oss 100 kroner!
Siden 50-tallet har kriger kommet og gått i jevnt tempo. Amerikanerne kaller dem «Forever Wars»: Korea, Vietnam, Libya, Irak, Afghanistan og alle de andre. Krigen i Ukraina pågår fortsatt. Taiwan står på venteliste, mens alt gjøres for å starte nye konflikter i Iran, Libanon, Georgia og Moldova. Moldovas statsminister nevner «et globalt krigsparti»; spanske parlamentarisk medlem Ione Bellarra sier at «Europa har blitt kapret av et krigsregime».
Den tidligere britiske diplomaten Alastair Crooke forklarer behovet for endeløs krigføring slik: «Selv om Vesten i dag tilsynelatende unngår bosetterkolonialisme (bortsett fra den som praktiseres av Israel), har Vesten drevet med en form for rentesøkende, finansiell kolonialisme siden 2. verdenskrig. Denne prosessen har også blitt et permanent rammeverk for det vestlige politiske og geopolitiske økosystemet». Det er en side av historien, som den anerkjente amerikanske økonomen Michael Hudson har grundig utforsket i boken Super Imperialisme. I sin bok 1984 forteller George Orwell en annen side av historien.
Tidligere kjempet de herskende grupper i alle land mot hverandre og seierherren plyndret alltid den beseirede, bemerker Orwell. «Krig var en sikker garanti for sunn fornuft, og for de herskende klassene var det trolig den viktigste av alle garantier. Selv om kriger kunne vinnes eller tapes, kunne ingen herskende klasse være helt uansvarlig». For i tidligere tider var en krig «noe som før eller siden tok slutt, som regel med en entydig seier eller et entydig nederlag». Etter 2. verdenskrig, atomvåpen og sikkerhet om gjensidig total ødeleggelse endret krigens natur.
Krig foregår aldri direkte mellom stormaktene. Seier eller nederlag er uvesentlig. Trekker man seg fra Vietnam eller Afghanistan, er det bare å starte en ny krig. De siste amerikanske militærflyene forlot Kabul flyplass den 30. august 2021. Seks måneder senere starter krigen i Ukraina for alvor. Formålet med krig er å holde ved like en bestemt sinnstilstand, der borgeren «er en godtroende og uvitende fanatiker som er preget av frykt, hat, beundring og orgiastisk triumf». Siden ingen avgjørende seier er mulig, spiller det ingen rolle om krigen går bra eller dårlig. Det eneste som trengs, er at det er krigstilstand. I så måte er krigen i Ukraina en stor suksess. Mens de tjue årene med trefninger i Afghanistan aldri fikk folkemassene hjemme til å bry seg stort, har krigen i Ukraina gitt næring til enorm krigslyst. Det er nok å høre på NATO-sjefen og Amerikas utenriksminister og å telle milliardene for å forstå at hensikten nå er å forlenge denne krigen, om ikke i nye tjue år, så i alle fall så lenge som mulig.
Krigstilstand er den beste måte å opprettholde et hierarkisk samfunn på preget av økende ulikhet, understreker Orwell. Krigen føres i virkeligheten «mot sine egne undersåtter».
I Orwells verden var det politiske tilbudet redusert til Partiets. Det samme gjelder i dag. I takt med søken etter makt har de populistiske og angivelige antisystem-partiene samordnet sine slagord med gjeldende dagsordenen: Italias Meloni er en lydig pro-amerikansk leder. «Jeg støtter staten Israel til siste slutt», forsikrer Nederlands Geert Wilders. Russland «representerer en flerdimensjonal trussel mot Europa og utfordrer franske interesser, enten det er i Europa eller Afrika», sier nå Bardella, lederen av den franske ytrehøyre, som i dag leder med stor margin meningsmålende til kommende Europaparlementsvalget.
Krigens formål er ikke å erobre eller forhindre erobringer av territorium, men «å holde samfunnsstrukturen intakt». George Orwell konkluderer med at krigen er «bare et bedrag». Et nyttig bedrag, vel å merke: «Den spiser opp overskuddet av forbruksvarer, og den bidrar til å bevare den spesielle mentale atmosfæren som et hierarkisk samfunn trenger». Det er heller ikke tilfeldig at økonomiske sanksjoner blir brukt som et middel i krigføringen: «Det er de lavere lagene i de vestlige samfunnene som lider mest under inflasjon og fallende levestandard», skriver sosiologen Emmanuel Todd i sin bok om Ukrainakrigen, Vestens nederlag.
I den orwellianske krigen dør folk – over 20 millioner siden 1950, og allerede over en halvmillion i Ukraina. Men det er kun tall i fremmede strøk. Som Madelaine Albrigth sa til Colin Powell: «Hva er poenget med å ha dette fantastiske militæret som du alltid snakker om, hvis vi ikke kan bruke det»? Hun likte å plassere amerikanske styrker som om de var «lekesoldater som flyttes rundt på et globalt sjakkbrett», husket Powell.
Hjemme, er massene lette å styre. Dialektikken er godt utprøvd. Det skapes et skremselsbilde for å forene folk under ett flagg: «Det var ikke vanskelig å holde dem under kontroll».
