oss 100 kroner!
I komfortsonen, blant venner, interesse og meningsfeller og (gode) kolleger er det godt å være.
Vi trenger derfor slike ‘soner’ og det finnes veldig mange av dem, kanskje så mange som en for hvert menneske, samt at hvert menneske kan være komfortabel, med andre, om flere ting. Som idrett, fisking, musisering osv. Kos.
Også i den vestlige sikkerhetspolitiske eller geopolitiske komfortsonen er det godt å være. Der er fiendebildene klare. Der er man enige om hvem som er ‘snille’, at man selv er blant de ‘snille’, hvem som er ‘slemme’, hvem man skal hate og hvem man skal elske.
Og hvem man absolutt ikke skal kritisere, som når en kvinne, som attpåtil er farget, blir presidentkandidat i USA. Da er det det eneste som betyr noe. Det at kvinnen virker useriøs og har vært visepresident i en periode som har ført til frykt for atomkrig både i Europa og Midtøsten (faren for at Israel kan bruke atomvåpen underkommuniseres), og at hun etter alt å dømme vil fortsette denne politikken hvis hun blir president, betyr heller ikke noe. Det eneste som betyr noe er at hun er kvinne og farvet og håpet om at hun kan slå Donald Trump i presidentvalget 5. november.
Alle politiske diskusjoner synes å lede til diskusjoner om Trump, og slik har det vært i 8 år. Diskusjonen om Kamala Harris, hans motkandidat i årets presidentvalg, er naturligvis intet unntak. Derfor kort om Trump her også, eller rettere sagt om mediedekningen av ham:
Norske/vestlige medier har siden 2016 kjeftet på Trump for alt mulig, bortsett fra da han, som president, bombet Syria, innførte sanksjoner mot Russland, Nicaragua og Venezuela og til og med prøvde å begå statskupp i Venezuela. Da støttet de ham, mens de trakasserer ham for hans uttalte ønsker om bedre forbindelser til Russland og andre land, fred i Ukraina osv. De lanserte til og med en konspirasjonsteori om forræderi mellom Trump og Russland. Så hvem er verst, mediene eller Trump?
Det å mene og si det samme som ‘øvrigheta’ føles trygt, man risikerer intet ved det. Det er tvert imot karrierefremmende og noe som sikrer en plass i den sikkerhetspolitiske/geopolitiske komfortsonen i Norge/Vesten, der norske/vestlige eliter også befinner seg. Det finnes derfor mange karrierister i denne ‘sonen’, som føler seg trygge fordi de mener det som er ‘opplest og vedtatt’.
Christopher Hitchens (1949 – 2011) støtte til krigen mot Irak i 2003 vil alltid være en stygg flekk på hans ettermæle. Men jeg liker dette sitatet: «Søk ikke tilflukt i den falske sikkerheten som konsensus gir, følelsen av at alt du mener må være riktig fordi du befinner deg trygt i den moralske majoriteten». Eller her i sin helhet på originalspråket:
«Don’t take refuge in the false security of consensus, and the feeling that whatever you think you’re bound to be ok because you’re in the safely moral majority … My own opinion is enough for me, and I claim the right to have it, defend it against any consensus, any majority, anywhere, any place, any time. And anyone who disagrees with this, can pick a number, get in line, and kiss my ass».
Den vestlige sikkerhetspolitiske/geopolitiske komfortsonen er nært knyttet til – på den ene siden, promotering av de mediene, ‘ekspertene’ og politikerne som befinner seg i samme ‘sone’ – på den andre siden kansellering/sensur/trakassering av de utenfor som ødelegger kosen og hyggen i ‘sonen’ av de som tror at de vet bedre enn andre. Noe de tror fordi de er autoritetstro, har overdreven tillit til at medier og myndigheter har gode hensikter og vet hva de driver med.
Hvor trygg er denne komfortsonen i lengden, når den bygger på falske forutsetninger, som at NATO er en forsvarsallianse? Og majoritet? Faktum er at majoritets-synet i mange saker i virkeligheten er en følge av noe som bestemmes av en liten klikk i lukkede rom. «Noen av oss har snakket sammen», som Einar Gerhardsen og hans menn sa. Forskjellen fra da og nå er at det da nesten bare var menn i media, politikken osv.
Stortingsmelding nr 15 (2008-2009) sier noe om hvordan meningsdannelse foregår i dag, gjennom ‘konspirasjoner’ mellom medier og myndigheter og tilknyttede organisasjoner, som det har blitt stadig flere av (Det humanitær-industrielle kompleks, som historikeren Terje Tvedt så treffende døpte det).
«Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsamlede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksimere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolusjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktørenes evne til nettverksbygging og politisk påvirkningsarbeid på tvers av grenser og aktører».
Det er derfor ikke nødvendig med flertall for å gjennomføre politikk i et demokrati. Ikke så lenge myndighetene har et velsmurt propaganda- og beslutningsapparat.
«Den smarte måten å sikre at folk er passive og lydige på er strengt å begrense spekteret av akseptable meninger, mens det tillates veldig livlig debatt innenfor det spekteret». Noam Chomsky i The Common Good.
I den vestlige sikkerhetspolitiske/geopolitiske komfortsonen er det mye man ikke kan snakke om grunnet begrensninger som Noam Chomsky hintet til ovenfor. For da blir det ukomfortabelt i ‘sonen’.
For noen uker siden dro jeg en norsk kvinne ut av en av hennes komfortsoner. Hun er en blid og morsom dame, som det er lett å føle seg komfortabel med, er min erfaring. Hun er «forfatter, sjeføkonom og tidligere musiker» (Wikipedia), som jeg kjenner så vidt fra musikkmiljøet i Oslo. La oss si at hun heter Grete.
Det skjedde etter at hun i en Facebook-post hyllet Kamala Harris på en måte som vitnet om at hun vet lite om Harris og som kunne få andre til å tro at Harris er en kvinne av folket, fra arbeiderklassen, noe hun naturligvis ikke er.
Det var det naturligvis flere som reagerte på, blant annet jeg, mens Grete, tilsynelatende, kun forventet applaus. Det fikk hun også, av venner i den ‘moralske majoriteten’, i den sikkerhetspolitiske/geopolitiske komfortsonen. De mener nærmest at de har monopol på hat og skjellsord og rakk å kalle meg kvinnehater, fascist, tilhenger av barnemord etc før Grete slettet tråden, antagelig fordi den ble ukomfortabel/pinlig for henne.
Vi har som sagt alle komfortsoner, som det kan være krevende å bli tatt ut av. Da stiger pulsen og temperaturen, da blir vi usikre og urolige. Nervøse.
Musisering er en av mine komfortsoner. Men det betyr ikke at det alltid er komfortabelt der. Da jeg var på jazz-workshop i 2012 ble jeg del av et musikalsk samspill-eksperiment som fikk meg til å ønske at jeg var et annet sted. Så jeg sa til instruktøren, en fremragende norsk gitarist: «Dette er utenfor min komfortsone». Han svarte: «Og hva så»?
Så hva skulle jeg si? Han hadde naturligvis rett, da meningen med eksperimentet var at vi skulle utvikle evne til samspill uten å bygge på en fast rytme og et bestemt tempo, også kalt rubato, ved å lytte til innspill fra medmusikantene samt på den måten å utvikle musikanters mot til å begi seg ut på dypt musikalsk vann.
Her har jeg dermed fortalt om en av mine komfortsoner, eller snarere en dertil hørende ukomfortabel ‘sone’. Til gjengjeld er jeg veldig komfortabel med samtaler og diskusjoner som er uten grenser og frie for illusjoner og forutintatthet, eller fordommer. Slike samtaler/diskusjoner er for meg nærmest en lidenskap og en metode for å komme til bunns i saker, i den grad det er mulig.
«No gain without pain». Eller: «Ja visst gör det ont när knoppar brister», som Karin Boye sa i et dikt.
Grete er som nevnt også musikant, eller sanger. Jeg vet ikke om hun har vært med på lignende musikalske eksperimenter og hva hun i så fall lærte av det. Men hun har sikkert møtt mange musikalske utfordringer som hun har vokst på, sjøl om det kan ha vært smertefullt der og da.
Dermed håper jeg at Grete også har lært noe av at jeg trakk henne ut av komfortsonen.
