oss 100 kroner!
Brakseieren til det neo-liberale krigshissende arbeiderpartiet over det neo-liberale krigshissende konservative partiet i Storbritannia den 4. juli tvinger oss til å lure på hva pressen egentlig mener når de beskriver valg. De omtaler politiske retninger i Europa med uttrykk som «sentrum-høyrepartier» og «sentrum-venstrepartier» – de tradisjonelle partiene – som blir utfordret av nasjonalistiske «neo-fascister».
Forskjellene mellom de ulike Europeiske partier i «sentrum» er marginale. De støtter alle neo-liberale kutt i velferdsbudsjettene til fordel for opprustning, finanspolitisk tilbakeholdenhet og avindustrialiseringen som følger i kjølvannet av USAs og NATOs politiske kurs. Ordet «sentrum» innebærer å avstå fra å angripe den økonomiske neo-liberalismen. Sentrum med bindestrek står last og brast med USA og forsvarer status quo (slik status har vært siden 2022).
USAs ledere får styre europeisk politikk gjennom NATO og EU-kommisjonen, som er Europas motstykke til USAs «deep state». Europas passivitet nå fører til at de enkelte landenes økonomi er i ferd med å bli krigsøkonomier, med tilhørende inflasjon, handelsavhengighet av USA og voksende underskudd i kjølvannet av sanksjonene mot Russland og Kina. Europeisk handel og europeiske investeringer har måtte flytte fra Eurasia til USA.
Velgere i Frankrike, Tyskland og Italia protesterer mot at landene deres går i denne blindgaten. Alle sentrumspartiene har i tur og orden nylig tapt valg, og deres tapende ledere har alle hatt lignende pro-USA, neo-liberale ståsteder. Steve Keen beskriver det politiske spillet: «Partiet som har makten kjører et neo-liberalt løp, taper ved neste valg overfor rivalen som, når det er kommet i posisjon, også kjører et neo-liberalt løp for så å tape ved neste valg. Og syklusen gjentar seg».
Europeiske valg er, i likhet med kommende valg i november i USA, i stor grad protestvalg. Stadig flere velgere har ingen andre de kan henvende seg til enn til nasjonalistiske, populistiske partier som lover å gjøre slutt på status quo. Dette er det kontinentale Europas motstykke til Brexit.
Om AfD i Tyskland, Marine le Pens Nasjonale samling i Frankrike, Georgia Melonis Italias brødre hevdes det at de rammer økonomien ved å være nasjonalistiske heller enn å innordne seg NATO og EU-kommisjonen, særlig når de opponerer mot krigen i Ukraina og mot europeisk isolasjon fra Russland. Nettopp derfor stemmer stadig flere på dem. Vi er nå vitne til økende avvisning av status quo.
Sentrumspartiene kaller all nasjonalistisk opposisjon for ny-fascistisk. I England blir både Labour og de konservative omtalt i media som sentrums-partier, mens Nigel Farage omtales som ytre-høyrepopulist.
Venstre-partier i tradisjonell forstand finnes ikke lenger
De partiene som før lå til venstre for sentrum er nå blitt, også de, sentrums-partier, dvs, pro-USA og neo-liberale. Det finnes intet motstykke på venstresiden av sentrum til de nye nasjonalistpartiene, bortsett fra Sara Wagenknechts parti i Øst-Tyskland. Konseptet «venstre» i den betydningen det hadde da jeg vokste opp på 50-tallet, finnes ikke lenger
Dagens sosialdemokratiske og «arbeiderpartier» er hverken sosialistiske eller interessert i arbeidsfolk. Det britiske «Labour Party» og det tyske Sosialdemokratiske partiet er ikke en gang mot krig. De støtter krigene mot russerne og palestinerne, stiller sin lit til Thatchers og Blairs «Reaganomics» og vil avbryte alt økonomisk samarbeid med Russland og Kina.
De sosialdemokratiske partiene som var på venstresiden for 100 år siden, pålegger nå nedskjæringer og innstramminger på velferdsbudsjettene. Eurosonens regler begrenser hvert lands lovlige budsjettunderskudd til 3%. Dette betyr i praksis at Europas skrumpende økonomiske vekst må brukes på opprusting: 2 til 3% av bruttonasjonalprodukt går hovedsakelig til innkjøp av militært utstyr fra USA. Det medfører igjen kursfall for eurosone-landene
I realiteten er ikke dette sentrumspolitikk. Det er ikke en gang konservativ politikk, men klassisk ytre-høyrepolitikk: fortrengning av tiltak som venstresiden arbeidet for i sin tid. Forestillingen om at sentrumspolitikk garanterer stabilitet og bevarer status quo viser seg å være selvmotsigende: Lønninger presses ned, levestandarder forverres og land polariseres. NATO er nå en aggressiv allianse (mot Russland og Kina) som belaster oss med budsjettunderskudd og krever ytterligere nedskjæringer i velferdsbudskjettene.
Såkalte ekstremistiske ytre-høyrepartier er i realiteten populistiske anti-krigspartier
Det som omtales som «ytre høyre» støtter (i alle fall i valgkampretorikken) tiltak som tidligere ble fremmet av venstresiden: motstand mot krig, bedre økonomiske kår for omsorgsarbeidere og bønder – men ikke for immigranter. I likhet med den gamle venstresiden, støttes «ytre-høyre» mest av yngre velgere. Det er tross alt de som rammes hardest av den dalende reallønnen i Europa. De ser at sosial mobilitet ikke er like tilgjengelig for dem som for deres foreldre og, ikke minst, besteforeldre på 50-tallet, da folk hadde langt mindre boliggjeld, kredittkortgjeld, for ikke å snakke om studiegjeld; ja, langt mindre gjeld, punktum.
På den tiden hadde hvem som helst råd til å kjøpe bolig med et boliglån som bare krevde 25% av lønna og som var nedbetalt i løpet av 30 år. Dagens familier, bedrifter og regjeringer må ta stadig større lån bare for å bevare status quo.
Den gamle skillelinjen mellom venstre- og høyrepartier er nå bare en illusjon. Den siste tidens fremgang for partier omtalt som «ytre-høyre» er et uttrykk for voksende motstand blant folk mot USAs og NATOs støtte til Ukraina i krigen mot Russland og, særlig, mot denne støttens konsekvenser for de europeiske økonomier. Krigsmotstand har tradisjonelt vært blant venstresidens fanesaker, men Europas sentrum-venstrepartier følger USAs krigshissende «ledelse bakfra» (og gjerne under bordet). Krig presenteres som internasjonalisme, altså godt for det internasjonale fellesskapet, men er i praksis hegemonistisk og USA-sentrert. De europeiske landene har ingen egen stemme.
Det som viser seg å være et radikalt brudd med tidligere normer er at Europa innordner seg NATOs forvandling fra forsvarsallianse til offensiv allianse. Det skjer parallelt med at USA søker å bevare sitt verdenshegemoni. Ved å delta i USAs sanksjoner mot Russland og Kina, og ved å tømme egne arsenaler for å sende våpen til Ukraina i håp om at Russlands økonomi forblør, har de ikke skadet men styrket Russland. Sanksjonene har dannet en mur som faktisk beskytter Russisk jordbruk og industri og stimulerer investering i produksjon for å erstatte varer som tidligere ble importert. Sanksjonene har imidlertid skadet Europa, særlig Tyskland.
Den globale fiaskoen av dagens vestlige variant av internasjonalisme
Også landene i BRICS+ krever et politisk brudd fra status quo, i likhet med kravene som stilles av folk i vesten. Russland, Kina og andre ledende BRICS-land søker å motvirke den lange tradisjonen av økonomisk polarisering og gjeldsslaveri i det globale sør og Eurasia, men også i Vesten som følger av USA/NATO og IMF fremstøt.
Etter annen verdenskrig var det i internasjonalismens ånd utsikter til en fredelig verden. Verdenskrigene var, mente man, en følge av nasjonalistisk rivalisering som nå skulle erstattes med internasjonalisme. Men det som skjedde i stedet var, særlig etter avviklingen av den kalde krigen, at en stadig mer nasjonalistisk USA låste fast Europa og andre satellittland i sin motstand mot Russland og resten av Asia. Det såkalte «rules-based order» [også kjent som den «liberale internasjonale orden»] er i praksis et system hvor regler blir avgjort og endret av USA i samsvar med landets interesser, mens folkeretten blir tilsidesatt. Samtidig krever USA lydighet fra dets allierte, som under den kalde krigen.
Dette er ikke fredelig internasjonalisme. Dette er USAs hegemonistiske militærallianse innstilt på militær aggresjon og økonomiske sanksjoner for å isolere Russland og Kina. Europa og andre USA-allierte skal ikke kunne samhandle med tidligere handels- og investeringspartnere i Russland og Kina, noe som fører til at de – USA-allierte – blir enda mer avhengige av hegemonen.
Det som for 50-tallets Europa under USAs ledelse fortonte seg som en fruktbar, ja, berikende ordning, har vist seg å være et stadig mer USA-sentrert opplegg som utarmer Europa. Donald Trump har varslet at han vil gå inn for proteksjonistiske tariffer, ikke bare mot Russland og Kina men også mot Europa. Han vil trappe ned bevilgninger til NATO og tvinge Europeiske medlemsland til selv å dekke kostnadene ved å erstatte deres nå tømte våpenlagre (hovedsakelig ved kjøp av amerikanske våpensystemer, selv om disse har vist seg å være dårlig egnet for krigen i Ukraina.)
Europa vil da ligge der, forlatt og alene. Om ikke det gripes inn (av ikke-sentrumspartier), vil Europas og for den del også USAs økonomier gå med i dragsuget av økonomisk og militær polarisering, innenriks og internasjonalt. Med andre ord: Det som virkelig er ekstremt, det som virkelig fører til oppløsning, er kursen som nå føres av sentrumspartiene.
Å støtte USAs forsett om å dele opp Russland, for så å gjøre det samme med Kina, forutsetter at man gjør felles sak med USAs krigshissere, nemlig å behandle Russland og Kina som fiender. Innføringen av handels- og investerings-sanksjoner har svekket Tyskland og andre europeiske land, ved å ødelegge deres forbindelser med Russland og Kina og andre definert som rivaler (altså fiender) av USA.
Siden 2022 har Europas støtte til USAs kamp mot Russland (og nå også Kina) har strupt grunnlaget for europeisk velferd. Tysklands fordums industrielle ledelse i Europa, Tysklands evne til å opprettholde en sterk eurokurs, avvikles. Er dette virkelig sentrumspolitikk? Er det venstrepolitikk? Høyrepolitikk? Uansett hva vi kaller det, så har denne globale kløften ført til at Tyskland avindustrialiseres fordi landet ikke lenger får samhandle med Russland.
På samme måte presses Europa til å avvikle handel med Kina. Resultatet er voksende europisk handels- og betalingsunderskudd i forhold til Kina. Europeisk avhengighet av å importere, fra USA, varer de før kunne kjøpe til en lavere pris fra Kina, kursfall for EUR og GBP, (og Europas inndragning av russiske valutareserver) motiverer andre land og investorer til å kvitte seg med sine reserver av EUR og GBP, noe som svekker disse valutaene ytterligere. Dette kan medføre dyrtid for folk og bedrifter. Senterpartiene ivaretar ikke stabilitet, men økonomisk innskrumping for Europa. Europa blir en USA-satellitt i kampen mot BRICS.
Den russiske presidenten Vladimir Putin uttalte nylig at bruddet med Europa ser ut til å forbli ugjenkallelig de nærmeste 30 årene. Kommer en hel generasjon europeere til å være avskåret fra verdens raskest voksende økonomier i Eurasia? Takket være denne globale kløften kan EU-fiendtlige partier fremstille seg, ikke som radikale ekstremister, men som forkjempere for europeisk velferd og diplomatisk selvstendighet. Dette gjør de riktignok på ytre-høyre-vis, med slagord mot immigrasjon. Men det er blitt det eneste alternativet for dem som ikke er pro-USA, nå som det ikke lenger finnes noe reelt «venstre».
Originalens tittel:
The Need for a New Political Vocabulary
Oversatt til norsk for steigan.no av Katjana Edwardsen.
