oss 100 kroner!
Midt i bølgende spenninger i Midtøsten etter attentatet på Hamas-lederen Ismail Haniyeh av Israel og løfter om «hevn» i Teheran, tok den nye regjeringen under president Massoud Pezeshkian, som ble tatt i ed på tirsdag, sitt første grep torsdag. Den tidligere iranske utenriksministeren Mohammad Javad Zarif ble utnevnt til den «strategiske nestlederen» til den iranske presidenten og betrodde ham ansvaret for Senter for strategiske studier (CSS).
CSS er forskningsarmen til presidentens kontor. Utnevnelsen av Zarif betyr at han vender tilbake til den utenrikspolitiske arenaen og Pezeshkians høye vurdering av hans unike evne til å føre Teherans «Track 1.5-diplomati. «halvannetsporsdiplomati».
Zarifs langvarige kontakt amerikanske politiske kretser under hans utvidede periode som ambassadør i FN og hans aktive sosiale nettverk i New York er hans strategiske fordeler. Zarif er et kjent ansikt og er høyt ansett i de vestlige hovedstedene.
Pezeshkian prioriterte utnevnelsen av Zarif. Han har ennå ikke kunngjort sitt valg av utenriksminister. Zarifs retur til de diplomatiske sirklene kan ikke annet enn å bli sett på som et signal til vestmaktene. Det er et paradoks her. Mens Iran tar hensyn til at USA ville tape stort på enhver direkte militær konfrontasjon, gjenstår det faktum at det bare er amerikanerne og europeerne som er i stand til å stoppe en full krig i regionen i den krisesituasjonen som er under rask utvikling.
Dette ser også ut til å være Moskvas tankegang. I en telefonsamtale med Irans fungerende utenriksminister Ali Bagheri Kani torsdag oppfordret Russlands utenriksminister Sergey Lavrov alle parter uten unntak som kan påvirke situasjonen på Gazastripen og i Midtøsten generelt om å unngå handlinger som kan resultere i ytterligere destabilisering av situasjonen og nye ofre blant de sivile» – ifølge det russiske referatet [Uthevelse lagt til.]
I bemerkninger på Majlis tirsdag etter edsavleggelsen, bekreftet president Pezeshkian at hans regjerings utenrikspolitikk vil strebe etter konstruktivt engasjement med verden samtidig som Irans nasjonale verdighet og interesser opprettholdes. (Majlis er Irans nasjonalforsamling, o.a.)
Pezeshkians valgseier antyder at reformismen har forvandlet seg fra å være en stor tendens til å bli Irans mainstream-politikk. Den iranske dialektikken er full av konsekvenser for Israel og USA i den grad deres gamle beregninger for å blåse til ilden for å skape dissens og utløse sosial uro i Iran ikke vil fungere lenger. Og vær ikke i tvil om at et spøkelse hjemsøker Israel, og det man frykter er et konstruktivt engasjement mellom Vesten og Iran.
Israel vil se på Zarifs tilbakekomst som et symbol på et fornyet iransk fremstøt for forhandlinger om en atomavtale som kan åpne en vei for fjerning av vestlige sanksjoner, så vel som en utsikt til et bredt basert samarbeid. I denne sammenhengen, i en tilslørt henvisning til ikke-spredningsavtalen for atomvåpen, gjorde Pezeshkian det klart i sine bemerkninger i Majlis at «vi har stått og vil fortsatt stå for våre forpliktelser».
Mot et så lovende bakteppe har IAEA-generaldirektøren Rafael Grossi bedt om et hastemøte med Pezeshkian «så snart det lar seg gjøre». I et brev til Pezeshkian skrev Grossi: «Samarbeid mellom Det internasjonale atomenergibyrået og Den islamske republikken Iran har vært i fokus for internasjonale kretser i mange år. Jeg er overbevist om at vi sammen vil være i stand til å gjøre avgjørende fremskritt i denne avgjørende saken».
Igjen, et annet underplan som utspiller seg her, er at Israel ikke lenger kan håpe på å få Gulf-landene – spesielt Saudi-Arabia og Emiratene – til å rette seg mot Iran. Tidene har endret seg i Iran og regionen så vel som internasjonalt, inkludert USA, hvor det for første gang gis uttrykk for åpen harme og misbilligelse av israelsk politikk.
Den saudiske kronprinsen Mohammed bin Salman gratulerte Pezeshkian på telefon med valgseieren forrige måned for å uttrykke sin tilfredshet med styrkingen av forholdet mellom Iran og Saudi-Arabia på ulike områder, og understreket behovet for å styrke relasjonene så mye som mulig. Det saudiske trekket registrerte håpet og forventningen om at de kan gjøre forretninger med den nye regjeringen i Teheran.
På samme måte vil det at den arabiske ligas fjernet Hezbollah fra terrorlisten nylig fortelle mye om i hvilken grad Saudi-Arabia og andre arabiske stater beveger seg bort fra Washingtons anti-iranske posisjoner. De regionale statene er stadig mer imøtekommende overfor Iran og prøver å finne måter å «dele nabolaget» med Teheran på – for å låne de berømte ordene til daværende amerikanske president Barack Obama.
Hezbollah er kronjuvelen i Irans islamske revolusjon. Derfor formidler Den arabiske ligaens signal om at Hezbollah er en viktig aktør et stort budskap fra Riyadh om å redusere regional støtte til USAs politikk rettet mot å presse Iran og Teheran-influerte aktører i den arabiske verden.
Faktisk overleverte den saudiske statsministeren, prins Mansour bin Miteb bin Abdulaziz, torsdag personlig til Pezeshkian et brev fra kong Salman bin Abdulaziz Al Saud som uttrykker håp om mer konstruktive skritt i utviklingen av bilaterale forbindelser med Iran og for fortsettelsen av koordinering og konsultasjon for å fremme regional fred og sikkerhet.
Alt i alt, i den raskt utviklende regionale sikkerhetsbalansen, merker Gulf-monarkiene, som følger Iran nøye, et paradigmeskifte. Poenget er Pezeshkians oppfordring til regional enhet for å motvirke ekstremistiske påvirkninger. Han sa: «Radikale stemmer bør ikke overdøve stemmene til de nesten to milliarder fredselskende muslimene. Islam er en fredens religion».
Førtifem år etter den iranske revolusjonen i 1979, taler Den islamske republikken som stemmen til måtehold og fornuft! Dette betyr selvfølgelig ikke at Iran og de andre medlemmene av motstandsaksen vil moderere sitt svar på de nylige handlingene fra Israel. Irans gjengjeldelse for drapet på Haniyeh vil garantert være mer alvorlig, mer smertefull enn noe Tel Aviv har opplevd så langt.
En krig med Iran vil være svært ulik Israels tidligere kriger med de arabiske statene. Den vil være uten avslutning til Israel tillater opprettelsen av en palestinsk stat. Israels kapasitet til å gjengjelde vil stadig bli oppbrukt, slik som skjedde overfor Hezbollah. Fordelen på mellomlang og lang sikt ligger hos Iran, et mye større land enn Israel, siden det vil være en krig på flere fronter med ikke-statlige aktører.
På den annen side er det vanskelig å tro at Israel handlet på egen hånd for å angripe Irans suverenitet, som er ensbetydende med en krigshandling, uten noen form for amerikansk godkjenning. Det er denne «kjente ukjente» faktoren som gjør situasjonen svært farlig. Irans øverste leder Ayatollah Khamenei har allerede beordret et direkte angrep på israelsk territorium.
Washington Post, som siterer Pentagon-tjenestemenn, har skrevet at med tanke på en mulig eskalering, har den amerikanske marinen allerede samlet 12 krigsskip i regionen. Blant dem er hangarskipet Theodore Roosevelt, som ligger i Persiabukta med seks destroyere. Det er også fem amerikanske krigsskip i det østlige Middelhavet. Statsminister Netanyahu har sagt at Israel «går vanskelige dager i møte» og er «klar for ethvert scenario».
Netanyahu er trygg på USAs støtte, noe som ble manifestert i den varme velkomsten han fikk under sin siste tur til Washington. Muligens var det denne støtten som gjorde at Netanyahu kunne avbryte sitt besøk til USA, vende hjem og straks begi seg ut i en slik forverring av situasjonen.
I så fall koordinerer USA situasjonen, men da er amerikansk-israelsk historie også en historie om halen som logrer med hunden, oftere enn det motsatte. Det er tydelig at Netanyahu prøver å skape en ny virkelighet i Midtøsten og skriver scenarier av disse hendelsene direkte for seg selv. Det er nok å si at han er både regissør og manusforfatter, mens de andre hovedaktørene, inkludert USA og europeere, blir tvunget enten til å spille sammen med ham, eller til å gjøre gode miner til slett spill.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
