oss 100 kroner!
Av Bestefar til fem, leserinnlegg.
Jeg leser mengder med aviser. Både de etablerte, de ikke fullt så etablerte og jeg liker å holde meg oppdatert på det som skjer, både innenlands og utenlands. Og nå er det noe som bekymrer meg så kraftig, at jeg så meg nødt til å ta pennen fatt.
Det handler om norsk barnevern. Det er mulig jeg har vært naiv, men jeg trodde det handlet om barnas beste, og familienes beste. At de som strever kan få hjelp. Og at de som har det riktig, riktig ille, må få beskyttelse, vekk fra sine foreldre. Men nå leser jeg til stadighet artikler som forteller om en helt annen virkelighet. Og det er sterkt urovekkende det det fortelles om.
Tykke barn meldt til barnevernet
Det viser seg nemlig at det finnes nordmenn rundt i det ganske land som rapporterer inn, hva vi før i tiden ville kalt normalt og «lykkelig kaos» om barnefamilier, – til barnevernet. At ikke det er ryddig nok. Pent nok. Oppdatert nok. At ungene har stygt språk (hvem har vel ikke sett behovet for å tøffe seg i perioder). At de har skitne klær. At de har blitt tykke! og gudene vet hva mer. Altså rapporterer og sender disse, som setter seg til doms overfor andre, inn bekymringsmeldinger til barnevernet! Det er neimen ikke for småtteri å regne. Og det rammer ikke bare foreldre, må vite, men barna rammes åpenbart på de mest inhumane måter. Fordi ting ikke er perfekt. Eller 100 % på stell. Vel og merke, ifølge dem. Menneskene som melder dem.
Kognitiv dissonans
Jeg må innrømme at jeg hadde problemer med å tro det selv (ja, jeg skriver «selv for jeg antar at heller ikke du gjør det enda). Da jeg først hørte om alle sakene. At familier ble meldt fordi ungen bannet eller hadde et «seksualisert språk». Og la meg tilføye: i ungdomsårene. Jeg tror vi alle kan være enig i at dersom en femåring har et seksualisert språk, så bør varsellamper, med rette, ringe, men når det gjelder en ungdom … Vel. Så er det nok også her sakens kjerne i bunn og grunn ligger. Det kan synes som det utvises lite skjønn og kontekstualisering i sakene.
Og ja. De fleste tror det ikke, eller de vil ikke tro det. De fleste (jeg var en av dem før) trekker fort slutninger som «det må nok være NOE galt, ellers hadde det aldri gått så langt», «det er nok mer, som vi ikke får vite …», «ingen røyk uten ild» osv. Vi kan ikke for alt i verden fatte at det fattes vedtak, og iverksettes tiltak, fordi barn er tykke! Men det skjer! Og husk nå på: dette er ikke gode gamle helsesøster som setter inn tiltak som veiing og samtaler med barna. Dette er en myndighet som i løpet av noen uker kan ta ungene fra deg. Og det gjør de og. Oftere enn man kan klare å ta innover seg. Jeg antar, helt til det eventuelt rammer en selv.
Norsk barnevern på topp i Europa, med flest domfellelser i EMD
Norge har i lengre tid ligget på topp i Europa når det gjelder antall barnevernssaker dømt av Den Europeiske Menneskerettsdomstolen (EMD) i Strasbourg. Til sammen skal det dreie seg om 25 domfellelser siden 2015, og flere saker er visstnok underveis. I flere av domfellelsene er det spesielt brudd på menneskerettighetene som omhandler samvær med barna etter omsorgsovertakelse som går igjen. Vanlig samværspraksis etter omsorgsovertakelse har nemlig, i Norge, vært at foreldre og barn bare får se hverandre fattigslige 3-6 ganger i løpet av et år, og det er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjonen, kapittel 8 (retten til familieliv). Faktum er at Norge er satt på kartet i sin elendighet, og brudd på lovverk. Hvis resultat er at familier og barn traumatiseres, og får livene sine ødelagt. Dette er i Vårt Norge, som vi er så stolte av. Som vi til stadighet tenker at er best i klassen. Så, når det virkelig gjelder. Når det gjelder det mest dyrebare vi har, barna våre, så feiler vi mesterlig. Og kun et fåtall kjenner til det. For vi har en lei tendens til å ville unngå alt som er ubehagelig. Selv når det er krevet av oss.
Bollywood-film om norsk barnevern
Likevel lekker saker og ting ut. Til verdenssamfunnet. Og norsk barnevern har vært gjenstand for mang en artikkel og reportasje de siste årene. Ikke minst ble tragediene i norsk barnevern omhyggelig skildret i Bollywood og Netflix-filmen «Mrs. Chatterjee Vs. Norway», fra 2023. Den er, merkelig nok, ikke å finne på norsk Netflix lengre. Men de som virkelig ønsker, kan nok finne den. Norsk barnevern befinner seg virkelig i en omdømmekrise for tiden, og man skulle tro at de ønsket å skjerpe seg. Likevel tyder et økende antall saker, på det motsatte.
Tynsetsaken
En av de siste sakene jeg har fulgt, er den såkalte Tynsetsaken (omtalt blant annet her). Nåvel. «Såkalte og såkalte» … Det spørs vel hvor kjent den egentlig er blant hvermansen. Dette er ikke saker media hiver seg over. Kanskje bare de aller tøffeste. Jeg kom selv over en video-reportasje som omhandlet denne saken, for en måneds tid siden. Det viste seg at det var to små jenter, på fire og åtte år, som var blitt hentet ut fra hjemmet sitt, med makt. Av uniformerte politibetjenter og representanter fra barnevernet. I alt åtte stykker av dem. Det hadde blitt fattet akuttvedtak, og mer akutt kan det neppe gjøres. Som om det handlet om liv og død. Men liv og død handlet det ikke om. Årsaken for akuttvedtaket derimot, var at barna ikke gikk på skole. Så legg merke til at det ene barnet kun er fire år gammelt og trekk dine egne slutninger ut fra det. Faktisk ble foreldrene anmeldt (!) for «ikke å ha oppfylt (døtrenes) skoleplikt». Enda det ikke er skoleplikt ifølge norsk lov (som man hadde håpet at barnevernet kunne). Det er kun opplæringsplikt. Og barnet på åtte mottok hjemmeundervisning, og hadde gjort det en god stund. Alt godkjent og underveiskontrollert av kommunen. Til tross for dette, altså, ble ungene halt og dratt ut av huset og ført bort. Med foreldrene som desperate vitner, og dermed ble også de holdt borte fra ungene sine, med makt. Uten mulighet for forklaringer og avskjed. Man trenger ikke store forestillingsevnen for å se for seg hvilke desperate scener som utspilte seg den ettermiddagen i begynnelsen av mars. Og ennå har de ikke kommet tilbake.
Tilbakevendende anklager
Familien på Tynset hadde nemlig blitt trakassert av barnevernet i en årrekke. Og la meg tilføye: jeg hadde ikke brukt ordet «trakassere» om jeg ikke følte meg sikker på at det var det de hadde blitt. Det var til stadighet nye og tilbakevendende anklager mot foreldrene, men som igjen og igjen ble tilbakevist, med solide bevis (av foreldrene og andre), -og dermed henlagt. Før nye bekymringsmeldinger igjen dukket opp. Det var anklager om «skjevutvikling» hos barnet, som ble kraftig tilbakevist av en helseekspert. Det var anklager om at det var rotete og lite lys på inne. Om psykisk ustabilitet hos foreldrene. Fremsatt av en nabo som hadde stjålet hagemøbler fra dem (og som likevel ble hørt i saken!). Hvor tyveriet ble beviselig dokumentert og filmet av familiens overvåkingskameraer. Før øvrig kan nevnes at naboen var tidligere ansatt i barnevernet. Videre var det var anklager og bekymringer som gikk på at ungene ikke presenterte seg ved navn, overfor fremmede. I det hele tatt en lang rekke useriøse anklager, som overhodet ikke utgjorde noen trussel for ungene ve og vel. Eller for å holde oss innenfor formålsparagrafen; det var ingen trussel mot ungenes helse og utvikling.
Fra hva jeg kan se (og jeg har satt meg godt inn i saken). Fra hva fastlegen deres kan se. Familien. Nettverket. Venner. Vitner. Advokaten. Helseekspertene. Likevel, står barnevernet hardnakket på sitt. Og når ikke årsaken for fortsatt akuttplassering kunne plasseres på manglende skolegang, ble årsaken raskt endret til «barnas ytringer om barnevernet». Hva de, og spesielt den eldste, hadde uttalt om barnevernet når de var i deres varetekt, de første timene. De som få timer før hadde hentet barna med makt! og fjernet dem fra dem som elsker dem mest av alt i verden. Ressurssterke og kjærlige foreldre. Men som til slutt hadde fått nok og som hadde takket nei til såkalte «frivillige hjelpetiltak». Som da (som hos så mange andre) ble brukt mot dem. Alt ble brukt mot dem – og til slutt lykkes de i å hente ungene deres ut.
Ikke liv og helse, men helse og utvikling
Barnevernloven har som formål «å sikre at barn og unge som lever under forhold som kan skade deres helse og utvikling, får nødvendig hjelp, omsorg og beskyttelse til rett tid». Dette er altså rettesnoren til norsk barnevern i dag. Ingenting sies om liv og helse, men det er altså snakk om det mer diffuse helse og utvikling. Noe som kan tyde på at terskelen for å gripe inn vil kunne være lavere. Og hvem er det egentlig som kan avgjøre hva som er rett eller god utvikling? Dette kan vel vurderes ganske subjektivt? Hva som anses som god utvikling for en, bør ikke vurderes som god av en annen. Hva kjennetegner et godt hjem og hvor settes grensene for hva som er, eller ikke er, «normalt» eller «godkjent»? Jeg vil påstå at man i alle fall ikke skal være i tvil om at barnet er utsatt for grov omsorgssvikt eller at det lever under uholdbare forhold, dersom det skal fjernes fra sine omsorgspersoner. Det bør også være høy terskel for at barnevernet skal fatte vedtak i familier og gjøre inngripende tiltak. Det ser imidlertid ikke ut til å være tilfelle i dag. Dessuten ser man en trend i at folks meninger og livsstil blir brukt som påskudd for bekymringsmeldinger og undersøkelser. Det er stadig nye tilfeller av saker hvor foreldre som «ikke følger strømmen» blir rapportert inn til barnevernet. Og det er ikke bare av «sambygdinger». Det er av skoler, barnehager, helsevesen, leger med mer, – og terskelen for å melde ser ut til å bli stadig lavere. Toleransen for hva som synes akseptert, ser og ut til å bli stadig lavere.
Tynsetsaken i dag
Status i saken i dag er så alvorlig som den kan bli. Det er lite samvær mellom foreldre og barn, og barna er plassert i beredskapshjem, på hemmelig adresse. Det er nå (per 27.04.24) gjort en begjæring om omsorgsovertakelse! fra barnevernets side. Til tross for at det mangler faglig eller juridisk begrunnede vurderinger. Det er så man blir tom for ord. Foreldrene har klaget inn saken for domstolene – og den vil etter planen bli behandlet i lagmannsretten. Jeg synes det her passer å minne om den norske forfatteren, forskeren og pioneren innen omsorgssvikt og feltet foreldre-barn, Kari Killén (f. 1934), sitt utsagn: «Det verste du kan utsette et barn for, er å fjerne det fra sine omsorgspersoner».
Dags for å endre praksis
Så nå er det jeg som sender bekymringsmelding. Til etater, menigfolk og alle som vil høre. Nå er det på tide at vi hegner om barna. Virkelig verner barna. Og viser at vi tør bry oss. For dette angår alle! Fremtiden vår- barna våre- angår alle! Og barndommen varer, som kjent, i generasjoner. Hvor mange flere familier skal bli istykkerrevet uten grunn? Hvor mange flere skal få sin barndom ødelagt? Og hva da med vår tillit til systemet? Hvordan vil disse barnas tillit til systemet bli, tror dere? Og til familiene. Og alle som kjenner dem. Som ser at det er feil. Barbarisk og ødeleggende. Jeg tror ikke landet vårt kan tåle enda flere som mister troen på systemet. Det er allerede velkjent blant «fremmedarbeidere» at de ikke tør ta med seg barna til Norge, når de skal jobbe her. For ryktet går om at norsk barnevern er nådeløst. En nådeløs serieforbryter, attpåtil. Og jeg kan ikke si at jeg kan motsi dem, og det virkelig smerter meg.
Jeg tror en debatt må til. Kortene må på bordet. Og mandatet må diskuteres. Er det virkelig mulig å hjelpe familier om risikoen for å miste det kjæreste en har, står for fall? Bør en og samme institusjon være rådgivende, hjelper OG intervenerende? Er det overhodet mulig? Jeg hører om familier som ikke tør å ta imot hjelp, av frykt for hvilke konsekvenser det kan ha. Og da rammes barna, og familiene, som virkelig trenger vår hjelp.
Norsk barnevern sliter i dag med å rekruttere folk til yrket sitt (man kan jo gjette på hvorfor), og det snakkes om å senke kravene i utdanningen. Jeg tror verken årsaken eller løsningen finnes der. Er det noe som trengs i norsk barnevern, så er det kompetanseheving. Og rett person til jobben. I møte med barn, og mennesker i sårbare situasjoner, enten de er unge eller gamle, – bør relasjonskompetanse, respekt, forsiktighet og egnethet vektlegges. Det bør i etaten være et ønske og intensjon om at barn og familier skal få leve sammen, og i fred. Ikke bare i lovparagrafene, men også i praksis. Men nå er dessverre virkeligheten slik at stadig flere familier mistenkeliggjøres, forfølges, overvåkes og regelrett terroriseres.
Jeg er rett og slett lamslått.
Bestefar til fem
Lenker:
Barn og unge, Barnevern | Er barnet mitt samfunnets eiendom? (tb.no)
Norsk barnevernssak blir Bollywood-film: – Katastrofale konsekvenser (vg.no)
