oss 100 kroner!
Det er et zen-ordtak som sier ‘Hvis du vil bestige et fjell, begynn på toppen’. All oppvisningen av konstruert entusiasme fra USAs president Joe Biden og CIA-direktør William Burns over en Israel-Hamas-avtale om Gaza-krig kan ikke tilsløre den dystre virkeligheten: med mindre og inntil Israels statsminister Netanyahu gir grønt lys, er dette en vei til ingensteds.
Men hva gjorde Netanyahu? På tampen av USAs utenriksminister Antony Blinkens ankomst til Tel Aviv på søndag for å demonstrere styrke og lokke Netanyahu til å samarbeide, beordret sistnevnte foraktelig nok et luftangrep i den sentrale byen Deir Al-Balah i Gaza, og drepte minst 21 personer, inkludert seks barn. Biden hadde bare dagen før understreket at alle parter involvert i våpenhvileforhandlingene i Gaza skulle avstå fra å sette den USA-ledede diplomatiske innsatsen i fare for å stoppe krigen og sikre en avtale om å returnere gisler og oppnå en våpenhvile for å få slutt på blodsutgytelsene.
Og dette var til og med etter at en ‘senior administrasjonsfunksjonær’ som har vært aktivt involvert som forhandler – antagelig Burns selv – arbeidet med å formidle i en spesiell orientering fra Doha at forhandlingene hadde nådd et vendepunkt. Sakens kjerne er at de vestlige lederne har en strategi for maksimalt press på Iran for å utvise tilbakeholdenhet mens de ikke har moralsk eller politisk mot til å takle Netanyahu, som på uhyggelig vis undergraver Doha-prosessen fordi han rett og slett ikke er interessert i en våpenhvileavtale som kan føre til at han blir fjernet fra makten, etterforskning for å finne ansvar for 7. oktober-angrepene, gjenoppliving av rettssaker mot ham og mulig fengselsstraff hvis han blir dømt.
Teheran er naturlig nok skeptisk til at Gaza kan oppnå fred gjennom amerikansk mekling, men passer på å ikke skape nye fakta på bakken mens Doha-forhandlingene pågår. Teheran har inntatt en moden, ansvarlig holdning for ikke å avspore Doha-prosessen. Poenget er at Iran er opptatt av at den forferdelige krigen som den israelske staten utløste i Gaza på en eller annen måte må bringes til slutt. Over 40.000 mennesker har mistet livet så langt.
Når det er sagt vil Hamas’ svar på USAs «broforslag» på Doha-møtet være avgjørende for Teheran. Fra tilgjengelige indikasjoner er det alvorlige uenigheter om Israels fortsatte militære tilstedeværelse inne i Gaza, spesielt langs grensen til Egypt, om fri bevegelse av palestinere innenfor territoriet, og om identiteten og antallet fanger som skal løslates i et bytte. Både Israel og Hamas har signalisert at en avtale vil bli vanskelig.
På den annen side har den nye iranske regjeringen under Masoud Pezeshkian fremhevet hans ønske om et konstruktivt engasjement med Vesten og prioriterer fjerning av vestlige sanksjoner. Pezeshkians nominerte til utenriksdepartementet Abbass Araghchi gjentok disse politiske retningslinjene i sin tale i Majlis søndag mens han søkte parlamentets godkjenning for utnevnelsen av ham.
For å fjerne spekulasjoner om at Araghchi, en karrierediplomat som er kjent for å være moderat, kan ha vanskeligheter med å få støtte i det konservative flertallet i parlamentet, og Majlis anerkjente hans høye profesjonalitet ved enstemmig og umiddelbart å godkjenne ham som Irans neste utenriksminister.
Her er det mye å tenke på for strategene i Det hvite hus. Det er tilstrekkelig å si at det Pezeshkians forgjenger avdøde Ebrahim Raisi etterlot seg som sin utenrikspolitiske arv, vil fortsette å lede den nye regjeringen. Det signaliserer et høyt nivå av nasjonal konsensus. Kort sagt, i alle disse årene siden den islamske revolusjonen i 1979, har det ikke vært en mer gunstig situasjon i maktbalansen i Teheran for et pragmatisk engasjement med Vesten. Det vil være ekstremt uklokt av Washington å overse det mulighetenes vindu som eksisterer for å engasjere seg med Iran.
På den annen side er Teherans besluttsomhet for å slå tilbake mot vestlig mobbing også på et høyere nivå enn noensinne. Poenget er at Iran ikke vil underkaste seg vestlige diktat. Under dagens omstendigheter er det derfor urealistisk å forvente at Teheran ikke skal reagere på den israelske aggresjonen 31. juli. Irans suverenitet ble krenket og svaret vil være sterkt og avgjørende, også som en avskrekker for fremtiden.
Ingen mengde muskeldemonstrasjoner fra Washington vil skremme Teheran. Den nasjonale enheten, i motsetning til i USA, er en avgjørende faktor. Den fantastiske tilslutningen fra Majlis til hele listen over statsråder foreslått av president Masoud Pezeshkian viser at det ikke er noen form for splittelse mellom de forskjellige grenene av statsmakten. Alt tyder på at øverste leder Ayatollah Khamenei og Pezeshkian er på samme side – og dette budskapet er formidlet ned gjennom lagene av politikkutforming og statsmakt i Teheran.
Kontrasten til kaoset i Israels konfronterende innenrikspolitikk kunne ikke vært skarpere.
Derfor vil Iran gjøre det de anser som nødvendig og en forpliktelse – og et spørsmål om nasjonal ære. Nestlederen for det islamske revolusjonsvaktkorpset, general Ali Fadavi, sa mandag: «Vi vil bestemme tidspunktet og måten for straff (av Israel). Det tilranende sionistregimet begikk en stor forbrytelse ved å myrde martyren Haniyeh, og denne gangen vil det bli straffet strengere enn før».
I en uttalelse til The Wall Street Journal sa Irans FN-delegasjon at enhver reaksjon både må straffe det israelske regimet og avskrekke mot fremtidige angrep på landet, men også «må kalibreres nøye for å unngå enhver mulig negativ innvirkning som potensielt kan påvirke en potensiell våpenhvile».
«Timingen, betingelsene og måten Irans reaksjon vil bli utformet på vil bli omhyggelig orkestrert for å sikre at det skjer i et øyeblikk med maksimal overraskelse; kanskje når øynene deres er festet på himmelen og radarskjermene, vil de bli overrasket fra bakken – eller kanskje til og med av en kombinasjon av begge».
Den iranske uttalelsen fra FNs talerstol i New York er en melding adressert til Det hvite hus om at ballen ligger hos på den amerikansk-israelske banehalvdelen. Interessant nok falt det sammen med det nedtonede referatet fra Det hvite hus fra Bidens samtale med Netanyahu på onsdag, der Biden flagget de «defensive amerikanske militære utplasseringene» og understreket at det haster med å bringe våpenhvilen og gisselfrigjøringsavtalen til avslutning og diskuterte kommende samtaler i Kairo til fjerne eventuelle gjenværende hindringer». Det er naturlig at Teheran og Washington kommuniserer med hverandre.
Mot et så sterkt nyansert bakteppe, er det klart at paranoiaen om en regional krig er uberettiget, siden verken Iran eller USA ønsker krig. Når det gjelder Israel, et lite land, mangler det rett og slett evnen til å gå til krig med Iran bevæpnet med tre ubåter fullastet med atomraketter som sine strategiske kort.
Den forbløffende avsløringen av Hizbollahs enorme nettverk av underjordiske rakettnettverk i Sør- og Sentral-Libanon er en realitetssjekk for den israelske politiske eliten og nybyggermiljøene på hva de er oppe mot.
Som den tidligere israelske krigsministeren Avigdor Lieberman uttrykker det, er Israel engasjert i en utmattelseskrig, akkurat slik iranerne ønsket, etter å ha lyktes i å forene motstandsfrontene. Lieberman påpekte at smerten ved den ubestemte ventingen på Teherans gjengjeldelsesoperasjon i seg selv er en prestasjon for Teheran og motstandsaksen.
LES MER: Iran finesses its deterrence strategy, Indian Punchline, August 12, 2024
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
