oss 100 kroner!
I en kommentar til det raske regimeskiftet i Bangladesh der den mangeårige ledere Sheikh Hasina ble fordrevet og erstattet med den USA-sponsede Muhammad Yunus, reiser en del urovekkende spørsmå skriver M. K. Bhadrakumar i Deccan Herald.
Den erfarne indiske diplomaten skriver blant annet:
Den fastlåste politiske situasjonen i Bangladesh har tatt en dramatisk vending. Det som begynte som studentagitasjon mot kvotesystemet for knappe statlige arbeidsplasser for etterkommere av frihetskjempere, kulminerte med regimeskifte. Det finnes noen nyttige lærdommer her.
Hastigheten til det utviklingen der studentagitasjonen ble til en anti-regjeringsbevegelse var imponerende. Dette reiser noen urovekkende spørsmål. Det har vært en uhyggelig likhet med andre fargerevolusjoner. Fra et amerikansk perspektiv er Bangladesh et prioritert land for «demokratisering» og en krumtapp i USAs Indo-Stillehavsstrategi.
Washington har øvd press på Hasina for å komme på banen. Hasina hardnakket nektet å bli med i Quad, og det var antakelig den utløsende faktoren. Med fiaskoen til fargerevolusjonen i Thailand, stillstanden i opprøret i Myanmar og kinesisk konsolidering på Sri Lanka og Maldivene – er Bangladeshs betydning for den vestlige strategien i regionen uten sidestykke.
Interessant nok var Det hvite hus klare med en uttalelse i sanntid som eksplisitt ønsket regimeskiftet i Dhaka velkommen og berømmet hæren: «USA har lenge etterlyst respekt for demokratiske rettigheter i Bangladesh, og vi oppfordrer til at den midlertidige regjeringsdannelsen skal være demokratisk. og inkluderende. Vi berømmer hæren for tilbakeholdenheten de har vist i dag».
Hvis man bytter ut «Ukraina», «Russland» og «Svartehavet» med «Bangladesh», «India» og «Bengalbukten», får man et oppsiktsvekkende perspektiv gjennom tåken.
Enkelt sagt, eksterne krefter har en måte å forsterke kravene til innenlandske grupper, og pirke opp åpne rom for nye spørsmål for å gjenta disse kravene inn på den hjemlige arenaen.
Dette skjedde i Bangladesh. Med mindre denne modus operandi blir forstått, mister India sitt handlingsrom. Vi befinner oss i et følsomt globalt historisk øyeblikk, og vestlige tilbøyeligheter til å gripe inn i regimepolitikken til land har en tendens til å forsterkes – Pakistan først, Bangladesh nå.
