Kina og sosialismen

18. august 2024

kulturrvolusjon — Plakat fra kulturrevolusjonen i Kina

Man støter stadig på påstanden om at Kina er et sosialistisk land – ikke så rart når de politiske lederne hevder at de bygger på marxismen/leninismen og det styrende partiet heter Kinas Kommunistiske Parti.

Av Rolf Galgerud, tidligere leder av Heismontørenes Fagforening.

Men jeg får ikke kartet til å stemme med terrenget. I partiets ledelse sitter det flere multimillionærer har jeg lest. (*) Bare at de finnes i Kina i dag, 75 år etter revolusjonen, bør jo være et tankekors. Og hvorfor i ledelsen for et parti som ifølge Lenin skal være spydspissen i arbeiderklassens kamp?

I diskusjoner om Kina har jeg møtt påstanden om at jeg ikke har forstått marxismen, ikke har lest nok av Marx og at jeg har et romantisk syn på revolusjon.

Man behøver ikke å gjøre ting vanskeligere enn det de er. Hovedinnholdet i marxismen kan kortes ned til en setning: Arbeiderklassens overtakelse av eiendomsretten til produksjonsmidlene. Dette er marxismens kjerne. Er ikke kjernen til stede, er alt annet rundt bare tomt skall – i marxistisk forstand.

Jeg har en rekke spørsmål om Kina, spørsmål som jeg ikke klarer å finne svar på ut ifra hva jeg mener er en marxistisk analyse. Har også noen vurderinger.

Jeg nummerer disse slik at den/de som ønsker å kommentere, eventuelt korrigere meg, enkelt kan henvise til hva de kommenterer.

1. Kina er et kapitalistisk land

I boka «Marxismen-Leninismens grunnlag» fant jeg den historiske bakgrunnen til at Kina aldri ble et sosialistisk land. Boka ble utgitt i 1960 i Sovjetunionen og er skrevet av «en gruppe vitenskapsmenn, partifunksjonærer og publisister». På side 614, under kapittelet om «Nasjonalisering av storindustrien, samferdselsmidlene og bankene» finner jeg følgende tekst:

I Kina fikk nasjonaliseringen vesentlige særdrag. Til å begynne med innskrenket folkeregjeringen seg til å nasjonalisere tungindustribedrifter som tilhørte det øvre lag av det byråkratiske kompradorborgerskapet, storbankene og jernbanene og å opprette kontroll med utenrikshandelen og valutatransaksjonene. Men nasjonaliseringen berørte ikke eiendom som tilhørte betydelige lag av det nasjonale borgerskap i Kina, som hadde samarbeidet med arbeiderklassen under frigjøringskrigen og folkerevolusjonen.

Når det gjaldt den videre fredelige omdannelsen av den kapitalistiske eiendommen i Kina, ble det i omfattende utstrekning nyttet ymse former for statskapitalisme – fra og med enkel regulering og kontroll til og med etablering av blandede statlig-private bedrifter.

Som det framgår av siste del av dette sitatet: «den videre fredelige omdannelsen av den kapitalistiske eiendommen i Kina,» så forventes det en videre nasjonalisering av den kapitalistiske virksomheten i Kina. Dette er skrevet for ca. 65 år siden. Hvis det er en prosess, så er den i hvert fall særs langsom.

Hverken Marx, Engels eller Lenin har noen sted som jeg vet om, definert et samfunn som i stor grad er kapitalistisk for sosialistisk.

Min fortolkning av dette er at det i Kina aldri har vært etablert et sosialistisk system.

Jeg har fått med meg at det i Kina er en stor del statlig eid produksjon, banker og finansinstitusjoner, ved siden av tilsvarende private og også utenlandske produksjonsbedrifter.

2. Hvem har betalt regningen

for Kinas formidable framgang, fra u-land til en av verdens ledende industrinasjoner på ufattelig kort tid?

Høy kvalitet og stort volum på teknisk utdanning har vært en viktig faktor. Men jeg tror de fleste forstår at framgangen i all hovedsak skyldes at den kinesiske arbeiderklassen har levd på et reelt eksistensminimum i minst to generasjoner. Denne framgangen hadde simpelthen ikke vært mulig uten disse store ofre fra den kinesiske arbeiderklasse. Når så mange varer bydes ut på verdensmarkedet for «nesten ingen ting» så kan dette kun gjøres dersom arbeidskraften er særs billig.

Har dette vært de kinesiske arbeideres ønske og vilje?

Kina har i mange år lagt til rette for at multinasjonale selskaper skal lokalisere seg i Kina og å bruke billig kinesisk arbeidskraft i sin produksjon. Spørsmålet jeg stiller meg er; hva med arbeidernes forhandlingsrett, muligheter for opprettelse av lønnsavtaler, retten til å danne fagforeninger? Disse for arbeiderklassen sentrale spørsmål, ser jeg aldri omtalt i noen tekster om Kina.

Hvordan stemmer så dette med den marxistiske teorien som det kinesiske samfunn skulle bygge på?

Hele grunnlaget for marxismen er at det arbeidende folk skal frigjøre seg fra den utbytting som alltid foregår i det kapitalistiske system, i alle kapitalistiske land. En utbytting som er en forutsetning for kapitalismens eksistens.

Det helt primære i marxismen er at arbeiderne skulle få en radikalt forbedret livsstandard. Det andre som Marx, Engels og også Lenin understreket var at en sosialistisk revolusjon vil virkeliggjøre et reelt demokrati for arbeiderklassen, at de for første gang skal få si – og bli hørt – om hvordan samfunnet skal styres.

Fra før nevnte bok står det på side 591:

Et trygt vern for de arbeidendes rettigheter og friheter

Det proletariske demokrati innebærer at man forlater det formelle demokrati i den borgerlige republikk og går over til et samfunn hvor de arbeidende masser er med i ledelsen av staten i virkelig forstand, – altså en overgang til det som utgjør demokratiets virkelige vesen. «….proletariatets diktatur,» skrev Lenin, «må ubetinget, ikke bare i sin alminnelighet, føre til en forandring i demokratiets former og institusjoner ….., men til en forandring av selve innholdet i demokratiet, føre til at de som har vært kustet av kapitalismen, at de arbeidende klassene virkelig selv bruker demokratiet i en utstrekning uten sidestykke i verden.» Det proletariske demokrati innebærer ikke bare at det blir gjort slutt på alle særrettigheter på grunn av rasetilhørighet eller på grunn av tilhørighet til en bestemt nasjonalitet, kjønn religiøs tro eller dannelsesnivå. Det legger vekten særlig på å skape forutsetninger for at de arbeidende også skal kunne bruke sine rettigheter.

Finner man dette realisert i Kina i dag? Hvordan ble arbeiderklassen spurt, for 50 – 60 år siden om hvilke ofre de var villig til å gi for at Kina skulle ble «stort igjen»? Ble de spurt?

3. Kina og u-hjelp

Så langt jeg har klart å registrere så skjer den bistanden som Kina gir til fattige land i form av investeringer og lån som skal tilbakebetales til en avtalt tid, med renter, men med renter og en lånetid som er gunstigere enn Verdensbanken sine. Og det skulle bare mangle, Verdensbanken er en blodsugende parasitt i verdenssamfunnet.

Det er mulig jeg er feilinformert, men jeg mener å vite at den hjelp som Sovjet og bl.a. DDR ga f.eks. til afrikanske land, at det var gaver, et håndslag «fra folk til folk».

Og det er jo logisk. Hvis Kina i dag, i 2024 uten vanskeligheter kan unnvære de pengene som de i dag gir som lån, hvorfor skulle de ha et større behov for å få disse pengene tilbake om ti – tjue år, med renter? Det smaker mer av kapitalisme enn av internasjonal solidaritet.

4. Kina og co2-hysteriet

Kina deltar i CO2 – hysteriet med solpanel, vindmøller og ikke minst, el-biler. Hvorfor? Har man ikke i Kina naturvitenskaplig kunnskap som kan avsløre bløffen om CO2? Hvorfor kommer denne kunnskapen ikke fram? Skal jeg være så stygg å si at jeg tror at dette skyldes at det i Kina er svært ulønnsomt å si noe annet enn det ledende politikere har sagt. En annen mulighet er at de ikke har noen kanal å formidle sin kunnskap gjennom. Den tredje mulighet er at Kina deltar bevisst, at de er en brikke i WEFs spill.

5. Kina og kovid-19

Kina deltok med full kraft i Kovid-19 sirkuset. Viruset ble utviklet i et laboratorie i Kina i samarbeid med USA. I min naivitet spør jeg meg hvorfor bruker man masse ressurser til å utvikle et slikt virus i et laboratorie?

Man laget film med «døde» statister liggende i gatene. Hvorfor? Man sperret av og stengte inne store områder, laget hysteri. Hvorfor? Folk gikk med ansiktsmasker (frivillig eller under tvang?) masker som jo egentlig ikke er til nytte mot virus. Hvorfor? De deltok i vaksinasjonsopplegget. Hvorfor?

Kina må ha kompetanse nok til å vite at Kovid-influensaen i farlighet/dødelighet var tilnærmet lik alle andre influensaepidemier.

6. Kina og WEF

Går man inn på World Economic Forums sine sider og titter på hvem som er med i komiteer og styrer så finne man svært mange navn med adresse Kina. Det var neppe det forumet som Marx så for seg at den proletariske internasjonalismen skulle dyrkes.

Kan noen forklare meg hva disse gjør der, hvorfor de er der?

7. Eksperiment med samfunn uten kontante penger

Jeg har lest en melding om at man i Kina, i enkelte distrikt, er i ferd med eller skal starte et eksperiment med kontantløse samfunn. Et samfunn uten kontanter som betalingsmidler er et WEF-opplegg.

8. Kina i verden

Kina spiller i dag en svært progressiv rolle i verdenspolitikken. Sammen med Russland har de skapt BRICS som stadig utvikler seg og vokser. Dette svekker USAs globale «grep» og styrker både Kina og Russlands forhold til verdenen utenfor Europa og Nord-Amerika. Men man bør være forsiktig med å trekke konklusjonen at Kina og Russland derved er progressive. Jeg ser dette som en fornuftig og kanskje den eneste måte å omgå USAs sanksjonspolitikk på og å styrke deres nasjoners posisjon i verden. Husk at Putin for noen år siden søkte om medlemskap for seg og sitt parti i den europeiske sammenslutningen av konservative partier. Den samme som Erna Solberg og Høyre er med i. Han fikk aldri svar, men det forteller oss hvor han selv plasserer seg ideologisk.

Kinas forsøk på å få stanset de pågående kriger, deres forsøk på å få i gang meklinger for fredsavtaler, tjener dem til all ære.

Når Vesten, særlig USA, utroper Kina til å være en stor trussel mot dem, så er vel «trussel» en språklig kortform for «økonomisk trussel». Jeg har ikke på noen måte sett eller hørt om noen militær trussel i fra Kina rettet mot «Vesten». Mot denne økonomiske trusselen vil altså USA/NATO bruke militær makt.

Dette forteller i klarspråk hva som er alle krigers «mor», krigenes egentlige bakgrunn. Penger. Man klarer, for svært mange, å skjule dette med flagg, paroler om nasjonal stolthet osv. Men i bunnen ligger alltid penger.

9. Oppsummering

Hva får jeg så ut av dette? Hvordan ser jeg på Kina i dag? Ytre sett kan man finne en del trekk ved den kinesiske revolusjonen i 1949 som ligner den franske (1789 – 1792). Man avsatte monarkiet, svekket religionens makt, fikk etablert et nytt borgerskap, mens folket fikk beholde sin fattigdom.

Jeg finner i det kinesiske samfunn av i dag, beklagelig nok, flere likheter med det italienske samfunn for snart hundre år siden. Volden som særpreget Mussolinis Italia, ser man ikke i Kina. Har man full kontroll er vold unødvendig og destruktivt.

De ytre tegn er svært forskjellig, men bak flagg, paroler, symboler, slagord og store taler, finner man:

Stort samarbeid mellom stat og kapital, en korporativ stat.
En bunden arbeiderklasse uten reell organisasjonsfrihet. Så langt jeg vet, så mangler de retten til å danne alternative partier eller fagforeninger. Se pkt. 2.

Husker at det for en del år siden var streiker i noen industribedrifter og at det var i gang forsøk på organisering av en alternativ fagbevegelse. Jeg har ikke hørt noe mer om hva som skjedde med dette.

Har kineserne tale- og pressefrihet? Har ikke hørt om opposisjonspresse i Kina, men det kan selvfølgelig være mine ører det er noe i veien med.
Intet demokrati, hverken sentralt eller lokalt. Smak på disse sitatene: I Kinas system blir ledere og tjenestemenn evaluert av sine overordnede, ikke av den ukvalifiserte og uinformerte ‘mannen i gata’…….Den ubeleilige sannhet er at lokalbefolkningen, velgerne, ikke har noen måte å vite om en ordfører er god eller dårlig, inkompetent eller korrupt, fordi de mangler verktøy og kunnskap til å utføre en fornuftig evaluering. (*) (Mener at tjenestemenn her er en forsvenskning av det norske embetsmenn, at oversetter har bodd mye i Sverige. R.G.). Man velges ikke i Kina, man utpekes etter en evaluering. Sitat: På hvert trinn, med hver regjering eller bedriftspostering, blir de etablerte evaluert ut fra et stort utvalg av kriterier. De som fortsetter å framheve seg, vil fortsette å utvikle seg til oppgaver med økt visjon og ansvar. De som ser ut til å ha nådd sin grense, vil bli satt på sidelinjen. De vil ikke bli fjernet eller sparket, men vil bli gitt oppgaver som står i forhold til deres evner, over hvilket nivå de ikke kan stige. Fra alt dette har Kina det eneste regjeringssystemet i verden som sikrer kompetanse på toppen.(*)

For meg er en politiker nødvendigvis ikke et geni, men et menneske med visjoner om hvordan samfunnet skal utvikle seg og som har fått fullmakt fra sine velgere til å søke disse visjoner gjennomført. Den nødvendige praktiske kunnskapen finner embetsverket. Politikerens rolle er å se til at målsetningen oppfylles, ikke å detaljstyre prosessen.

Det systemet som her beskrives klassifiserer jeg som fascisme. Og her er Pål Steigans definisjon av fascisme (steigan.no 12/8-24): «Da fascismens grunnlegger, Benito Mussolini, skulle definere denne ideologien og politikken la han hovedvekt på den totalitære og voldelige staten. Samfunnet skulle være militarisert. Den fascistiske staten skulle være altomfattende og ta seg av alle sider ved livet til undersåttene, alt fra det åndelige til idrett, kultur, arbeid og økonomi. Samfunnsborgerne hadde å vise disiplin og lydighet. Økonomisk skulle fascismen styres av en korporativ stat med en sammensmelting ovenfra mellom staten og næringslivet.» Ser man bort i fra det voldelige, som i Kina til nå har vært unødvendig, så stemmer dessverre resten.

Det geniale med å beholde partiet – med navn og symboler er jo at marxismen er «konfiskert», ingen som vil skape forandring i Kina i dag, vil ty til marxismen for å hente hjelp og forståelse. Marxismen er ufarliggjort. De vil neppe stifte et KKP II.

Min konklusjon er at Kina ikke er, og har heller aldri vært en sosialistisk stat i en marxistisk forståelse av begrepet sosialisme.

Å komme til denne konklusjonen er smertelig for meg som helst så at alle land ble sosialistiske. Det å stryke et land, og til og med verdens mest folkerike, fra en allerede kort liste gir ingen god følelse. Men å juge, enten for seg selv eller for andre, fører sjelden til noe godt, maks. en kortvarig glede, men oftest til feilaktige konklusjoner og desto større skuffelser når sannheten innhenter en.

Før jeg lar Lenin få siste ordet vil jeg gi en svært enkel og kort forklaring for de av leserne som ikke er kjent med det mer enn hundreogfemti år gamle språket. Proletariatets diktatur betyr arbeiderklassens konfiskering, overtakelse av produksjonsutstyret – maskiner og bygninger som var i kapitalistenes eie/hender.

Så lar jeg Lenin forklare hvorfor Kina ikke et sosialistisk land. Han sier i boka: «Staten og revolusjonen»: «Bare den er marxist som utstrekker anerkjennelsen av klassekampen til anerkjennelse av proletariatets diktatur. Dette er den dypeste forskjellen mellom marxisten og vanlige små- (så vel som stor-) borgeren. Dette må være prøvesteinen for den virkelige forståelse og anerkjennelse av marxismen.»

(*) Sitatene er hentet fra «Valg av Kinas regjeringsledere», publisert på steigan.no den 9/12 -22. Om forfatteren står det at han er oversatt til 32 språk, og bland mye mer: «Larry Romanoff er pensjonert ledelseskonsulent og forretningsmann. Han har hatt ledende stillinger i internasjonale konsulentfirmaer, og eide en internasjonal import-eksportvirksomhet. Han har vært gjesteprofessor ved Shanghais Fudan University, og presenterer casestudier i internasjonale saker til senior EMBA-klasser. Romanoff bor i Shanghai og skriver for tiden en serie på ti bøker generelt relatert til Kina og Vesten.»

Jeg finner ingen grunn til å betvile hans faktakunnskap og vil sterkt anbefaler lesing av hans artikkel. Den gir innsikt i hvordan det politiske systemet i Kina fungerer i dag.