Ukraina og den liberale intelligensiaens fallitt

Denne artikkelen ble publisert 12. mai 2014. Den har så mange «frampek» mot alt det som har skjedd seinere og demonstrerer at det allerede da var fullstendig mulig å se at konflikten mellom Vesten og NATO i Ukraina lett ville kunne utvikle seg til en storkrig, slik krigen nå er. Dermed vet man også at krigen kunne ha vært unngått. Men det ukrainske folket og folkene i Vesten ble forrådt av den liberale inteligensiaen, av en fullstendig fraværende fredsbevegelse og av ei venstreside som har glemt alt det den en gang forsto om imperialismens vesen. Forræderiet er like stort og kan bli like skjebnesvangert som Den andre internasjonalens forræderi mot arbeiderklassen ved utbruddet av den første verdenskrigen. Til og med nazister av den hitlerske typen blir nå hvitvasket i alle de «redaktørstyrte» mediene.

Vi republiserer den her så leserne kan se at kunnskapen og kildene fantes. Krigen kunne ha vært unngått og hundretusener av liv kunne ha vært spart.

12. mai 2014

Et statskupp er gjennomført i et at Europas største land. Det har brakt nazister og fascister inn i regjering for første gang siden 1945. De samme fascistene myrder politiske motstandere og henter fram retorikk og politikk fra den svarteste perioden av kontinentets historie. Og da står de vel på barrikadene mot fascismen; liberalerne, lederskribentene, humanistene og synserne? Nei, enten støtter de kuppet, eller så holder de kjeft. Ukraina er den liberale intelligensiaens fallitt.

– Pus, kom hjem!

Harald Heide Steen jr. fortalte en gang hvordan det føltes å komme hjem til Norge fra Orte i Italia, der han holdt til i flere år. Han fortalte om hvordan han gledet seg til å se norske aviser igjen, en glede som varte til han fikk VG på flyet der forsida var: – Pus, kom hjem! – Da skjønte jeg at jeg snart var hjemme, sa Heide Steen.

Jeg var på reise gjennom Europa i ti dager og fulgte med på nett fra flere land om den dramatiske utviklinga i Ukraina. Og om den økende økonomiske krisa internasjonalt. Så tok vi Kiel-ferga hjem og møtte Dagsrevyen. Først fikk vi med oss et koseintervju av Steinfeld med nazisten Jarosj. Dette var drøye døgnet etter massakren i Odessa. Det var ikke ETT kritisk spørsmål. Det var bare kos. Så begynte 5. mai med Northug-nytt og Per Sandberg-nytt og OL. Og dett var dett fra det aller helligste på Marienlyst. Sånn er det å komme hjem.

Men det er verre enn som så

I boka «Manufacturing Consent» (1988) forklarer Edward S. Herman og Noam Chomsky at medieindustrien i USA..

er effektive og mektige ideologiske institusjoner som utøver propagandafunksjoner som støtter systemet gjennom å basere seg på markedskrefter, internaliserte antakelser og sjølsensur, og uten åpen tvang.

Herman og Chomsky definerte fem «forvrengningsfiltre» som brukes for å oppnå denne tankekontrollen:

1. Størrelse, eierskap og profittorientering. De dominerende massemediene drives for profitt. De må derfor tjene eiernes interesser, og i USA betyr det store og mektige korporasjoner.
2. Annonsørenes makt. Den viktigste inntektskilden til mediene er annonsene og ikke salg. Derfor har annonsørene den avgjørende makta over medienes retning. Nyhetsmediene må derfor støtte opp om de politiske fordommene og økonomiske interessene til annonsørene.
3. Kildenes makt. De store byråkratiene subsidierer massemediene og får dermed direkte tilgang til dem.
4. «Bombardement» fra de mektige. Mektige interessegrupper og rike tenketanker har midler og kapasitet til å bombardere mediene med klager, rettssaker eller juridiske tiltak og kan dermed effektivt styre mediedekninga.
5. Anti-kommunisme. Dette var spesielt viktig under den kalde krigen, men har siden fått en mer generell form under «krigen mot terror», hvor de kreftene som myndighetene til enhver tid definerte som terrorister, ble mål for den sosiale kontrollen av mediene.

Mediene er mektigere nå, og mer korporative

I følge amerikanske undersøkelser var det i 1983 50 selskaper som eide 90% av mediene i landet. Allerede det var en veldig sterk maktkonsentrasjon. Men hvordan ser det ut i dag? I 2011 var det seks selskaper som kontrollerte 90% av mediene.

De seks selskapene var General Electric, som blant annet eier NBC og Universal Pictures, Newscorp, som blant annet eier Fox og Wall Street Journal, Disney, som blant annet eier ABC og Pixar, Viacom, som blant annet eier MTV og Paramount Pictures, Time Warner, som blant annet eier Time, Warner Bros og CNN og CBS, som blant annet eier 60 Minutes.

Disse mediegigantene hadde i 2010 ei samlet omsetning på 275,9 milliarder dollar. Det er mer enn Norges bruttonasjonalprodukt.

Og disse seks korporasjonene eies alle sammen av bank- og finanskorporasjonene, som er så sammenfiltret av krysseierskap og personalunioner, at de framstår som en megakorporasjon.

De samme finansgigantene eier også våpen- og krigsindustrien. Så det er ikke lenger noe skille mellom mediekapital, finanskapital og krigsindustri. Det er ett og samme kompleks.

Psykologisk krigføring

I 1990 var det ei ung jente som ga et tåredryppende vitnesbyrd om hvordan irakiske soldater hadde tatt seg inn på en fødeavdeling i Kuwait, hadde ødelagt kuvøsene og latt nyfødte, premature barn dø. Hun kalte seg Nayira. Vitnemålet gjorde et enormt inntrykk og det spilte en stor følelsemessig rolle i den første Gulkrigen mot Irak. Problemet var at hele saka var en bløff. Nayira var datter av Kuwaits ambassadør til USA. Hennes vitnemål ble lagd av et PR-firma, og det hun fortalte hadde ingenting med virkeligheten å gjøre. Kilde: Wikipedia.

Denne historia har alt. Ung, gråtende jente, premature spedbarn, barbariske soldater. Som Frank Zappa ville ha sagt: It is carefully designed to suck the twelve year old listeners into our camp.

Det var PR-byrået Hill & Knowlton, verdens eldste PR-byrå, som sto for manus, regi, styling og trening av jenta før vitnemålet. Vitnemålet var sånn at kristne pasifister skulle reagere med å støtte krigen mot Irak. (Hill & Knowlton jobbet for tobakksindustrien for å undergrave forskning som viste skadevirkning med tobakksrøyking og for oljeselskapene i dag for å undergrave kritikk av skadelige virkninger ved fracking.)

Et langt mer berømt tilfelle er naturligvis USAs utenriksminister Colin Powells presentasjon i FNs sikkerhetsråd, der han la fram falske «bevis» for at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen. Det var også svindel fra ende til annen, men ble formidlet av alle de store mediene som om det var det hellige evangelium.

Bruken av NGOs og «progressive fronter»

CIA og Pentagon er siden blitt langt mer raffinerte. De fant ut allerede på åttitallet at det var diskrediterende for folk å motta direkte støtte fra CIA. Derfor opprettet de The National Endowment for Democracy (NED),og de utviklet et omfattende nettverk av Non-Governmental Organisations (NGOs) som er finansiert og bygd opp via NED, men som utad opptrer som uavhengige organisasjoner. De kan godt være litt USA-kritiske, og de skal helst fremme populære, gjerne litt små-radikale saker. Men først og fremst inngår de i en psykologisk krigføring der de skal bidra til regimeskifte i det landet der de opererer. Milliardæren George Soros og andre «filantropiske» milliardærer deltar også i finanisering og trening av slike NGOs.

Det er ganske typisk at nettopp Amnesty International støttet bløffen om kuvøsene. CIA og US State Department legger stor vekt på å styre politikken og oppmerksomheten til Amnesty, Human Rights Watch og PEN International, slik at de kan tjene de strategiske interessene til USA. Og ikke helt tilfeldig har Suzanne Nossel fra State Department hatt topplederjobb i dem alle sammen.

(NB: Alle stater av noen størrelse har et program for psykologisk krigføring. Det gjelder også Kina og Russland, for å ta et par eksempler, men ingen er så sofistikerte og så dyktige som amerikanerne.)

Sosiale medier

Sosiale medier er svært viktige i slike destabiliseringskampanjer. Noe av det første USAID og NED sørger for er å få på plass servere og teknisk personell som kan legge opp opposisjonens bruk av sosiale medier. Hvem kan motstå sosiale medier? Du tror mer på en tweet som kommer via en venn enn på mye annet.

NGOene sørger for at deres medlemmer og kontakter er på nettverket. Så er det klart for psykologisk krigføring via sosiale medier. Og man sørger for at spredninga av budskapene er ultra-smittsom. Et hemmelig dokument fra britisk etterretning som ble lekket nylig illustrerer dette godt:

Fiske i rørt vann, destabilisere og skape et «Hitler-øyeblikk»

Disse NGOene har i oppgave å organisere opposisjonen rundt forskjellige saker, for på et passende tidspunkt å begynne destabilisering. I det siste har destabilisering fulgt regiene fra «fargerevolusjonene», med teltleire på en sentral plass, proff utnyttelse av sosiale nettverk (CIA stiller dataeksperter og utstyr) og fram til provokasjoner og destabilisering. Provokasjonene har til hensikt å utløse voldelige motreaksjoner fra det aktuelle regimet, som tas opp på video og publiseres, og vips, så har man et Hitler-øyeblikk.Det vil si at regjeringssjefen kan utropes til en «ny Hitler», som så kan styrtes gjennom bombing eller statskupp. For å oppnå dette, allierer man seg med faen sjøl. I Syria og Libya betyr det de ekstreme islamistene. I Ukraina betyr det nazistene og fascistene i Svoboda og Høyre sektor.

Denne regien og denne dramaturgien er nå brukt så mange ganger, og er så veldokumentert at det er nesten kjedelig å se den gjentatt for ørtende gang. Det er som å se en filmserie som har holdt på litt for lenge. Man sitter på bakerste benk og spør seg: Når kommer teltleirene? Når kommer den vakre dama som er slått ned av det brutale politiet? Når kommer «Hitler-øyeblikket»? Og når kommer flyforbudssone og bombing? (De holder på med det samme i Venezuela, bare så det er nevnt.)

Hvis man ikke har gjennomskuet dette i dag, er det umulig å kalle seg en kritisk intellektuell.

Forbrytelsene i Ukraina

Det er sant at tidlig i Maidan-bevegelsen var svært mange vanlige mennesker fra middelklassen og studentene som hadde helt reell og forståelig misnøye med et korrupt regime. Men de ble brukt av dyktige manipulatorer.

• En god del av de «fredelige demonstrantene» på Maidan var voldelige bøller som bevisst gikk inn for å utøve vold mot politiet og mot offentige bygninger. Hva skulle de ellers med væpnede kampgrupper ledet av israelske leiesoldater?
• Bevegelsen ble styrt, og for en god del betalt, av den amerikanske ambassaden. Ambassaden betalte demonstrantlønn til demonstranter og ledere, med egne tariffer! (Vanlig demonstrant 250 hrivna per dag, ledere mer.)
• State Department ved Victoria Nuland var inne i den direkte styringa av Maidan. John McCain var uhyre aktiv med å love støtte til regimeskifte. Tyske CDU og Konrad Adenauer-stiftelsen finansierte opposisjonen og drev trening.
• «Hitler-øyeblikket» ble skapt da snikskyttere drepte mange demonstranter og politifolk. Sterke indisier tyder på at snikskytterne hadde tilknytning til opposisjonen.
• Under ledelse av Dmitro Jarosj og Høyre sektor ble det gjennomført et statskupp 22. februar, fullt og helt støttet av USA og EU. Dette var naturligvis i strid med folkeretten, FN-charteret og alt europeisk avtaleverk.
• Statskuppet banet vei for IMF og utenlandsk kapital og etterretning. Og det la grunnen for en kommende borgerkrig i Ukraina.
• Massakren på anti-Maidan-folkene i Odessa, som ble gjennomført av folk fra Høyre sektor 2. mai 2014 var den foreløpige toppen på serien av forbrytelser som er gjennomført i denne nøye planlagte ukrainske tragedien.
• Det ukrainske militære felttoget mot sivile i Øst-Ukraina, som for eksempel beleiringen av Slavjansk, mordbrannen i Mariupol og angrep på sivile i forbindelse med folkeavstemningen.

Vestlige medier som del av psykologisk krigføring

I festtalene sier lederne for pressebedriftene at de er «den fjerde statsmakt».

I «Vær varsom-plakaten» heter det:

1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller sin samfunnsrolle.

Norske mediers dekning av Ukraina-konflikten er en kontinuerlig serie av brudd på disse prinsippene. Mediene har vært heiagjeng for USA, NATO og kuppregjeringa i Kiev og har drevet en primitiv demonisering av Vladimir Putin og Russland. Mediene har ikke bare totalt unnlatt å «avdekke kritikkverdige forhold» på alliert side, men også vært ute av stand til å «sette et kritisk søkelys» på hvordan de sjøl har opptrådt.

Vladimir Putin er en høyreorientert, kristen-konservativ politiker. Han støtter seg på de russiske oligarkene og han står utvilsomt for russisk imperialisme. Han har et svart rulleblad, som blant annet omfatter den hensynsløse krigføringa i Tsjetsjenia i 1999–2000. Men det er meningsløst å gjøre som Hillary Clinton å si at «han oppfører seg som Hitler». De siste 20 åra har USA ufattelig mange flere menneskeliv på samvittigheten enn det Vladimir Putin har. Det er en demonisering som godt kan sammenliknes med to-minutters-hatet som George Orwell beskriver i 1984.

Grove politiske forbrytelser som er begått av NATOs allierte i Ukraina er enten ikke omtalt i mediene, eller de er blitt nedtonet, forskjønnet eller direkte forfalsket. Når ukrainske styrker skyter med skarpt mot sivile svarer Børge Brende med at «Nå må Russland avvæpne separatistene». Og pressa lar ham slippe unna med det.

Jeg har ikke lykkes med å finne én eneste lederartikkel eller redaksjonell kommentar i norsk presse som tar avstand fra massemordet i Odessa. (Jeg leser jo ikke alle aviser, så jeg kan ha oversett noen, og ville sette stor pris på å bli korrigert, hvis noen har sett noe sånt.)

Pressa lar seg altså bruke som ledd i den psykologiske krigføringa. Den er med på å bearbeide befolkninga til å godta hva som helst, inkludert krig. Mediene er, for å sitere Herman og Chomsky «effektive og mektige ideologiske institusjoner som utøver propagandafunksjoner som støtter systemet».

De liberales fallitt

I norsk debatt har de markert seg som angivelige forsvarere av demokrati og menneskerettigheter. Jeg tenker på folk som Bård Larsen, Kristin Clemet, og ikke minst Bernt Hagtvet. I et uendelig antall artikler og kommentarer på TV og radio har de slått ned på alt de mener er brudd på demokrati og menneskerettigheter, vel å merke hvis det ikke er begått av våre allierte. For da er de tause.

• De var tause da Edward Snowden avslørte den største overvåkingsskandalen i menneskehetens historie. De var tause da Snowden henvendte seg til Norge og ba om vår beskyttelse.
• Og de var tause da USA og Vesten i tett samarbeid med nazister og fascister avsatte den folkevalgte regjeringa i Ukraina gjennom et statskupp.
• De var tause da tilhengere av nazikollaboratøren Stepan Bandera tok kontrollen over voldsapparatet i Ukraina. Banderas fascistiske bander myrdet tusenvis av jøder og polakker under krigen. Nå gjenreises denne bevegelsen i Ukraina. Tusenvis av nazister marsjerer under fascistiske faner og skriker nazislagord.

Men liberalerne er tause. Selv Holocaustsenteret holder kjeft til tross for at Holocausttilhengere nå har militær makt – og bruker den – i et av Europas største land.

Da nazimobben brente inne 48 mennesker i fagforeningenes hus i Odessa holdt de liberale kjeft.

Og det bør de i grunnen fortsette med – til evig tid. Det siste året har bevist, og det til overmål, at disse folkene ikke har noen demokratiske prinsipper. De godtar enhver forbrytelse mot demokrati og menneskerettigheter så lenge det gjøres i USAs og NATOs interesser.

Den politiske venstresida er forført eller lammet

Det sies at vi har ei venstreside i Norge, og det kan det godt tenkes at vi har. Men i Ukraina-spørsmålet er det vanskelig å oppdage den.

En grunn til at «venstresida» er spilt ut over sidelinja er at CIAs psykologiske krigføring har virket. Det at man har finansiert og bygd opp såkalte NGOer som tilsynelatende kjemper for gode og mer eller mindre progressive saker, har gjort at «venstresida» har sympatisert med dem. «Venstresida» er dominert av småborgerlige intellektuelle, og i Ukrainas NGOer har de kjent igjen sine saker og sine holdninger. Og de har gått i fella med begge beina.

Opp til et visst nivå kan man gratulere CIA med regi og scenografi. Det til tross for at det samme manuset er brukt mange ganger før. Det har vært som en Hollywood-film med svarte hatter og hvite hatter og en story-line som kunne vært brukt i en TV-serie. En guffen «diktator» (riktignok folkevalgt, og riktignok vår mann for bare kort tid siden, men likevel), folket på grasrota med sine teltleire, sine sanger og sin glühwein. Så ser man bort fra at hovedkravet til dette folket er å bli underlagt EU, og man velger å se bort fra nazisymbolene som blir stadig sterkere til stede. Fordi storyen tilsier et fredelig folk mot en brutal diktator, velger man å se bort fra de voldelige og bevæpnede gruppene som bygger opp dramaturgien fram mot filmens høydepunkt, «Hitler-øyeblikket», der volden kan vises på TV og selge statskuppet til seerne.

SVs Bård Vegar Solhjell og Snorre Valen var blant Maidans varme tilhengere, og SV var, på linje med resten av stortinget positive til USAs statskupp i Kiev. Rødt, som er kjent for å være svært aktivt i utenrikspolitiske saker, har vært oppsiktsvekkende taust i denne saka. Partiet kom med en uttalelse rett før statskuppet i Kiev, men har siden vært helt fraværende. På landsmøtet 9.–11. mai 2014 ble det imidlertid vedtatt en skarp og klar uttalelse, som naturligvis ikke er referert noen steder. Det er synd at dette ikke kom tidligere, og at ikke Rødt har vært ute i offentligheten og slåss for dette synet.

Fredsbevegelsen har vært fullstendig fraværende i denne situasjonen.

Dette er creepy!  Nazister kommer inn i regjering i et av Europas største land ved hjelp av statskupp. Russland og NATO balanserer på kanten av en storkrig. Vi opplever massakre som i Kiev, Odessa og Mariupol, og venstresida og fredsbevegelsen er nærmest totalt lammet. Det er fortsatt mulig å unngå en storkrig, men da må en fredsbevegelse på linje med den som oppsto mot Irak-krigen i 2003 på banen. Uten folkelig motstand driver udugelige og prinsippløse politikere denne dynamikken stadig nærmere en ny krig.

oss 100 kroner!

oss 200 kroner!

oss 500 kroner!

oss 1000 kroner!