oss 100 kroner!
Europa klarer ikke å tilpasse sin geoøkonomiske politikk til en multipolar verden og vil følgelig lide sterkt i form av synkende økonomisk og politisk betydning. Glenn Diesen snakket med China Academy om dette emnet.
Mesteparten av verden tilpasser seg en multipolar internasjonal maktfordeling ved å diversifisere* økonomisk tilkobling ved å øke båndene til de viktigste økonomiske sentrene i verden. Dette er et krav for å maksimere økonomisk effektivitet og for å styrke politisk autonomi. I motsetning til dette, reagerer Europa på turbulensen i verden ved å trekke seg tilbake under amerikansk beskyttelse og redusere sine bånd til uunnværlige maktsentre som Russland og Kina, mens de fremmedgjør vennlige stater som India ved å presse disse statene til å velge mellom «oss» og «dem». Det forutsigbare resultatet av å unnlate å forfølge nasjonale interesser er at Europa blir svakere, internt splittet og mer avhengig av USA. Mens Europa hever blokklojalitet over nasjonale interesser, vil USA flytte sitt strategiske fokus og ressurser til Asia. Hvordan kan vi forklare Europas politikk?
(*Diversifisere er å utvide sitt interessefelt i forretningsdrift eller skaffe seg nye markeder. Store norske leksikon)
Geoøkonomi vs liberal økonomi
Politisk økonomi er overdrevent analysert gjennom prismet til liberal teori der det antas at økonomi og handel utelukkende er et positiv-sum spill som begge sider drar nytte av, og fokuset er derfor på absolutt gevinst som en kilde til fred. Denne kosmopolitiske tolkningen av økonomi gjengir rett og slett ikke hvordan stater handler.
I alle relasjoner med økonomisk gjensidig avhengighet (fra individnivå til internasjonalt), vil det alltid være en side som er mer avhengig enn den andre. Asymmetrisk gjensidig avhengighet kan konverteres til politisk innflytelse. Stater søker derfor å gripe inn i økonomien for å forvrenge symmetrien til gjensidig avhengighet: å redusere sin egen avhengighet av andre samtidig som man øker andres avhengighet av sin egen økonomi. I et gjensidig avhengig forhold mister begge sider litt autonomi og får en viss innflytelse. Under asymmetrisk gjensidig avhengighet kan den mektigere og mindre avhengige staten maksimere både autonomi og innflytelse. For eksempel er USA og Mexico avhengige av hverandre, men den åpenbare asymmetriske økonomiske gjensidige avhengigheten sikrer at USA vil ha stor politisk innflytelse over Mexico. Ekstreme økonomiske asymmetrier resulterer i økonomisk utnyttelse og politisk underordning. De svakere og mer avhengige statene har derfor en interesse i å diversifisere sine økonomiske partnerskap for å skape en balanse i avhengigheten for å sikre velstand og politisk autonomi.
Under en hegemonisk orden er det en illusjon om å overskride geoøkonomi og erstatte den med liberal økonomi. Den dominerende staten har en interesse i å opptre som en «godartet hegemon» på grunn av egeninteressen i å produsere tillit til et åpent liberalt internasjonalt økonomisk system som integrerer resten av verden under hegemonens modne industrier, transportkorridorer, banker og valuta med henvisning til den økonomiske effektiviteten. Bevæpning av økonomisk avhengighet søkes redusert da det reduserer tilliten og skaper etterspørsel etter alternativer. Videre, i et hegemonisk system, er de andre statene i det internasjonale systemet under stort press for å akseptere overdreven avhengighet av ett maktsenter for økonomisk effektivitet og ettersom det er mangel på alternativer.
Men når en hegemon svekkes, vil den gå tilbake til åpen ny-merkantilistisk politikk og bruke sin administrative kontroll over den internasjonale økonomien til å svekke motstandere og kreve geoøkonomisk lydighet fra sine allierte. Jo mer USA bruker økonomisk tvang, jo større etterspørsel skaper det for frakobling. Likevel, i Europa finnes det en antagelse om at amerikansk geoøkonomi brukes til å styrke hele det politiske Vesten.
Andre land rundt om i verden, både venner og motstandere av USA, erkjenner at for å blomstre i en multipolar verden er det behov for å diversifisere økonomisk tilkobling for å unngå overdreven avhengighet av et enkelt maktsenter. Land som tidligere måtte brukes som sjakkbrikker av stormaktene, er tilbøyelige til å favorisere multipolaritet da de kan diversifisere og etablere en «avhengighetsbalanse» som betingelse for å fungere som en uavhengig maktpol.
Europeisk lojalitet til USAs synkende hegemoni
Hovedunntaket er Europa, som ikke tilpasser seg multipolaritet. Å trekke seg tilbake under amerikansk ledelse under forstyrrelser i det internasjonale systemet var til en viss grad en fornuftig løsning under den bipolare og unipolare verdensordenen. De nåværende forstyrrelsene og krisene er imidlertid forårsaket av overgangen til en multipolar verden, og i en multipolar verden resulterer impulsen av å bare koble seg til én strømpol i synkende betydning. Å være en uavhengig maktpol i en multipolar verden krever en diversifisering av utenlandske partnerskap for teknologier, energi, industrier, transportkorridorer, banker, valutaer, betalingssystemer og så videre.
Den feilaktige antakelsen om at det politiske Vesten har identiske interesser fører til at Europa underordner sine interesser under USA. Europa kobler seg fra billig og pålitelig russisk energi og konkurransedyktig kinesisk teknologi. Europeiske industrier lider senere av sviktende konkurranseevne, og USA forverrer problemet med industripolitikk som overbeviser disse europeiske industriene til å flytte over Atlanterhavet. Europeernes manglende evne til å forfølge grunnleggende nasjonale interesser skaper sosioøkonomisk og politisk ustabilitet, men den økte avhengigheten av USA sikrer at den europeiske politiske klassen ikke evner å gå inn for en betydelig kurskorreksjon.
Europeerne gambler bort sitt eget hus for å støtte status quo for amerikansk lederskap i verden. Likevel er dette status quo allerede borte, og i en multipolar verden vil relevansen til USA avta og dets strategiske fokus vil flytte seg bort fra Europa. En vanlig egenskap i Europa er å handle i samsvar med hvordan de mener verden burde være, i stedet for å tilpasse seg de nye realitetene.
USA reagerer på fremveksten av nye maktsentre ved å svinge til Asia, og USAs stadig knappere ressurser og politiske prioriteringer vil gradvis flytte seg bort fra Europa. Trump argumenterer ofte for at allierte bør betale USA for privilegiet til beskyttelse og lederskap. Kravet om høyere avkastning på investeringen for det amerikanske imperiet er i ferd med å bli et tverrpolitisk problem ettersom USA sliter med å forbli konkurransedyktig. Forholdet mellom USA og Europa endrer seg derfor raskt ettersom USA vil kreve mer geoøkonomisk lojalitet, men vil kunne tilby færre fordeler til sitt protektorat. Denne trenden vil bare forsterkes etter hvert som Europas relevans fortsetter å avta.
Europeernes manglende evne til å reformere den geoøkonomiske politikken er også et resultat av manglende reform av den europeiske sikkerhetsarkitekturen. Det er vanskelig for Europa å kartlegge en ny vei som en uavhengig maktpol ettersom amerikansk ledelse i Europa anses å ha vært en kilde til stabilitet i 80 år ved å dempe konflikter mellom europeerne og forsvare kontinentet mot eksterne trusler.
Imidlertid er militære allianser i fredstid svært destabiliserende ettersom deres fortsatte eksistens er avhengig av å opprettholde konflikter for å bevare lydighet fra allierte og for å svekke motstandere. NATO var likevel en nødvendighet under den kalde krigen på grunn av trusselen fra Sovjetunionen, og etter den kalde krigen var militærblokken medvirkende til å fremme kollektivt hegemoni i Europa og utover. Europeerne kunne til og med strebe etter et likeverdig partnerskap mellom USA og EU som de to pilarene i et kollektivt hegemoni.
I en multipolar verden derimot, blir NATO et instrument for å underordne Europa under amerikanske interesser. Da freden brøt ut etter den kalde krigen, var europeerne ikke lenger avhengige av USA for å sørge for sikkerhet, og europeerne ønsket deretter å fungere som en uavhengig maktpol ved å øke sin «strategiske autonomi» for å hevde «europeisk suverenitet». Å nyinndele det europeiske kontinentet og militarisere disse skillelinjene med NATO-ekspansjon resulterte forutsigbart i krig og den reduserte relevansen til Europa. Dette ble forstått i 2008 da europeerne forsøkte å motstå NATOs utvidelse til Ukraina, men i dag gjentar den europeiske politiske klassen amerikanernes mantra. Forutsigbart kan den økte sikkerhetsavhengigheten av USA brukes til å kreve geoøkonomisk lojalitet, og europeerne må gi avkall på sine tidligere ambisjoner om europeisk suverenitet.
USA er for tiden fastlåst i Europa og Midtøsten i kostbare kriger som hindrer det i å dra østover. Dette vil ikke vare. Mens europeerne er villige til å underordne sine egne nasjonale interesser for å bevare det politiske Vesten, vil USA snart pakke sekken.
Denne artikkelen ble publisert på Glenn Diesens Substack.
Den er oversatt til norsk av oss og enhver eventuell svakhet i oversettelsen er vårt ansvar.
