oss 100 kroner!
Det kan være lærerikt å gjenoppfriske hvordan de nåværende NATO landene i Vest-Europa og USA, klarte å erobre og styre nesten hele jordkloden. En bragd som egentlig er ganske utrolig. Hvorfor gjenoppfriske? Jo fordi NATO landene i dag bruker mye av de samme metodene i deres nåværende bestrebelser på å herske over verden. Det nye er at det foregår mye mere tilslørt slik at det blir vanskeligere å skjære gjennom og se hva som foregår og hvorfor. Historiens klarsyn kan med andre ord hjelpe oss til å gjennomskue nåtiden.
Verden erobres
De nåværende vestlige NATO landene, erobret steg for steg, hele verden utenfor Europa i perioden 1500 til 1900. Erobringene medførte at alle verdens «land» faktisk gikk fra å være selvstendige «stater» med ulike typer styresett, organisering, utvikling og kultur, til å bli europeernes eiendom. En eiendom som de kunne gjøre absolutt hva de ville med. De kunne utrydde den lokale befolkningen slik amerikanerne gjorde i Amerika, spanjolene i Sør og Mellom Amerika og tyskerne i det nåværende Namibia. De kunne fange den lokale befolkningen og så sende dem over Atlanterhavet til Nord- og Sør-Amerika og der selge dem til plantasjer som hadde bruk for gratis arbeidskraft (slaver). De kunne tvinge befolkningen i landet de hadde erobret, til å slutte å dyrke mat og heller dyrke produkter som «eierlandet» kunne selge på verdensmarkedet, som for eksempel gummi, bomull, kaffe, te, sisal og så videre, selv om det medførte sultedøden for millioner av mennesker. De kunne lage et system med tvangsarbeid som betød at lokalbefolkningen måtte arbeide gratis på de europeiske plantasjene.
Kort sagt: De hadde uinnskrenket makt
De gjorde akkurat det de ville, eller sagt på en annen måte, de gjorde akkurat det som ville gjøre moderlandet så rikt som mulig. Og moderlandene ble styrtrike! For en mulighet! Nesten gratis å kunne plyndre hele verden for naturressurser og mennesker og så kunne selge disse varene og tjene milliarder. Bare når det gjelder India beregner forskere i dag verdien av den engelske plyndringene til å være svimlende 45 trillioner dollar ( 450 trillioner kroner!) Til sammenligning kan jeg nevne at dagens Storbritannia har et årlig brutto nasjonalprodukt på 3000 milliarder dollar.
Egentlig utrolig at det var mulig. Med datidens kommunikasjoner. For noen få, riktignok velutstyrte, godt bevæpnede, målbevisste og skruppelløse, men likevel noen få soldater fra Europa, å erobre gigantiske områder i land tusenvis av km unna. Tenk bare for eksempel på lille Belgia på under 30.000 kvadratkilometer og med bare 5,5 millioner mennesker i 1850. De erobret hele Congo, 2.365 000 kvadratkilometer!
Lokale støttespillere
Det var kun mulig ved å alliere seg med lokale støttespillere. Dvs. gi noen lokale småkonger, høvdinger og ledere rikdommer, privilegier og en «plass i solen», mot at de hjalp til med å underlegge seg landet / området, på vegne av moderlandet. Når området først var underlagt moderlandet, så ble disse innfødte allierte, til landets lokale overklasse. Som sørget for lov og orden, som sørget for at befolkningen underla seg moderlandets direktiver og som sørget for at plyndringen kunne foregå uhemmet. De fikk selvsagt sin andel og levde skikkelig ekstravagant. De hadde således ingen lojalitet til «sitt land». Deres eneste interesse var å forbli privilegert og styrtrike.
Frigjøringen
Så skjedde det som måtte skje. Etter den 2. Verdenskrig var kolonimaktene økonomisk og militært alvorlig svekket. Så svekket at da befolkningen flere steder i deres «oversjøiske eiendommer» organiserte seg for å kunne ble herrer i eget hus, var de ikke i stand til å forhindre det. Resultatet ble at koloniene fikk sin «selvstendighet». Jeg har satt ordet selvstendighet i gåseøyne fordi resultatet ble stort sett at den tidligere kolonien fikk eget flagg, nasjonalsang, president (eller konge), storting og hær. Når det gjaldt økonomien derimot, så skjedde det få endringer. Plantasjene forble på kolonimaktens hender. Det gjaldt også gruvene, fabrikkene, oljefeltene, bankene, handelshusene. Det vil si alt som hadde med økonomien å gjøre forble ved det gamle. Plyndringen kunne fortsette.
Den tidligere lokale overklassen, som hadde samarbeidet med kolonimakten, ble nå landets nye ledere og fortsatte sitt innbringende samarbeid med sine tidligere herrer. Noen steder var de dog så kompromittert i befolkningens øyne pga sitt åpenlyse samarbeid med den tidligere kolonimakten, at nye ledere overtok deres plass. Veldig mange av disse nye lederne viste seg å egentlig ha den samme dagsorden som de «gamle»: Bevare status quo og sørge for å berike seg og sine. Men de satt på nåde. De visste utmerket godt at de ikke måtte beslutte ting som sine tidligere herrer anså som skadelig for deres mulighet til å plyndre landet. Gjorde de det, så mistet de støtten fra dem og med stor grad av sannsynlighet ville den tidligere kolonimakten da, på forskjellig vis, finne noen erstattere.
Men egentlig var det ikke særlig aktuelt. Hvorfor skulle de finne på å vedta / bestemme noe som gikk på tvers av sine tidligere koloniherrers og dermed sine egne interesser. Ordningen som nå var, tjente dem jo utmerket. De levde et liv i sus og dus, og ble invitert til store seremonier og møter sammen med sine tidligere herrer. De kjøpte luksus eiendommer i Frankrike, England, USA, Sveits … Deres barn gikk på eliteskoler i de nevnte landene. De hadde fete bank konti i USA, Sveits og England. Nei, de hadde ingen interesse i å rokke ved det bestående.
Med andre ord: Alle parter var fornøyde. (Bortsett fra befolkningen som opplevde sine drømmer om et bedre liv bli knust.)
I dag, 60 år senere
I de 60 årene som har gått siden «frigjøringen», har noe endret seg og mye blitt ved det gamle. I perioder har enkelte land fått noen ledere som har forsøkt å vri økonomien i landet over til å tjene landet som helhet og ikke seg selv, sine venner og de tidligere utenlandske herrene. Samora Machel i Mosambik, Muammar Gaddafi i Libya, Gamal Nasser i Egypt, Salvador Allende i Chile, Tomas Sankara i Burkino Faso, Maurice Bishop i Grenada, Ahmed Sukharno i Indonesia, Rodrigo Duterte i Filipinene, Hugo Chavez i Venezuela… For å nevne noen få av de mange. Felles for stort sett alle, er at deres forsøk har blitt grundig jordet.
Alle, også de som ikke er nevnt, har blitt motarbeidet fra dag en, straks de tidligere koloniherrene (nå vestlige NATO land) konkluderte med at de ville skape en utvikling i sine respektive land som ikke ville muliggjøre den videre utplyndringen av landet.
Noen av dem har blitt myrdet av krefter som samarbeidet med NATO landene, og så har nye herskere blitt innsatt. Noen av dem har blitt avsatt gjennom militærkupp også regissert av NATO land, og igjen nye herskere innsatt. Noen har blitt avsatt ved tvilsomme valgprosesser, og nye herskere innsatt. Uansett hvordan de nå har kommet til, så har de nye herskerne raskt «kommet til fornuft» og sørget for at de tidligere herrene kunne fortsette festen.
Likheten med kolonitiden er slående.
Hvordan kunne noen få europeiske land klare å legge under seg og styre en hel verden?
Det var spørsmålet den gang.
Svaret: Bygge opp en lokal overklasse som så det i sin interesse at europeerne / amerikanerne plyndret landet, vel og merke på betingelse av at de fikk noen av smulene.
Spørsmålet i dag blir da: Hvordan kan det ha seg at noen få NATO land til de grader, fremdeles kan kontrollere verden? (USAs befolkning utgjør 4% av verdens befolkning!)
Svaret: Bygge opp en lokal overklasse som ser det i sin interesse at europeerne / amerikanerne fortsatt skal plyndre landet, vel og merke på betingelse av at de får noen av smulene.
NATO-landene sin styrke
Denne evnen til å skaffe seg lokale støttespillere, som ikke handler ut fra sitt folk eller sin nasjons interesse, heller ikke ut fra hva som er riktig eller galt moralsk sett, men utfra hva de tidligere koloniherrene (NATO-landene) ønsker at de skal gjøre, er kanskje den viktigste forutsetningen for at NATO-landene fortsatt kan herske over store deler av vår klode.
Tilbakeslag og nye fremskritt
Underveis er det tilbakeslag:
- Rodrigo Duterte i Filipinene blir valgt til president og arbeider for å frigjøre landet fra amerikanernes grep. Økonomisk og militært.
- Evo Morales i Bolivia vinner valget og, sammen med sine medarbeidere, går han inn for at Bolivia skal ha større utbytte av sine store natur rikdommer.
- Joao Goulart i Brasil vinner valget og setter i verk en økonomisk politikk som gagner den jevne brasilianer.
- Ibrahim Traorè i Burkino Faso lager et militærkupp og forsøker en selvstendig økonomisk politikk
For å nevne noen få av de mange tilbakeslagene. (sette med NATO sine øyne)
Men felles for tilbakeslagene er at de kan snus og ofte blir snudd til seier. Metodene for å få det til er ulike ettersom forutsetningene i hvert enkelt land er ulike.
- Brysomme og slagkraftige ledere blir myrdet og deretter erstattet av ledere det er «lettere å samarbeide med».
- Militærkupp blir organisert og gjennomført, og den nye eliten som blir innsatt er parat til å selge både sin sjel og sitt land.
- Voldelige opptøyer finansieres og organiseres slik at den demokratisk valgte regjeringen må kaste inn håndkleet og overlate styringen av landet til NATO landenes foretrukne (fargerevolusjoner). Her om dagen ble Bangladesh det siste i en rekke land som har fått oppleve denne strategien.
- Omfattende manipulering av valgprosessene i landet gjennomføres slik at brysomme kandidater taper valget og Vestens Menn kommer på plass. (National Endowment for Democracy er her helt sentral).
Resultatene er ikke alltid vellykket – på kort sikt. (Bolivia har for eks. klart å motstå det CIA organiserte kuppet mot sin lovlig valgte president. Venezuela har foreløpig klart å motstå den massive amerikanske innblandingen i sitt presidentvalg). Men nye forsøk gjøres. Igjen og igjen. Og 5 år senere er landet kanskje på ny i NATO landenes klør? For det vil alltid finnes nok av kandidater i den lokale overklassen som er villige til å «selge seg selv» for å få seg en plass i solen. Det gjelder bare å skape de nødvendige forholdene slik at de kan bli innsatt.
En felles betegnelse for denne aktiviteten er «Regimeendring».
Resultatet er, at selv 60 år etter «frigjøringen», så har de tidligere koloniherrene i NATO landene ganske god kontroll over de fleste av sine tidligere kolonier.
Kina og Russland
Dette gir NATO landene en enorm fordel i det geopolitiske spillet. De har til enhver tid en meget stor andel av jordklodens land under sine vinger (i sine klør) og det gir skikkelig handlingsrom til å få landene til å handle slik de vil. Utplassering av avanserte raketter som kan bære atomstridshoder (Filipinene, selv om det betyr at landet blir et mål for Kina i en evnt konflikt mellom Kina og USA). Avstemninger i den internasjonale straffedomstolen (Kenya stemte som eneste land mot domstolens krav om etterforskning av Israels folkemord), til utelukkelse av Russland fra internasjonale sportsbegivenheter, til bryting av fordelaktige handelsforbindelser med Kina (som Argentinas nye president gjennomførte), til boikott av salg av avanserte chips til Kina (som Sør Korea mfl ble tvunget til å gjennomføre, til opprettelse av amerikanske militærbaser, til sanksjoner mot land som NATO ønsker å sanksjonere, til krav om at landene (arabiske) skal delta i rakettforsvaret av Israel, …
Listen kunne forlenges nesten i det uendelige.
Objektivt sett, så er veldig ofte de «grepene» som landene blir kommandert til å ta, i motstrid til landets egne interesser, økonomiske eller sikkerhetspolitiske. Mange ganger så er de til og med ødeleggende for landet selv. Men de må likevel slå hælene sammen og følge sin sjef. For de lokale elitene som har fått lov til å styre, så er landets interesser sekundært. Deres posisjoner og muligheter til å få en plass i solen er det primære.
Kina og Russland har ikke denne geopolitiske fordelen.
De har ikke dusinvis av klientstater som de kan kommandere. De har ikke hundrevis av militærbaser fordelt på verdens land som kan brukes til å sette gjennom sin politikk. De har ikke et velprøvd apparat til å organisere kupp. De har ingen tradisjoner eller erfaringer i å myrde andre lands statsledere. De har ikke slagkraftige «private veldedige organisasjoner» som kan organisere opptøyer og få til «fargerevolusjoner» hvor folkevalgte regjeringer må bukke under for et voldelig pøbelvelde. De har ikke mediaapparatet som sørger for at verden forstår begivenheter slik de vil at verden skal forstå dem. (Tenk på det amerikanske telegrambyrået UPI, United Press International. De leverer daglig nyheter som blir lest, hørt på eller sett av i alt 4 milliarder mennesker!)
Det eneste de har, er tilbud om gjensidig fordelaktig handel. Og der hvor det finnes statsledere som har det som interesse for sitt land, har de innflytelse. Dessverre er det enda sørgelig mange statsledere som har helt andre interesser.
