oss 100 kroner!
En pretensiøs tekst om statsfilosofi over en tankerekke.
Del 1
Dr. philos. Knut Erik Aagaard, april 2024.
Dette var i 1950 min definitive favorittbok. Den er nå proskribert, i praksis forbudt. Vi har proskriberte bøker i Norge, som Hitlers «Mein Kampf». Jeg måtte lese den på dansk rundt 1970. Vi har også proskriberte sanger, som den folkekjære «Visen om vesle Hoa» av Thorbjørn Egner.
«Dagens woke-ideologi har fått enorm innflytelse både i mediene og det politiske livet. Hvordan ble det slik, og hva er røttene til at det ble slik? Knut Erik Aagaard skrev en serie artikler i dagspressa fra midten av 1990-tallet og framover som i ettertid viser seg å være en tidlig analyse av denne prosessen .. Vi fant artiklene så velskrevne og interessante at vi har valgt å presentere dem i en serie hver søndag i en del uker framover».
Slik innledet redaktør Pål Steigan denne serien på 17 artikler, som under emneknaggen Oppvekst har gått på steigan.no [link @oppvekst] hver søndag siden midten av oktober 2023 til slutten av januar 2024, omtrent 25 år etter at de ble publisert i den nasjonale dagspressen, den gangen da vi fortsatt hadde en viss ytringspluralisme i Norge. Dét var da.
Denne artikkelen er lang og derfor delt i tre. De to neste delene kommer på steigan.no i morgen og i overimorgen.
Den som leser aviser i dag, og som nå har lest denne serien hos steigan.no, vil vite at slike artikler ikke kan publiseres nasjonalt lenger. De er nemlig politisk ukorrekte og forfatteren (jeg, altså) er kansellert. Det er skjedd mye på 25 år i Norge og i verden. Politisk korrekthet og fake news er nye ord. Woke er en ny folkelig tidsånd og en ny utøvende statsfilsofi. Den vil jeg forsøke å analysere, altså oppløse, i det følgende.
Fagfolk vil kanskje ha innvendinger, og kunne finne noen feil i detaljene her, men det bekymrer meg lite. Djevelen skjuler seg ikke i detaljene (slik russere monomant gjentar), men i resonnementets gang og i de store linjer. Djevelen skjuler seg – selvfølgelig – i de store fortellinger.
For dette er en tekst om fortellinger. Nå i 2024 leser vi fortsatt i avisene at norske elever er katastrofalt svake i matematikk, at lærerne selv gjerne er ufaglærte, om voldsbølger og kulturtap, og at ingen leser bøker lenger. En moderne avisleser må tro at dette er noe nytt og illevarslende, men som min artikkelserie viser, er dette noe gammelt, som var like ille for 25 år siden. Vi har sløst bort 25 år på å unnlate å løse problemet. Derfor skal vi med en klype salt ta dagens forsøk på å løse det. Både forskere, politikere og journalister skal leve, og noe må de jo finne ut, vedta og skrive. Men alt er ved det gamle, som om tiden står stille.
Hittil har jeg bare berørt pedagogikk og oppvekst, men ser vi nøyere etter, gjelder det også de fleste andre politikkområder (dem jeg også skrev om for 25 år siden), med mulig unntak for real- og ingeniørfag. Broer bygges, brønner bores, veier stikkes, universer utforskes, litt uavhengig av moderne, eller strengt tatt postmoderne fortellinger. Og denne artikkelen handler altså om fortellinger.
Woke er et ord som svirrer rundt i norske samtaler. Få synes å ha et klart begrep om hvilket fenomen ordet dekker – de fleste klør seg i hodet over det. De som bruker ordet om andre, bruker det ikke som et honnørord. De som ordet brukes om, oppfatter det knapt som ros.
Debatten om fenomenet begynte tidlig, men førte aldri til annet enn bråk: Rune Gerhardsen sendte som byrådsleder sjokkbølger gjennom landet med sitt utspill om snillisme i Dagbladet 13.06.1991, rettet mot overforbruk av kommunale tjenester, klientifisering av innvandrere og ungdommer som roper på kommunen i stedet for selv å måke skøytebanen på søndag morgen, slik han (og jeg) gjorde på femtitallet (NRK 26.09.2010).
I boken «Det internasjonale gjennombruddet» (Dreyer 2017) bruker historikeren Terje Tvedt ordet godhetstyranni for å beskrive Norges forvandling i 1963 fra å være en nasjonsbyggende stat til å bli en slags internasjonal hjelpeetat – stikk i strid med norske interesser.
Snillismen var et semantisk svakt begrep som slo godt politisk. Godhetstyranniet var semantisk mye bedre, men manglet politisk slagkraft. Ingen av dem kunne vite at de egentlig skrev om Woke, for det ordet kom ikke i vanlig bruk før under tafsedebatten rundt 2017. Det er i utgangspunktet viktig å presisere at de som er woke mener det godt og har de beste hensikter, og at woke-motstanderne mener deres godhet bærer riktig galt av sted.
Politisk korrekt er litt eldre enn Woke, men like vanskelig å bli klok på. Omtrent i 2010 satte jeg meg fore å finne ut av det. Det foreløpige resultat av min første undersøkelse var slik: Den som har tilstrekkelige kunnskaper og åndsevner til å vite bedre, den som altså mot bedre vitende inntar en posisjon i samsvar med rådende tidsånd, inntar en politisk korrekt posisjon og snur derved kappen etter vinden.
Et beslektet begrep er fake news, som dukket opp under Donald Trumps valgkamp sommeren 2016. Begrepet ble opprinnelig brukt om ondsinnet spredning av løgnaktige påstander fra tvilsomme aktører i mediene, men er i dag snarere synonymt med redaksjonell linje i NATOs og EUs hovedstrømsmedier.
Min eventuelt plausible bestemmelse av det politisk korrekte var likevel ahistorisk og løsrevet fra verdens uransakelige og skjeve gang. For jeg forsto ennå ikke de forferdelige implikasjonene av en slik – i og for seg interessant – observasjon. Implikasjonene gikk først brått opp for meg i 2011, da jeg på fjernsynet så Hillary Clinton bryte ut i latter over Muammar al-Gadaffis blodige endelikt, den mest grafiske lynsjing jeg hadde bivånet. Jeg tilhører det mindretallet av landsmenn som holder seg for øynene når de ser voksenfilmer.
Plutselig og nødtvungent måtte jeg revidere det verdensbildet jeg møysommelig hadde bygget opp i 20 år etter Sovjetunionens egenhendige implosjon i 1991. Etter seks historiske invasjoner av Russland fra vest hadde Stalin i 1943 av Churchill og Rooseveldt på Jalta fått seg tildelt Øst-Europa som interessesfære, som lønn for samarbeidet, en vel fortjent og sårt tiltrengt buffersone mot angrep fra vest.
De seks vestlige angrepene:
- Polen i 1610 – tok Moskva, kunne sittet i Vladivostok i dag.
- Sverige med Karl XII i 1709 – slått ved Poltava i dagens Ukraina, den russiske byen som fra 1654 til 1991 lå i Russland.
- Frankrike under Napoleon i 1812 – han tok Moskva, men russerne hadde evakuert innbyggerne og tømt byen for mat. Napoleon måtte med uforrettet sak vende tilbake med sin hær og etterlot noen hundre tusen døde franskmenn.
- England og Frankrike med flere, på Krim i 1853-1856: Russisk tap, men resultat etterhvert uavgjort: status quo ante.
- Tyskland under Wilhelm II i 1914.
- Tyskland under Hitler i 1941.
I 1989 trakk Russland seg vederlagsfritt og naivt ut av Øst-Europa, mens USAs hær ble stående der den sto, i Vest-Europa. USA fulgte etter – stikk i strid med alle løfter – inn mot Russlands grenser med sine 16 NATO-utvidelser, en taktisk forberedelse til Den frie verdens endelige og syvende krig mot Russland, den som brøt ut 24.02.2022.
NATOs 16 utvidelser etter Sovjetunionens implosjon:
- 1999: Polen, Tsjekkoslovakia (nå Tsjekkia og Slovakia), Ungarn
- 2004: Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia
- 2009: Albania, Kroatia
- 2017: Montenegro
- 2020: Nord-Makedonia
- 2023: Finland
- 2024: Sverige
Jeg som trodde Den kalde krigen var slutt, jeg hadde i 2011 ennå ikke forstått at USA bare utnyttet pausen – The Unipolar Moment 1991-2022 – som et springbrett til Tredje verdenskrig. Også den fra vest, også den mot Russland. La oss begynne kronologisk og se hvor vi ender etter en liten mentalitetshistorie.
La meg først i parentes bemerke at jeg selv ikke tror det er mentalitetssvingninger som driver historiens gang. Jeg tror heller ikke at imperier dannes, utvikles eller forgår etter beskrivbare historiske lover, slik for eksempel Oswald Spengler hevdet. Den geopolitiske teori er også helt utilstrekkelig, det være seg MacKinders imperialistiske havmakt («Heartland», oppr. 1904, her Spinebill Press, Australia) Terje Tvedts historisk sivilsasjonsdannende elver («Verdens historie», J.M. Steenersens forlag 2020), Napoleons, Bismarcks og Brzezinskis fastlandmakt (Z. Brzezinski «The Grand Chessboard», Basic Books, Persevs 1997), John Mearsheimers realistiske Great Power Tragedy (Mearsheimer, «The Tragedy of Great Power Politics» Norton 2001/2014) eller Jeffrey Sachs’ liberale dydsregime (J. Sachs, «A New Foreign Policy», Columbia University Press 2020). Jeg tror ikke på noen altomfattende reduksjonisme. Alle geopolitiske teorier plukker ut én faktor og overser alle de andre.
Som en lettere avdanket, men tidligere fullbefaren marxist holder jeg meg til det materielle, til basis og overbygning, til produksjonmåte og produksjonsforhold, til endringer på bakken, eller strengt tatt til klassers kamp mot klasser som historiens drivende kraft. Det er ikke teknologi som driver verden frem (eller tilbake), det er dypest sett klassekamp. Samfunnet er nemlig ikke et forhold mellom ting, men et forhold mellom mennesker. Bidens rabiate neokonservative drøm om verdensherredømme er en liten krusning på verdenhistoriens overflate, den vil falle for første hugg fra Den nye verden, som danner seg rett for våre vidåpne, blinde øyne. Mentalitetshistorien beskriver resulterende svingninger på overflaten. Men som sådan er den både anskueliggjørende og selv en liten medvirkende faktor blant de mange og mer utslagsgivende.
Fornuft og Individ
La meg begynne mentalitetshistorisk: Da jeg i 1980 leste Thomas Hobbes’ «Leviathan» (1651, Everyman’s Library 1914, siste utg. 1987), et eneste langt argument for absolutt og arvelig monarki, da følte jeg meg opplyst. Jeg hadde knapt lest et bedre statsfilosofisk verk. De store opplysningsfilosofene, Machiavelli, Hobbes, Locke, Montesquieux, Hume, Gibbon og Rousseau (utvalget er mitt og ikke konsensusorientert), demonstrerte Fornuftens og Individets betydning som forutsetninger for legitim statsmakt og état de raison: Bort med styre av Guds nåde, feudalmakt, arvemakt og privilegier.
Fornuftsfilosofien avfødte en sosial bevegelse, en ny tidsånd med voldsom appell og truende front mot adel og kongemakt, i de gryende borgersamfunn som vokste frem etter de store oppdagelser, med de råvarer og den handel og produksjon som åpningen av Den nye verden muliggjorde og medførte: Opplysningsbevegelsen toppet seg i Den Store Franske Revolusjon i 1789 og slo sitt siste slag med halen på Eidsvold i 1814.
Støtet var gitt for langsiktig borgerliggjøring av Europa – et sivilisatorisk fremskritt – og for kortsiktig og rabiat fornuftsfundamentalisme hos jakobinerne Saint-Just og Robespierre i Velferdskomiteen. Dét var et tragisk tilbakeskritt. De to trodde fullt, fast og naivt at staten uten videre kunne tuftes på fornuften så snart de hadde kappet hodet av adelen. Slike kortslutninger kalles reduksjonisme, en svært vanlig lidelse i moderne samfunn som vårt, og i moderne historie.
Så ble de selv et hode kortere i 1794. Terrorens og kongemordets teoretiker Lois Antoine de Saint-Just, 26 år gammel, taus og verdig på skafottet, innforstått med konsekvensen av sin egen teori, uten å fortrekke en mine. Dens administrator Maximilien de Robespierre, 36 år gammel, hylende av smerte og frykt etter en knust kjeve han ble påført under arrestasjonen, da bøddelen rev bandasjen av kjaken hans og la ham godt til rette på giljotinen.
For opplysningsfilosofene og deres sosiale bevegelse hadde gjort opp regning uten vert. Opplysningsbevegelsen hadde brakt folket frem i første rekke som legitim politisk aktør, noe folket aldri før hadde vært. Filosofene hadde ikke tenkt over at folket har sine egne idiosynkrasier. Folket gjorde seg sine egne tanker om statens styre. Folket trodde på Gud og på Kongen og på sin egen nasjonale fortreffelighet. Folket var ikke hemmet av fornuften.
Det første og inntil 1913 siste forsøket med almen stemmerett i Norge, var valget av representanter til Riksforsamlingen på Eidsvold i 1814. Stemmerett hadde alle voksne konfirmerte menn. Kvinner hadde ikke stemmerett, for dette er lenge siden og kvinnen var fortsatt ansett som mannens nyttige ledsager på livets vei. Man forsto allerede på Eidsvold (hvor det ble presisert) at almen stemmerett var altfor radikalt. Fornuft er bra, men det får være måte på.
Folk flest manglet både kunnskaper og motiver for å styre til landets beste. På Eidsvold vedtok man derfor et såkalt stakeholder democracy og begrenset stemmeretten til dem som hadde inntekt eller formue over et visst nivå. De som hadde arvet eller klart å skaffe seg eiendom, ble ansett å være kloke nok, og de hadde dessuten et insentiv: Landet måtte styres av dem som eide det, av dem som derfor hadde personlig interesse av at det ble godt styrt. Tanken er i vår tid tatt opp av Klaus Schwab, grunnlegger og evig leder av World Economic Forum i Davos, hvor Børge Brende (h) er president. Davos er stedet der de rikeste møter de mektigste.
Romantikken
Begynnelsen av det nittende århundre, folkets århundre, markerer overgangen til romantikken. Den var en ny, nå folkelig tidsånd, som i tillegg til demokrati, fabrikker, handel og moderne markedsøkonomi (eksempelvis markert ved Julirevolusjonen i 1830 og Februarrevolusjonen i 1848), også var ledsaget av tvetydig gods, som rase og nasjon (eksempelvis markert ved Det tyske keiserrike fra 1871 og Italias samling i 1859, de senere arnestedene for den store og den lille fascismen.)
Opplysningstidens kunstnere bygget under renessansen og barokken videre på sin tradisjon, mens romantikkens titaner krystet sin sjel og presset frem et personlig uttrykk for vâre inntrykk og følsomme sinn. Der vi før hadde store verk, fikk vi nå store kunstnere, genier. Romantikken er den forpinte sjels og den overspente følelses uttrykk, som i Goethes «Die Leider des jungen Werthers» eller i Wagners fire operaer «Der Ring des Niebelungen».
Romantikken er monumental i det store («Brudeferden i Hardanger») og minutiøs i det små, som i «Five Easy Pieces» 1970 (Chopin, Prélude 4 e-moll, op. 28 1839): «I played it when I was eight years old, and I played it better then», snerrer Jack Nicholson nesten ordrett i filmen ved det navnet, «and I don’t feel a thing».
Nordmenn var blant de ledende i den europeiske romantikken. Henrik Wergeland står seg godt mot Byron og Pusjkin, Ibsen kan nesten måle seg med Dostojevskij, også i berømmelse, og den radikale åttitallisten Alexander Kielland er bare litt mer progressiv enn den liberale førtitallisten Ivan Turgenjev. Grieg holdt kontakt med den store Tsjaikovskij, som han møtte i Leipzig i 1888. De beundret hverandre gjensidig. Selv liker jeg godt August Cappelen og Thomas Fearnley.
Pre-romantiske, wienerklassiske Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791) døde da han var 35, men han hadde allerede skrevet 40 symfonier, hvorav to svært gode. Hans tidlige lærer og senere elev Joseph Haydn (1732-1809), som tidvis nærmest var livegen og ofte måtte spise på kjøkkenet med de andre tjenerne, skrev 108 symfonier. De to var produsenter av stor musikk, mens etterfølgerne øste av sin sjel og delte av sin overflod.
Nesten alle de store romantiske symfonikerne skrev omtrent ni symfonier hver, men ingen av dem klarte helt å vikle seg ut av Beethovens Niende Svøpe, slik Dostojevskij på standens vegne erkjente å ha viklet seg ut av Gogols Kappe. Bruckners niende (1903) varer halvannen time. Det oppleves som ni timer, men århundret var etter Darwin og Marx på hell. Det var på tide å tenke nytt.
Modernismen
Folkenes og genienes århundre tok slutt med utviklingsoptimismen før Første verdenskrig. Romantikken ble avløst av modernismen, for vitenskapen hadde gjort store fremskritt. En ny stil- og tankeretning, en ny uromantisk tidsånd, som raserte det kjente av tradisjon, i alle kunstarter, filosofi og politikk. Det skulle bygges nytt og moderne, kunsten skulle «speile» det sprikende samfunn. Krigen absolutterte den nye tidsånden, som avfødte både sosialdemokrati og sosialliberalisme, fascisme og kommunisme, prinsippsvak vitenskapelig pragmatisme og en blodig Andre verdenskrig. Romantikken var blitt en svært fjern fortid.
Modernismen kan eksemplifiseres ved Picassos kubisme eller Sjostakovitsj’ femte og tonale, men industrielle symfoni fra 1937, der du formelig kjenner lokomotivet tordne gjennom tiden, løskjøpt fra kontrapunktets og den strenge harmonilærens regler. Det var midt under Moskva-prosessene og rustningsindustrialiseringen. Modernismen kjennes også ad absurdum i verker av typen «Konsert for fire motorsager mot fabrikkstøy». Dikt mister rim og rytme, bilder mister form og figur, musikken mister takt og tone, byggverk mister pynt og prakt. Det modernistiske damplokomotivet beskrives profetisk og tvisynt som «eimvogna» av dølen Aasmund Olavsson Vinje, død 1870. Jernbanen gjennomsyrer Rolf Jacobsens diktning, med debut i 1933. Man kunne si at amerikansk rap er formallyrikkens hevn over modernismen, for den har både rim og rytme og takt og tone, men enda mindre skikk og bruk.
Hvis vi nå ser litt bort fra kulturlivet og fra den modernistiske verdensorden som ble etablert på Jalta/Potsdam 1943-45 (Europas deling), ved Bretton-Woods 1944 (dollar som globalt betalingsmiddel) og i San Francisco 1945 (De Forente Nasjoner), så kan vi ofre noen ord på to tidstypiske og nesten tilfeldig valgte modernister blant de tidens mange filosofer som høylytt og rystet protesterte midtveis i Det tyvende århundre. Allerede før de to var svensken Herbert Tingsten ute, med slagordet «Ideologienes død».
I boken «The Open Society and its Enemies» (Routledge 1945) og i dens pendant «The Poverty of Historicism» (1944/Routledge 1957) tar østerrikeren Karl Popper et systematisk og velargumentert oppgjør med gamle og nye revolusjonære ideologier fra venstre og høyre. Det finnes ingen vitenskap som viser historien den nødvendige vei til et fremtidig samfunn, verken hos Platon, Hegel eller Marx. Slik falsk vitenskap fører med nødvendighet til tyranni, prinsipielt fordi fortiden trekkes ned over hodet på fremtiden. Verdenshistorien består av tjueri og massemord, sier Popper, og vil vi utvikle oss videre herfra, må vi som et minimum slutte med det. Vi kan lære av historiske feilgrep, men hvert land – og hvert menneske – må selv bestemme veien videre. Vi kan heller ikke trekke veksler på den historiske arv: At far min kunne gjere det gjeve han har gjort – det kan ikke jeg ta æren for. Jeg må selv feie for egen dør.
Popper tar til orde for de små skritts vei til et bedre samfunn ved stykkevis og delt politisk reformisme. Boken hadde stor innflytelse, men Popper ble ofte feilaktig tilskrevet sympati med de rike og forakt for de fattige. Han ble derfor lite eller dårlig lest av norske filosofer, som var for de fattige og mot de rike.
I Frankrike erkjenner Albert Camus (med «Le Mythe de Sisyphe», Gallimard 1942) at livet etter Guds død er meningsløst og absurd, men at vi likevel må forestille oss den hårdt prøvede Sisyfos som en lykkelig mann – implisitt et støt mot den ennå interuterine og ufødte eksistensialismen. Sisyfos var etter legenden en korrupt og kjepphøy konge i Korint, men hos Camus symboliserer han et vanlig menneske med vanlig menneskelige aspirasjoner. Vi flittige maur finner tross alt vår plass i skyggen, og har det etter måten ganske bra her. Det vi alle kan og bør gjøre, er vår forbannede plikt på anvist plass. Det gjør doktor Rieux, uten å tenke for tunge tanker, i Camus’ roman «Pesten» fra 1947. Doktor Rieux gjør det han kan for å lindre lidelse i det livet der han er innelukket, og gir derved den absurde eksistens mening.
I 1951 gjør Camus seg helt umulig i samtiden med boken «L’homme révolté», (norsk utg. Aschehoug 1995 ved Bernt Vestre), en idehistorisk gjennomgang av opprørerens dilemma, der han påpeker at opprøreren med seg i bagasjen til alle tider bærer kimen til nettopp det ondet han vil til livs. Overmot straffer seg, sier grekerne, og anfører Promethevs og Sisyfos som eksempler.
Camus ble styrtet ned fra parnasset og utstøtt av kommunistene, filosofene, katolikkene, motstandsbevegelsen, av sine venner Jean-Paul Sartre og Simone de Beauvoir, av hele anegalleriet av franske kunstnere, diktere og døgenikter, aktivister og opprørere. Der Popper ble hevet til skyene, ble Camus kastet utfor Den tarpeiske klippe – av sine egne. Nobelprisen i 1957 ble for Camus en bitter og ensom triumf.
Poppers prosaiske reformisme var hos Camus poetisk formulert som «La pensée du Midi» (tilslørende oversatt som Soltanken av Bernt Vestre. Selv ville jeg kanskje valgt ordet «måteholdstanken», som fungerer denotativt, men ikke konnotativt og slett ikke poetisk): Et sydlig poetisk lysskjær over den prosaiske nordiske hverdagspolitikken. De to modernistene hadde ingen kontakt med hverandre – de kjente kanskje ikke engang til hverandre – men deres budskap er substansielt identiske og utvunnet av samme dype humanisme.
Den skandinaviske modellen
I Norge, av alle steder, kan vi oppsummere Poppers og Camus’ budskap i to håndgripelige uttrykk: Einar Gerhardsen og Det norske arbeiderparti. Den modernistiske statsfilosofi som Camus og Popper proklamerer, ble praktisert i Skandinavia, med beundrede og tilsynelatende gode resultater, av sosialister som hadde lært noe av krigen, om nazismen, og om sine egne radikalt autoritære førkrigsillusjoner. Det var altså likevel mulig å bygge et fritt samfunn på fornuft, med omsorg for individet, innsats fra organisasjonene og dertil med fremgang og økonomisk vekst. For ideologiene var jo døde, som de sier, de som ikke ser sin egen.
I Norge og i Vest-Europa hadde vi altså funnet den smale vei som få finner (Math. 7.13-14), den tredje vei, veien mellom mellom kommunismen og fascismen, det påtrengende problem før Andre verdenskrig. Vi hadde altså løst problemet. Trodde vi.
Her er vi ved kjernen av de faktorene som førte til at den skandinaviske modellen råtnet på rot i løpet av femti år. Vår lovpriste modell viste seg å åpne den brede vei til fortapelsen, The Primrose Path (Ophelia til Laertes i Hamlet, Shakespeare). Tanken om småskrittsreformismen ble toneangivende midtveis i århundret, men mye har skjedd siden, som kanskje gjør tanken foreldet og irrelevant.
Faktorene er, løselig formulert:
- USAs overtakelse (eller tilegnelse og tilsløring) av det europeiske koloniveldet.
- USAs overgang fra isolasjonisme til ekspansjonisme fra 1941. Noen vil mer radikalt tidfeste skillet til Monroe-doktrinen fra 1823, som i prinsippet ekskluderte Europa fra innflytelse på den vestlige halvkule. Monroe-doktrinen ble først sluttført med den spansk-amerikanske krig 1898 til 1902, da Cuba falt under USA og Spania falt ut av Amerika.
- Donor-oligarkatets maktovertakelse av politiske prosesser i USA (etter den første fjernsynsoverførte valgkampen i 1960. Den smilende og sjarmerende Kennedy vant over den svartsmuskede Nixon, som ingen ville kjøpt en bruktbil av).
- NATO-medlemsskapet fra 1949, som med løgnen om Den røde fare endte med å undertvinge europeisk demokrati og suverenitet i form av et udemokratisk, byråkratisert EU, uansvarlig for alt og overfor alle.
- 1991-2016 Etablering av internett og sosiale medier, og eierstyring av korporative hovedstrømsmedier allierte med Dypstaten. Fra 2014-2016: Woke goes public.
Premisser for modernitet
Det var kanskje ikke så rart at folk flest etterhvert reagerte litt mot modernismen i kunst- og stilartene, som alle hadde avskaffet sine grunnleggende mål og midler, midt i et nytt masseproduserende århundre. Det er jo liksom noe eget med en fin sang og et pent maleri. Men folkelig kulturaktivitet ble i stor grad utkonkurrert av industriell og masseprodusert pop og show. Den klassiske kulturen, som fortsatt holder på moderniteten, er reservert for den lille kultureliten i forbrukerssamfunnet. Folkets uvilje mot moderne kunst var en selv en av postmodernismens spirer.
Den moderne tid er i dag institusjonelt differensiert, men moralsk rasert, skriver filosofen Gunnar Skirbekk i 1998. Han hevder innledningsvis at en moderne stat bygger på menneskelig fornuft og vitenskapelighet, uten guddommelig eller annen åndelig inngripen, og presiserer (i mitt bokmål) noen konvensjonelle premisser for fungerende modernitet:
- Folkestyret må være representativt, ikke direkte.
- Representativt demokrati må være grunnlovsfestet.
- Grunnlovsfestet demokrati må ha grunnlovsfestet maktavgrensning og dertil hørende prosedyrer, for å hindre flertallstyranni over mindretall, og sikre alle rettsvern mot overgrep fra staten.
- En rettsstat forutsetter åpen demokratisk kritikk ut fra opplyst prøving og diskusjon.
Skirbekk oppsummerer: Opplysning krever rettsstat, demokrati krever opplysning. (Gunnar Skirbekk: «Vit og vitskap» 1998 (mine uth.).
Aller klarest er Gunnar Skirbekk – den siste, tapre forsvarer av en tapt sak – i sin nyeste bok «Religion i moderne samfunn» (Dreyer 2021), der han nærmest fortvilet går opp de gjengrodde stier tilbake til Poppers og Camus’ paradigme: Moderniteten.
Her fra 1962.
Det var i erkjennelsen av slik konvensjonell visdom at jeg for 25 år siden på vegne av opplysningstanken og til forsvar for landet skrev de 17 artiklene om oppvekst i Norge som Pål Steigan reproduserte på søndagene fra midt i oktober til slutten av januar 2023-24.
Fortsettelse følger! I morgen kommer del 2 av denne artikkelen: Mentalitetshistorien er ført gjennom renessanse, opplysningstid og romantikk til og med modernismen i det tyvende århundre. Men modernismen gikk selv av moten, og munnet ut i Postmodernisme og Woke som utøvende statsfilosofi og folkelig tidsånd. Følg med, følg med!
