Historisk fangeutveksling mellom USA og Russland avslører CIAs støtte til tsjetsjensk jihad

9. august 2024

Vestlige medier fokuserte intenst på en russisk «morder» som ble løslatt i fangeutvekslingen med Washington, men hvitvasket historikken til målet hans – en tsjetsjensk militant som nå er bekreftet som en CIA-ressurs.

Av Kit Klarenberg, The Grayzone, 5. august 2024.

1. august fant den største fangeutvekslingen mellom Moskva og Washington siden slutten av den kalde krigen sted. Blant de løslatte var Wall Street Journal-reporteren Evan Gershkovich og den tidligere amerikanske marinesoldaten Paul Whelan, som hver sonet 16 års dommer for spionasje.

I den andre retningen har russiske opposisjonsaktivister fengslet for kritikk av den såkalte «spesielle militæroperasjonen», nå bosatt seg i vestlige land. Dette inkluderer politikeren Ilya Yashin, dømt til åtte og et halvt år i desember 2022. På en pressekonferanse i Bonn i Tyskland 2. august, beskrev han følelsen av å være ved siden av «den vidunderlige Rhinen», da han bare en uke tidligere var fengslet i Sibir, som «virkelig surrealistisk». Men Yashin hevdet at personlig var løslatelse hans vanskelig å akseptere, «fordi en morder var fri».

Han refererte her til Vadim Krasikov, en russer dømt for drap på den georgiskfødte tsjetsjenske militante, Zelimkhan Khangoshvili, i Berlin i august 2019, som også ble løslatt som en del av avtalen. Han var angivelig av ekstremt høy verdi for Kreml. I et intervju med den amerikanske journalisten Tucker Carlson i februar 2024, foreslo Russlands president Vladimir Putin å bytte Gershkovich mot en ikke navngitt russisk «patriot», fengslet i et «USA-alliert land» for å «likvidere en banditt».

Krasikov var «patrioten» og Khangoshvili «banditten». I 2004 ledet Khangoshvili en dødelig geriljaoperasjon som drepte fire russiske soldater. Krasikov fikk i oppgave av den russiske staten å tjene tsjetsjensk rettferdighet, og kuttet ham ned på høylys dag i Berlin i 2019.

Mens den russiske Krasikov har vært gjenstand for intens mainstream interesse etter fangeutvekslingen, har media i stor grad hvitvasket Khangoshvilis bakgrunn. I den grad han i det hele tatt ble nevnt, var han kort beskrevet som en «tsjetsjensk militant», eller mer gunstig, som en «dissident». For noen antirussiske ideologer krevde vestlige mediers manglende evne til å hylle Khangoshvili en irettesettelse. Giorgi Kandelaki, en tidligere georgisk lovgiver i den nå fengslede, tidligere presidenten og amerikanske glansbildet – Mikheil Saakasjvilis United National Movement, ble så frastøtt at han tok til ‘X’ for å korrigere historien.

Kandelaki freste at Khangoshvili faktisk var en patriotisk georgisk statsborger og statlig «sikkerhetsagent». Dessuten var han «en del av det amerikansk-georgiske sikkerhetssamarbeidet» og «høyt respektert av CIA». Det rasende, tidligere parlamentsmedlemmet, antydet at Khangoshvili «ble myrdet delvis fordi han lojalt tjente» Tbilisi på et tidspunkt da det i realiteten var en amerikansk koloni under marionetten Saakasjvilis styre.

Ved å forsøke å heroisere Khangoshvili, fremhevet Kandelaki en ubeleilig sannhet, en som har blitt sterkt skjult og konsekvent benektet: CIA støttet i det skjulte fundamentalistiske tsjetsjenske separatistmilitser mens de utkjempet påfølgende geriljakriger mot russisk styre på 1990-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, og utførte grusomheter mot både sivile og krigsfanger.

Vestlige mediers benektelse av å anerkjenne Khangoshvilis amerikanske etterretningsforbindelser, avslører at en tildekking av denne skitne, hemmelige historien fortsatt pågår i dag.

Tsjetsjensk agent jobbet for flere vestlige spionbyråer

En Daily Beast-rapport fra september 2019, av den neokonservative operatøren Michael Weiss, ga detaljer om Khangoshvilis allianse med CIA, og hans tsjetsjenske krigshistorie. Han beskrev ham som «en kampherdet veteran» fra disse konfliktene, og skal ha «nytt enorm respekt» fra etniske tsjetsjenere bosatt i Georgias Pankisi-juv. Khangoshvili var også «en nær fortrolig» av Aslan Maskhadov, Tsjetsjenias separatistpresident, som ble drept i et FSB-raid i mars 2005. Han hadde også et ekstremt varmt forhold til vestlige spionbyråer.

Ifølge Weiss «fant amerikanske antiterror-tjenestemenn ikke bare Khangoshvilis etterretning troverdig og nyttig», men rekrutterte nye tsjetsjenske agenter basert på hans vurderinger. Disse agentene ble deretter «sendt til utlandet av CIA». Samtidig informerte han «om medlemmer i sitt samfunn hjemme» i Georgia. Det refereres også indirekte til hans «seks-årige periode som den verdsatte ressursen til en europeisk sikkerhetstjeneste», og hvordan hans residens i Berlin var «lokalisert rett over gata fra hovedkvarteret til BND», Tysklands utenlandske etterretningstjeneste.

Noe som ikke ble nevnt i den rapporten er at Khangoshvili kommanderte en voldelig overtakelse i juni 2004, av den ingusjetiske byen Nazran, utført av tsjetsjenske militante. Dusinvis av russiske sikkerhetstjenestemenn ble drept, inkludert høytstående FSB-offiserer. Han ble som følge av dette plassert på en liste over 19 ettersøkte «terrorister» som Moskva delte med vestlige myndigheter, selv om både mottaker- og vertsregjeringer nektet å utlevere noen av dem, noe som vekket Kremls harme. Tyske etterforskere hevder drapet på Khangoshvili var ment å sende en klar melding til de som trosser Russland og gjemmer seg i utlandet.

Hvorvidt angrepet på noen måte var koordinert med, eller til og med finansiert og regissert av CIA, er fortsatt et åpent spørsmål. På dette tidspunktet har Khangoshvilis hjemby i Pankisi-juvet, blitt bekreftet av BBC for å ha gitt tilflukt til tsjetsjenske separatistkrigere, og tjent som et viktig oppmarsjområde for angrep på Russland, og midler for å få krigere og forsyninger inn i landet.

Som en konsekvens av dette, truet Moskva i 2002 med å utføre grenseoverskridende angrep på området. Georgia svarte med å love å gjenopprette ro og orden i området, og inviterte amerikanske militære rådgivere til å bistå i oppdraget. Men som journalist Ames har rapportert, var Washingtons faktiske mål å trene Tbilisis styrker i «viktige imperialistiske outsourcede oppgaver» og fullføre landets transformasjon til «en flaggskip-franchise for America Incorporated». Fordelen for Georgia var at «Russland ville ikke kødde med dem». Denne oppfattede uovervinneligheten oppmuntret sikkert tsjetsjenske militante, inkludert CIA-ressursen Khangoshvili, til å fortsette sine aktiviteter i høyt tempo.

Khangoshvilis status som en «nær fortrolig» av Aslan Maskhadov er tilsvarende slående, fordi den tsjetsjenske separatistlederen målrettet søkte CIA-støtte til sin anti-russiske jihad. Hans høyre hånd, den tsjetsjenske militante og separatistaktivisten Ilyas Akhmadov, har avslørt at før besøket i Washington, tidlig i 2001, for «lavprofilerte» møter med amerikanske embetsrepresentanter, foreslo Maskhadov at han henvendte seg til «store organisasjoner som har enorme kapasiteter», som CIA, for å «hjelpe den tsjetsjenske saken … like mye som det hjalp afghanerne mot den russiske invasjonen i 1979.»

«[Mashkadov] mente at CIA, som hadde sendt bistand til Bin Laden … fortsatt hadde innflytelse over dem. Han trodde dette, og trodde at CIA kunne overtale ulike muslimske organisasjoner i utlandet til å sende økonomisk hjelp», har Akhmadov skrevet. «Jeg husket at han en gang sa til meg, med henvisning til USA: ‘Hvorfor sender de meg ikke pengene? Jeg vil vise meg å være en veldig pålitelig partner’».

Terrorsporet begynner i Bosnia

Akhmadov hevder at han aldri møtte CIA under sitt besøk i Washington. Han sikret seg likevel asyl i USA i 2004, til tross for intens opposisjon fra Department of Homeland Security, på grunn av hans militante fortid. Året etter, ga National Endowment for Democracy – den amerikanske statens front for regimeskifte, ham et stipend. Akhmadovs føderalt finansierte oppdrag var «å rette internasjonal oppmerksomhet mot den humanitære tragedien i Tsjetsjenia».

I mellomtiden hadde flere «muslimske organisasjoner i utlandet» blitt gjenstand for kriminaletterforskning i USA, for å ha gitt økonomisk bistand og mye annet til tsjetsjenske militante – akkurat som Maskhadov ønsket. I årene før 9/11 hadde FBI nøye overvåket aktivitetene til USA-baserte islamske veldedighetsorganisasjoner og hjelpeorganisasjoner, som under humanitært dekke kanaliserte krigere, våpen og penger til en rekke «jihad» over hele kloden.

Ingen tiltak ble iverksatt mot disse enhetene, delvis fordi de hjalp fundamentalistiske krigere i USA-ledede stedfortrederkriger i land som Afghanistan. Etter 9/11 gikk imidlertid myndighetene raskt til verks for å forby deres aktiviteter, og anklaget grunnleggerne og ansatte for alvorlige terroranklager. Blant dem var Benevolence International Foundation (BIF). I oktober 2002 ble den syrisk-amerikanske direktøren Enaam Arnaout siktet for å «gi materiell støtte til al-Qaida og andre voldelige grupper» i Bosnia, Tsjetsjenia og andre steder.

Arnaouts tiltale malte et uhyggelig bilde av et individ og en organisasjon som var nært knyttet til Bin Laden og eksplisitt oppmuntret til «martyrium». Han ble påstått å personlig ha lagt til rette for transport av høytstående al-Qaida-personell til kampplasser, ved å forkle dem som BIF-ansatte, og sto overfor 90 års fengsel som følge av dette. Likevel, i februar 2003 inngikk han en tilståelsesavtale med påtalemyndighetene, hvor han erkjente seg skyldig i et relativt lite, enkelt tilfelle av svindel med BIF-investorer, ved å skjule for dem at:

«En vesentlig del av donasjonene mottatt av BIF, basert på BIFs villedende fremstillinger, ble brukt til å støtte krigere i utlandet».

Til gjengjeld fikk Arnaout bare et tiår lang fengselsstraff. Gitt hypen og sensasjonspreget som hadde fulgt tiltalen hans, og anklagene fra amerikanske tjenestemenn, ble mediene lamslått av den milde behandling av ham. En samtidig lederartikkel i New York Sun foreslo at myndighetene forsøkte «å unngå en risikabel rettssak» som de kunne ha tapt, hvis terroranklagene mot BIF-sjefen hadde blitt stående.

Imidlertid erkjente rettens kjennelse at Arnaout erklærte å ha gitt støvler, telt, uniformer, røntgenmaskiner, ambulanser, walkie talkies og andre ressurser spesielt for bruk av ekstremistiske, al-Qaida-tilknyttede krigere. Dette førte imidlertid ikke til terroranklager, ettersom amerikanske tjenestemenn angivelig «ikke hadde fastslått at de bosniske og tsjetsjenske mottakerne av BIF-bistand var engasjert i en føderal terrorforbrytelse».

Vi er derfor overlatt til å gruble på om Arnaouts rettsforfølgelse bevisst ble sabotert, for å unngå avsløringer som ville ha implisert CIA i BIFs aktiviteter, og dermed i Bosnia- og Tsjetsjenia-krigene. Det har blitt bekreftet at gjennom hele den tidligere konflikten ble mujahedin-krigere fra hele verden fløyet inn i Sarajevo på CIAs svarte flyvninger, og mottok omfangsrike amerikanske våpenforsendelser, i strid med en FN-embargo. Deres tilstedeværelse var grunnleggende for bosniernes krigsinnsats.

I henhold til vilkårene i Dayton-avtalen fra 1995, som avsluttet denne stedfortrederkonflikten, ble Mujahedin-krigere pålagt å forlate Bosnia. Umiddelbart etter avtalen ble signert, begynte kroatiske styrker som kjempet sammen med britiske og amerikanske leiesoldater i landet, å myrde gruppens ledelse for å sende islamistene spredt vekk. Noen flyktet til Albania sammen med sine USA-leverte våpen, hvor de sluttet seg til den gryende Kosovos frigjøringshær (KLA), en annen vestlig støttet enhet knyttet til Al Qaida, og som består av religiøse ekstremister.

Andre ble pågrepet med hjelp fra CIA, og deportert til sine hjemland for å bli stilt for retten for alvorlige terrorforbrytelser. Dette ble oppfattet som et grovt svik av mujahedins øverste utenlandske ledelse, som inkluderte Osama Bin Laden. Dette utløste en kjede av hendelser som til slutt kulminerte i 9/11. Flere påståtte kaprere var veteraner fra Bosnia og Tsjetsjenia. Som The Grayzone har avslørt, hadde minst to kaprere sannsynligvis blitt rekruttert av CIA på tidspunktet for angrepene.

I en pervers vri, mens utvisningen av Mujahedin-krigere fra Bosnia kan ha gjort Bin Laden rasende, konkluderte en fransk antiterrorrapport senere at denne «eksfiltreringen» var svært gunstig for Al Qaida. Dens krigere ble deretter «nyttige igjen for å spre jihad over andre land». Mange dro direkte for å kjempe mot Russland. De skal ha «foretrukket å dra til Tsjetsjenia, i stedet for å dra til europeiske stater for å søke politisk asyl», i frykt for at de i stedet kunne bli deportert hjem for å møte terroranklager.

Dette gjør det helt klart at Khangoshvili, den såkalte «dissidenten», neppe var alene blant militante, «høyt respektert av CIA», som kjempet mot Russland i de tsjetsjenske konfliktene.

Denne artikkelen ble først publisert av The Grayzone: