Sør-Afrika lister seg mot en koalisjonspolitikk

0
Velgere som venter tålmodig på å slippe til ved valgurnene i Sør-Afrika.

Resultatene av valget til det sørafrikanske parlamentet på fredag ​​bekreftet den utbredte troen på at den regjerende African National Congress (ANC) som ledet landets frigjøring fra apartheid i 1993 og siden dominerte det politiske landskapet som et banyantre, er i bratt tilbakegang. ANCs stemmeandel falt fra 57,5 ​​prosent i valget i 2019 til rundt 40 prosent. 

Av M. K. Bhadrakumar.

ANCs hvetbrødsdager er slutt, men det er gjerne slik at alle gode ting tar slutt. ANC kunne i det minste holde på i tretti år og utnytte arven fra frihetskampen, noe som ikke er lett å gjøre ettersom politikken blir mer og mer konkurranseorientert og sammen med politisk makt kommer kravet til ansvarlighet. Til sammenligning mistet Indias kongressparti flertallet i parlamentet på mindre enn to tiår. 

Stort sett, utenom noen i hovedsak landlige provinser, er støtten til ANC nå generelt avtagende med en sterk understrøm av motstand mot myndighetene på grunn av massiv arbeidsledighet, ekstremt høy grad av vold, kollapsende sosiale tjenester og åpenlys korrupsjon.

ANC ville trenge hjelp fra andre partier for å gjenvelge Cyril Ramaphosa for en ny periode. De tre andre store partiene er den liberal-orienterte demokratiske alliansen [DA], ytre venstre Economic Freedom Fighters [EFF] og det nye MK-partiet [MK] ledet av tidligere president Jacob Zuma, som en gang ledet ANC. 

DA, som fikk over 21% av stemmene, er et etablert liberalt parti, dominert av hvite og også finansiert av hvit kapital. EFF, på den annen side, er et autoritært populistisk parti, ikke-etnisk i sin støttebase og holdning. Det fikk litt over 9% av stemmene. 

Den store vinneren ser ut til å være MK, en utbryterfraksjon av ANC, som gikk inn i valgkampen for første gang og økte på en bølge av zulu-nasjonalisme og fikk 14,83% av stemmene. 

Sammensetningen av den kommende regjeringskoalisjonen er ennå ikke klar. Ikke overraskende heier vestlige medier på en ANC-DA-koalisjon. Fremgangen til DA har stoppet opp og de er ivrige etter å innrette seg med ANC til tross for sin ideologi om nasjonal frigjøring for å dele makten.

De massive investeringene fra de hvite milliardærene i et sett av nye liberale partier klarte ikke å gi de ønskede resultatene i onsdagens valg. Ingen av disse partiene fikk gjennomslag. DA er det ensomme unntaket, men selv i dette tilfellet setter middelmådigheten til ledelsen og dens manglende evne til å sette tonen i den komplekse rasepolitikken begrenser deres muligheter. Mange svarte sørafrikanere har mistillit til DA, og tror det favoriserer interessene til hvite mennesker.

Derfor er det garantert motstand i ANC mot et bånd med DA under ledelse av den hvite politikeren John Steenhuisen, hvis frimarkedsprogram med privatiseringer og en slutt på svarte økonomiske myndiggjøringsprogrammer er på kant med det regjerende partiets tradisjoner. 

Nelson Mandelas barnebarn og avtroppende ANC-parlamentariker, Zwelivilile Mandela, sa til AFP at DA hadde «forskjellige idealer» som gjør det for vanskelig å samarbeide med dem. Han spådde at de radikale venstregruppene ledet av tidligere ANC-figurer – ildsjelen Julius Malemas EFF eller Zumas MK – var mer sannsynlige partnere for det regjerende partiet. 

Uten tvil kan disse radikale alternativene også møte motstand i de mer moderate delene av ANC. Dessuten gjenstår det å rette opp bruddet mellom Ramaphosa og Zuma, som lenge har vært bitter over måten han ble tvunget ut av vervet som president i 2018 på. 

Midt i all denne manøvreringen innenfor den politiske klassen, er det vanskelig å måle folkestemningen, gitt de hvite liberale medienes nakketak på den nasjonale diskursen. Dermed blir alvoret av den dype følelsen av politisk fremmedgjøring som driver mange velgere inn i former for anti-liberal og til tider antidemokratisk populisme oversett i en besettelse av å undergrave ANCs ruvende tilstedeværelse i det politiske landskapet.

Uten tvil har ANC blitt et sår i øyet for vestmaktene. Sør-Afrikas aktive rolle i BRICS-landene og forkjemperen for multipolaritet og «avdollarisering», dets dristige grep i ICJ mot Israels krigsforbrytelser i Gaza, dets nærhet til Russland og Kina og så videre er av stor betydning for vestlige interesser i den nåværende verdenssituasjonen. 

Den hvite kapitalens kontroll over de digitale mediene i Sør-Afrika gir den betydelig makt til å forme den nasjonale diskursen, men det er ikke noe forsøk på å forstå den dype fremmedgjøringen til utsatte deler av samfunnet, enn si å forholde seg kritisk til det. Det er tilstrekkelig å si at dette er fruktbar jord for at etnisk politikk kan slå rot. Paradokset er at arven fra en av de mest progressive bevegelsene i historien til antikolonial frigjøring kan vise seg å være fremveksten av etno-nasjonalisme og populisme under mørke komiske politiske personligheter som ligner Donald Trump, Boris Johnson, Jair Bolsonaro eller Javier Milei. 

Sakens kjerne er at venstresiden ikke har klart å presentere et troverdig alternativ til den rovformen for etnisk nasjonalisme og populisme som er skapt av de forferdelige omstendighetene med fattigdom og elendighet som de fleste sørafrikanere sliter med og lever i. Ikke en eneste leder på samme måte som Lula da Silva eller Jeremy Corbyn er å se som kan forene venstresiden. Alt dette etterlater feltet åpent for den griske og kleptokratiske politiske klassen for å slippe løs demonene i etnisk politikk. 

Når jeg tenker på det, overbeviste Zuma 2,3 millioner sørafrikanere til å stemme på MK Party. MK ønsker å øke makten til tradisjonelle ledere, nasjonalisere banker og ekspropriere land uten kompensasjon, og datere Sør-Afrikas «langvarige periode med nasjonal skam» tilbake til 1652, da den første nederlandske bosetningen ble etablert. 

Når det gjelder EFF, beskriver de seg selv som antiimperialistisk og inspirert av marxismen. EFF tar også til orde for å ta land fra hvite bønder og nasjonalisere gruver, banker og andre strategiske sektorer, uten kompensasjon. Den sier at apartheid ikke tok slutt i 1994, og argumenterte for at det demokratiske oppgjøret overlot økonomien i hendene på «hvit monopolkapital», en melding som gir gjenklang i et land der fire av ti voksne er arbeidsledige. 

Hovedpoenget er at som med mainstream Congress Party i India, er det ikke noe reelt alternativ til ANC som et samlingspunkt, som fortsatt beholder lojaliteten til mange velgere på grunn av sin ledende rolle i å styrte det hvite minoritetsstyret og dets progressive sosiale velferdspolitikk og svarte økonomisk myndiggjøringspolitikk er kreditert for å hjelpe millioner av svarte familier ut av fattigdom.


Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.

Forrige artikkelArbeiderpartiet fusjonerer med vindkraftlobbyen
Neste artikkelKjempedemonstrasjon for fred i Budapest
M. K. Bhadrakumar
M. K. Bhadrakumar er en pensjonert indisk karrierediplomat. Han har blant annet tjenestegjort i Sovietunionen, Pakistan, Iran og Afghanistan. Han skriver Indian Punchline, der han analyserer verdensbegivenhetene sett fra et indisk perspektiv.