Tallin da jeg gikk av ferja fra Stockholm fikk meg til å lure på om jeg fortsatt var i Sverige. For det var et stort reklameskilt for Hennes & Mauritz. Men det bedret seg etter hvert som jeg fant fram til gamlebyen, som lå noen hundre meter fra Citybox hotell, som jeg tok inn på.
Kirker har aldri interessert meg. Men i Tallinn var de iøynefallende og jeg begynte å tenke over hva de representerer. Det neste som slo meg var mengden av kirker. På en høyde i gamlebyen, som i størrelse og beliggenhet kan sammenlignes med Kampen i Oslo, var det i alle fall 6-7 til dels store og praktfulle kirker (på Kampen er det en kirke).
Kirkene representerer flere kirkesamfunn og har blitt satt opp fra 1200-tallet til 1900, av skandinaver, tyskere og russere som tidligere hersket over Tallin og Estland, som først fikk hel eller delvis sjølstendighet fra ca 1920. Dette til 1940, da Sovjetrussland eller Sovjetunionen gjeninnlemmet Estland, inntil unionen røk i 1991. Blidet nedenfor fanger opp noen av kirkene i gamlebyen.
Narva
Etter to dager i Tallin tok jeg toget østover til den ‘russiske’ grensebyen Narva, der jeg fra hotellrommet kunne se over til Russland på den andre siden av grenseelva Narva. Legg merke til bildet med tre flagg på den estiske siden av grensen. Det estiske flagget er omkranset eller ‘beskyttet’ av NATO og EU-flaggene. Bak disse, på den andre siden av elva, oppe på borgen, ser man så vidt det rødblåhvite russiske flagget.
Dette var i grunn den eneste virkelige severdigheten i Narva, etter min mening. For Narva er ellers en by som er preget av fraflytting og forfall på bygninger mm.
Narva har mistet rundt 40 prosent av folketallet siden Estland ble selvstendig i 1991. Denne grensebyen med 53 000 innbyggere pr 2023, er likevel fortsatt den tredje største byen i Estland. 82 prosent av beboerne er russere, vel 94 prosent har russisk som morsmål og kun 4 prosent er etniske estere, ifølge Store Norske og norsk Wikipedia.
Det kan være feil, men jeg fikk inntrykk av at det ikke er så nøye med Narva, som praktisk talt er russisk, og at EU derfor har prioritert midler til restaurering av kirker og annet i ‘utstillingsvinduet’, Tallinn. Skjønt enkelte praktbygninger har blitt tatt vare på også i Narva.
Tallin. Minnesmerke for de døde etter tragedien med «den estiske cruisefergen MS «Estonia», en stor og moderne kombinert bil- og passasjerferge bygd i 1980, som kantret og sank under en full storm i Østersjøen natt til den 28. september 1994 da skipet var på rute fra Tallinn i Estland til Stockholm i Sverige. Forliset som krevde 852 menneskeliv og der bare 137 overlevde – regnes som en av de verste maritime skipskatastrofene i det 20. århundre – og regnes som en av Europas verste skipsforlis i fredstid etter Andre verdenskrig» (Wikipedia).
Gateadresse i gamlebyen.
Fra menyen til restauranten Troika, sentralt plassert ved en åpen plass oppe i Gamlebyen. Den har en russisk rett øverst på menyen og jeg ble fortalt at restauranten er del av en bevegelse for slavisk enhet mellom landene, eller troikaen Russland, Ukraina og Hviterussland. Noe kontroversielt i Estland, særlig i disse tider. Men restauranten kan jeg anbefale.
