De løy i «demokratiets» navn – så «poff», kollapset det over natten

12. juli 2024

Redaktøren for Wall Street Journal, Gerry Baker, sier:

«Vi har blitt «manipulert og bedratt – i årevis – alt i demokratiets navn». Det bedraget «kollapset» med presidentdebatten torsdag».

«Inntil verden så sannheten … [mot] ‘feilinformasjon’ … fiksjonen om Mr. Bidens kompetanse … De [demokratene] trodde tydeligvis at de kunne slippe unna med å promotere det. [Likevel] ved å videreføre denne fiksjonen avslørte de også sin forakt for velgerne og for selve demokratiet».

Baker fortsetter:

«Biden lyktes fordi han gjorde det å følge partilinjen til sitt livsverk. Som alle politikere hvis egoer overskygger deres talenter, steg han opp den olja pålen ved slavisk å følge sitt parti uansett hvor det førte. … Til slutt – i den ultimate handling av partipolitisk servilitet, ble han Barack Obamas visepresident, toppen av prestasjoner for de udugelige, men likevel lojale: toppunktet for den fullkomne ‘ja-mannen’».

«Men så, akkurat da han var klar til å drive inn i en komfortabel og velfortjent glemsel, trengte partiet hans en frontfigur … De søkte en lojal og pålitelig gallionsfigur, et bekvemmelighetsflagg, der de kunne seile det progressive fartøyet inn i de dypeste delene av amerikansk liv – på oppdrag for å fremme sentralisme, klimaekstremisme og selvutslettende poltisk hysteri. Det var ikke noe mer lojalt og praktisk redskap enn Joe».

Hvis ja, hvem har egentlig «trukket i Amerikas tråder» de siste årene?

«Dere [den demokratiske partimaskinen] får ikke bedra, bløffe og manipulere oss i årevis om hvordan denne mannen var både briljant kompetent på jobben og en helbredende kraft for nasjonal enhet – og nå fortelle oss, når bedraget er avdekket, at det er «sengetid for Bonzo «- takk for din tjeneste, og la oss gå videre «, advarer Baker.

«Nå går det fryktelig galt. Store deler av partiet hans har ikke bruk for ham lenger … I en bemerkelsesverdig kynisk handling av villedende informasjon, [prøver de å] bytte ham ut med noen mer nyttig for deres sak. En del av meg mener de ikke skal få slippe unna med det. Jeg finner meg selv i den merkelige posisjonen til å ville heie på stakkars mumlende Joe … Det er fristende å si til det demokratiske maskineriet som febrilsk mobiliserer mot ham: Du får ikke gjøre dette. Du får ikke bedra, bløffe og manipulere oss i årevis».

Noe vesentlig har sprukket i «systemet». Det er alltid fristende å plassere slike hendelser i «umiddelbar tid», men selv Baker ser ut til å henvise til en lengre syklus av manipulasjon og bedrag – som først nå plutselig har brutt ut i åpent landskap.

Slike hendelser – selv om de tilsynelatende er flyktige og for øyeblikket – kan være varsler om dypere strukturelle motsetninger som beveger seg.

Når Baker skriver at Biden er det siste «bekvemmelighetsflagget» der de herskende lagene kunne seile det progressive fartøyet inn i de dypeste delene av amerikansk liv – «på et oppdrag for å fremme sentralisme, klimaekstremisme og selvutslettende politisk hysteri» – virker det sannsynlig at han refererer til 1970-tallets æra av Trilateralkommisjonen og Romaklubben.

1970- og 1980-tallet var punktet der den tradisjonelle liberalismens lange periode ga plass til et erklært illiberalt, mekanisk «kontrollsystem» (ledelsesteknokrati) som i dag uredelig poserer som liberalt demokrati.

Emmanuel Todd, den franske antropologiske historikeren, undersøker den lengre dynamikken til hendelser som utspiller seg i nåtiden: Den viktigste agenten for forandring som førte til Vestens nedgang (La Défaite de l’Occident), argumenterer han, var implosjonen av ‘anglo’- protestantisme i USA (og England), med sine medførte vaner med arbeid, individualisme og industri – en trosbekjennelse hvis kvaliteter ble holdt, da for å gjenspeile Guds nåde gjennom materiell suksess og fremfor alt, for å bekrefte medlemskap i det guddommelige ‘utvalgte’.

Mens tradisjonell liberalisme hadde sine skikker, utløste nedgangen i tradisjonelle verdier glidningen mot ledelsesmessig teknokrati og til nihilisme. Religion henger igjen i Vesten, men i en «zombie»-tilstand, sier Todd. Slike samfunn, argumenterer han, kjemper tungt – i fraværet av noen ledende metafysiske sfære, som gir folk ikke-materiell næring.

Men den innkommende doktrinen om at bare en velstående finansiell elite, teknologieksperter, ledere av multinasjonale selskaper og banker har det nødvendige fremsyn og den teknologiske forståelsen for å manipulere et komplekst og stadig mer kontrollert system, endret politikken fullstendig.

Skikkene var borte – og det samme var empatien. Mange opplevde frakoblingen og ignoreringen av kaldt teknokrati.

Så når en senior-redaktør i Wall Street Journal forteller oss at ‘bedraget og ‘manipuleringen’ kollapset med CNN-debatten mellom Biden og Trump, bør vi sikkert følge med. Han sier at slørene til slutt falt fra folks øyne.

Det som ble manipulert var fiksjonen om demokrati og også den om Amerika, som erklærte seg selv – i sin egen fremstilling – å være menneskehetens banebryter og stifinner: Amerika som den eksepsjonelle nasjonen: den enestående, den rene i hjertet, døperen og forløseren av alle folk som er foraktet og undertrykt: Jordens «siste, beste håp».

Virkeligheten var en helt annen. Selvfølgelig kan stater «leve på en løgn» i lang tid. Det underliggende problemet – poenget Todd får fram så overbevisende – er at du kan lykkes med å bedra og manipulere offentlige oppfatninger, men bare til et visst punkt.

Realiteten var at det rett og slett ikke fungerte.

Det samme gjelder «Europa».

EUs ambisjon om å bli en global geopolitisk aktør var også betinget av manipulering av offentligheten, at Frankrike, Italia, Tyskland og andre, kunne fortsette å være reelle nasjonale enheter – selv om EU feide vekk alle nasjonale beslutningsprivilegier, ved svik. Mytteriet ved de nylige EU-valgene reflekterte denne misnøyen.

Selvfølgelig har Bidens tilstand vært kjent lenge. Så hvem har da drevet butikken; tatt kritiske daglige beslutninger om krig, fred, sammensetningen av rettsvesenet og grensene for statens myndighet? WSJ-artikkelen gir ett svar: «Ikke-valgte rådgivere, apparatsjiks, intrigante familiemedlemmer og tilfeldige tilhengere tar de kritiske daglige beslutningene» om disse saksanliggendene.

Kanskje må vi forsone oss med det faktum at Biden er en sint, senil mann som roper til staben sin: «Under møter med medhjelpere som setter sammen formelle orienteringer, har noen høytstående tjenestemenn til tider gått langt for å organisere informasjonen i et forsøk på å unngå å provosere en negativ reaksjon».

«Det er slik: ‘Du kan ikke inkludere det, det vil få ham til eksplodere’ eller ‘Ta det inn, han liker det’», sa en senior administrasjonsrepresentant. «Det er veldig vanskelig, og folk er dritredde for ham. Tjenestemannen la til: «Han tar ikke råd fra noen andre enn de få toppassistentene, og det blir en perfekt storm fordi han bare blir mer og mer isolert fra deres innsats for å kontrollere det».

Seymour Hersh, den kjente gravejournalisten rapporterer:

«Bidens dreining inn i tomheten har pågått i flere måneder, mens han og hans utenrikspolitiske medarbeidere har oppfordret til en våpenhvile som ikke vil skje i Gaza, mens de fortsetter å levere våpnene som gjør en våpenhvile mindre sannsynlig. Det er et lignende paradoks i Ukraina, der Biden har finansiert en krig som ikke kan vinnes – men likevel nektet å delta i forhandlinger som kan få slutt på nedslaktingen«.

«Virkeligheten bak alt dette, som jeg har blitt fortalt i flere måneder, er at Biden rett og slett ‘ikke lenger er der’ – når det gjelder å forstå motsetningene i politikken han og hans utenrikspolitiske rådgivere har ført».

På den ene siden forteller Politico oss: «Bidens seniorteam er godt kjent med de mangeårige hjelperne som fortsatt har presidentens øre: Mike Donilon, Steve Ricchetti og Bruce Reed, samt Ted Kaufman og Klain på utsiden».

«Det er de samme menneskene – han har ikke forandret disse menneskene på 40 år … Antallet personer som har tilgang til presidenten har blitt mindre og mindre og mindre. De har gravd seg dypere ned i bunkeren i flere måneder nå. Og, sa strategen, «jo lenger ned du kommer ned i bunkeren, jo mindre hører du på noen».

Med Todds ord blir beslutninger tatt av en liten ‘landsby i Washington’.

Selvfølgelig sitter Jake Sullivan og Blinken i sentrum av det som kalles «inter-agency»*-synet. Det er her politikken for det meste blir diskutert. Den er ikke sammenhengende – med dens handlingssenter i Den nasjonale sikkerhetskomiteen – men spres heller gjennom en matrise av sammenflettede «klynger» som inkluderer det militærindustrielle komplekset, kongressledere, store givere, Wall Street, finansdepartementet, CIA, FBI, noen få kosmopolitiske oligarker og fyrstene i verdenen av sikkerhetsetterretning. *(Aktiviteter som involverer to eller flere statlige eller offentlige organisasjoner. O.a.)

Alle disse «prinsene» later som de har et utenrikspolitisk syn, og kjemper som katter for å beskytte lenets uavhengighet. Noen ganger kanaliserer de sin ‘beslutning’ via NSC, men hvis de kan, vil de ‘overføre’ den direkte til en eller annen ‘nøkkelaktør’ med øret til den ene, eller den andre Washington- ‘landsbyen’.

Ikke desto mindre, i bunn og grunn, er Wolfowitz-doktrinen fra 1992 som understreket amerikansk overherredømme for enhver pris, i en post-sovjetisk verden – sammen med å «utrydde rivaler, uansett hvor de måtte dukke opp» – fortsatt i dag den ‘nåværende doktrinen’ som rammer inn grunnlinjen mellom byråer.

Dysfunksjon i hjertet av en tilsynelatende fungerende organisasjon, kan vedvare i årevis uten noen reell offentlig bevissthet eller forståelse av nedstigningen til dysfunksjonalitet. Men så plutselig – når en krise rammer, eller presidentdebatten slår feil – «poff», og vi ser tydelig sammenbruddet av manipulasjonen som har begrenset diskursen til innen de forskjellige landsbyene i Washington.

I lys av dette blir noen av de strukturelle motsetningene som Todd bemerket som medvirkende faktorer til vestlig tilbakegang, uventet ‘opplyst’ av hendelser: Baker fremhevet en: Den viktigste faustianske handelen: forestillingen om et liberalt demokrati som opererer i tandem med en ‘klassisk’ liberal økonomi, versus virkeligheten av et illiberalt oligarkisk lederskap som sitter på toppen av en hyperfinansialisert konsernøkonomi, som begge har sugd livet fra den klassiske organiske økonomien, og skapt giftige ulikheter også.

Den andre agenten for vestlig tilbakegang er Todds observasjon om at implosjonen av Sovjetunionen gjorde USA så triumferende fornøyde, at sistnevnte utløste et paradoksalt frislepp av global ‘regelbasert orden’ utvidelse av imperiet, versus virkeligheten at Vesten allerede ble konsumert fra sine røtter og oppover.

Den tredje agenten for nedgangen lå, hevder Todd, med Amerika som erklærer seg å være den største militære nasjonen på jorden – i motsetning til virkeligheten til et Amerika som lenge har kvittet seg med mye av sin produksjonskapasitet (spesielt den militære kapasiteten), men velger å kollidere med et stabilisert Russland, en returnert stormakt, og med Kina som har manifestert seg som verdens produksjonsgigant (inkludert militært).

Disse uløste paradoksene ble agenter for vestlig tilbakegang, hevdet Todd. Han har et poeng.

Denne artikkelen ble publisert av ZeroHedge: