oss 150 kroner!
Joe Bidens opptreden på NATO-toppmøtet ble en katastrofe. På sin første pressekonferanse på åtte måneder kalte Biden sin visepresident Kamala Harris for «Trump». Det skjedde bare timer etter han kalte Zelenskyj for «Putin».
Når til og med norske medier begynner å si at Joe Biden må skiftes ut, skjønner du at det er gammelt nytt allerede.
Biden klarer ikke reversere det inntrykket som ble skapt etter debatten med Trump. Han burde trukket seg allerede da, sier Civita-rådgiver Eirik Løkke til Nettavisen.
Politico skriver:
Vestlige diplomater er privat forferdet over presidentens offentlige utspill og jobber med å bygge bånd med Trump-teamet før valget i november.
For noen av USAs allierte er det på tide å satse på den andre fyren.
Europeiske diplomater og tjenestemenn har beskrevet deres sjokk over president Joe Bidens vaklende, feilfylte offentlige opptredener og avslørt at de allerede har begynt å legge følere i retning Donald Trump.
Med sine meningsmålingstall allerede på vei ned, er Biden under økende press fra sine egne støttespillere til å tre til side til fordel for en yngre kandidat som visepresident Kamala Harris for å ta opp kampen mot Trump ved presidentvalget i november.
Da Biden introduserte Ukrainas leder Volodymyr Zelenskyy som «president Putin», var det et hørbart gisp blant europeere i rommet. En av de tilstedeværende sendte SMS til POLITICO: «OMFG» (Oh my F*cking God). En annen la til: «De europeiske lederne frøs på scenen, selv om de gjorde sitt beste for å fortsette å smile og klappe. Ingen nevnte det for Biden-teamet etterpå».
Stadig flere seniorpolitikere fra Demokratene krever at Biden må trekke seg fra valgkampen.
Dette er allerede avgjort. The New Yorker skrev 3. juli: If Joe Biden doesn’t willingly resign, there’s another solution, which would allow Democrats to unite around a new incumbent. Da tenker de på å bruke det 25. grunnlovstillegget som åpner for å fjerne presidenten og innsette visepresidenten.
Men hvis de vil unngå tullprat foran kamera, er det kanskje ikke så lurt å satse på Kamala Harris?
NATO-75 som Shakespeares gale kong Lear
Bidens demens, hans indre sirkels frenetiske kamp for å redde sine skinn, NATOs impotens og desperate utfall får stadig flere til å hente fram klassikerne. Vi har sammenliknet det hele med Shakespeares Richard III, og vi kunne ha vist til Ibsens Peer Gynt og «dårekisten i Kairo«:
Den absolutte fornuft afgik ved døden i aften kl. 11.
Martin Sieff i Pluralia viser til en annen klassiker, nemlig King Lear:
I likhet med Shakespeares King Lear, har NATO og dets kollektive ledelse blitt gale. De kan ikke forsone seg med en verden som har gått dem forbi og ikke trenger dem lenger. Det klare faktum er at bortsett fra i deres demente fantasi styrer de ikke – og har aldri gjort det – denne 21. århundres verden som de aldri har skapt.
NATOs 75-årsjubileum burde vært brukt som et møte for nøktern refleksjon og revurdering. Det burde vært en samling av ærlig innrømmelse og unnskyldning for alliansens rolle i katastrofen i Ukraina og en vurdering av hvorfor dens projeksjon av makt mislyktes så totalt i Afghanistan for bare tre år siden.
I stedet ble jubileet bare brukt som en unnskyldning for nok en narsissistisk, barnslig øvelse for infantile tulling rundt på den globale scenen – å kaste ikke bare fornærmelser, men eksistensielle trusler mot stormaktene som medlemslandene i Alliansen må dele denne overfylte verden med 8 milliarder mennesker.
Faktisk burde NATOs bursdagsfest ikke vært en øvelse av barnslig glede, men av redsel.
I denne uka i Washington har vi fått oppleve NATO som William Shakespeares King Lear – en gammel, dum, senil konge, fratatt til og med sine påskudd og fantasier om makt og ære, redusert til å surre og rase over en verden som har gått ham forbi – og kalle ned himmelens vrede i form av tilintetgjørende ødeleggelse.
Men i motsetning til Shakespeares fantasikonge, forblir NATO alt for ekte – og ledernes senile fantasier om allmakt truer hele verdens overlevelse.
(King Lear (Kong Lear) er en tragedie av William Shakespeare, der dårlig dømmekraft, maktkamp og forræderi fører med seg galskap og død. Stykket blir regnet som en av Shakespeares store tragedier.)
