oss 100 kroner!
Israels angrep på Gaza har drept over 13.000 barn. Amr Abdallah var en av dem.
ScheerPost 26. mars 2024.
Morgenen Amr Abdallah ble drept, våknet han før daggry for å holde ramadan-bønn sammen med sin far, mor, to yngre brødre og tante, på et åpent jorde sør i Gaza.
«Det er deg vi tilber, og du vi ber om hjelp», ba de. «Led oss til den rette sti – veien til dem som du har skjenket gunst, ikke av dem som har fremkalt din vrede eller av dem som er på villspor».
[Lytt til denne artikkelen på engelsk, lest av Eunice Wong.]
Det var mørkt. De kom seg tilbake til teltene sine. Deres gamle liv var borte – landsbyen deres, Al-Qarara, huset deres – bygget med pengene Amrs far sparte i løpet av de 30 årene han jobbet i den Persiske Golf – frukthagene deres, skolen deres, den lokale moskeen og byens kulturmuseum med gjenstander fra 4000 f.Kr.
Sprengt i filler.
Amr, som var 17 år, ville ha blitt uteksaminert fra videregående skole i år. Skolene ble stengt i november. Han ville ha gått på college, kanskje for å bli ingeniør som sin far, som var en fremstående samfunnsleder. Amr var en begavet student. Nå bodde han i et telt i et utpekt «trygt område» som han og familien allerede visste ikke var trygt. Det ble beskutt sporadisk av israelerne.
Det var kaldt og regnfullt. Familien krøp sammen for å holde varmen. Sulten pakket seg rundt dem som en kvelerslange.
«Når du sier ‘Amr’, er det som om du snakker om månen,» forteller onkelen hans, Abdulbaset Abdallah, som bor i New Jersey. «Han var den spesielle, kjekk, strålende og snill.»
De israelske angrepene begynte nord i Gaza. Så spredte de seg sørover. Om morgenen fredag 1. desember slapp israelske droner flygeblader over Amrs landsby.
«Til innbyggerne i al-Qarara, Khirbet al-Khuza’a, Absan og Bani Soheila», sto det på flygebladene. «Dere må evakuere umiddelbart og dra til tilfluktsrom i Rafah-området. Byen Khan Yunis er en farlig kampsone. Du har blitt advart. Signert av den israelske forsvarshæren».
Familier i Gaza bor sammen. Hele generasjoner. Dette er grunnen til at dusinvis av familiemedlemmer blir drept i et enkelt luftangrep. Amr vokste opp omgitt av onkler, tanter, fettere og kusiner.
Landsbyboerne fikk panikk. Noen begynte å pakke. Noen nektet å dra.
En av Amrs onkler var steinhard. Han ville bli igjen mens familien ville dra til det «trygge området.» Hans sønn var lege ved Nasser Hospital. Amrs fetter forlot sykehuset for å bønnfalle faren om å dra. Øyeblikk etter at han og faren flyktet, ble gaten deres bombet.
Amr og familien flyttet inn hos slektninger i Khan Yunis. Noen dager senere ble flere flygeblad droppet. Alle fikk beskjed om å dra til Rafah.
Amrs familie, nå sammen med slektninger fra Khan Yunis, flyktet til Rafah.
Rafah var et mareritt. Desperate palestinere levde under åpen himmel og på gata. Det var lite mat og vann. Familien sov i bilen. Det var kaldt og regnfullt. De hadde ikke tepper. De lette desperat etter et telt. Det var ingen telt. De fant en gammel presenning, som de festet på baksiden av bilen for å lage et beskyttet område. Det var ingen toaletter. Folk gjorde sitt fornødne i veikanten. Stanken var overveldende.
De hadde blitt fordrevet to ganger i løpet av en uke.
Amrs far, som har diabetes og høyt blodtrykk, ble syk. Familien tok ham med til det europeiske sykehuset nær Khan Yunis. Legen fortalte ham at han var syk fordi han ikke spiste nok.
«Vi kan ikke håndtere tilfellet ditt», sa legen til ham. «Det er flere og mer kritiske tilfeller.»
«Han hadde et vakkert hus», sier Abdallah om storebroren. «Nå er han hjemløs. Han kjente alle i hjembyen. Nå bor han på gaten med mengder av fremmede. Ingen har nok å spise. Det er ikke rent vann. Det er ingen ordentlige fasiliteter eller bad».
Familien bestemte seg for å flytte igjen, til al-Mawasi, utpekt som et «humanitært område» av Israel. De ville i det minste være i åpent land, hvorav noe tilhørte deres familie. Kystområdet, fylt med sanddyner, huser nå rundt 380.000 fordrevne palestinere. Israelerne lovet levering av internasjonal humanitær hjelp til al-Mawasi, hvorav lite ankom. Vann må kjøres inn. Det er ingen strøm.
Israelske krigsfly traff et boligområde i al-Mawasi i januar, der medisinske team og deres familier fra International Rescue Committee og Medical Aid for Palestinians ble innkvartert. Flere ble skadet. En israelsk stridsvogn skjøt mot et hus i al-Mawasi der ansatte fra Leger Uten Grenser og deres familier søkte tilflukt i februar, drepte to og skadet seks.
Amrs familie satte opp to provisoriske telt med palmeblader og plastplater. Israelske droner sirklet over hodet natt og dag.
Dagen før han ble drept, klarte Amr å få telefonforbindelse – telekommunikasjon blir ofte kuttet – for å snakke med søsteren sin i Canada.
«Vær så snill å få oss ut herfra», bønnfalt han.
Det egyptiske firmaet Hala, som betyr «velkommen» på arabisk, ga Gaza-beboere reisetillatelse for 350 dollar, før det israelske angrepet. Siden folkemordet begynte, har firmaet hevet prisen til $ 5.000 for en voksen og $ 2.500 for et barn. Det har noen ganger belastet så mye som $ 10.000 for en reisetillatelse.
Hala har kontorer i Kairo og Rafah. Når pengene er betalt – Hala godtar bare amerikanske dollar – blir navnet på søkeren sendt til egyptiske myndigheter. Det kan ta uker å få tillatelse. Det ville koste rundt 25.000 dollar å få Amrs familie ut av Gaza, dobbelt så mye hvis de inkluderte hans tante som var enke og tre søskenbarn. Dette var ikke en sum Amrs slektninger i utlandet kunne samle inn raskt. De opprettet en GoFundMe-side her. De prøver fortsatt å samle inn nok penger.
Når palestinerne kommer til Egypt, utløper tillatelsene innen en måned. De fleste av de palestinske flyktningene i Egypt overlever på penger sendt til dem fra utlandet.
Amr våknet i mørket. Det var den første fredagen i ramadan. Han sluttet seg til sin familie i morgenbønnen, fajr. Klokken var 05.00.
Muslimer faster på dagen i løpet av måneden Ramadan. De spiser og drikker når solen går ned og like før daggry. Men mat var nå svært mangelfull. Litt olivenolje. Krydderet za’atar. Det var ikke mye.
De gikk tilbake til teltene sine etter morgenbønnen. Amr var i teltet sammen med sin tante og tre søskenbarn. En granat eksploderte i nærheten av teltet. Granatsplinter rev i stykker tantens ben og skadet søskenbarna hans kritisk. Amr prøvde febrilsk å hjelpe dem. En annen granat eksploderte. Granatsplinter rev seg gjennom Amrs mage og ut av ryggen hans.
Amr reiste seg. Han gikk ut av teltet. Han kollapset. Eldre fettere løp mot ham. De hadde nok bensin i bilen – drivstoff er i ekstrem grad mangelvare – for å kjøre Amr til Nasser Hospital, tre miles unna.
«Amr, går det bra med deg»? spurte fetterne.
«Ja», stønnet han.
«Amr, er du våken»? spurte de etter noen minutter
«Ja», hvisket han.
De løftet ham ut av bilen. De bar ham inn i de overfylte korridorene på sykehuset. De satte ham ned.
Han var død.
De bar Amrs kropp tilbake til bilen. De kjørte til familiens leir.
Amrs onkel viser meg en video av Amrs mor som sørger over liket hans.
«Min sønn, min sønn, min elskede sønn», klager hun i videoen, mens venstre hånd ømt stryker ansiktet hans. «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre uten deg».
De begravde Amr i en provisorisk grav.
Senere samme natt bombet israelerne igjen. Flere palestinere ble såret og drept.
Det tomme teltet, som Amrs familie hadde bodd i dagen før, ble utslettet.
Artikkelen er hentet fra sheerpost.com.
Chris Hedges: The Death of Amr
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Chris Hedges er en Pulitzer-prisvinnende journalist som var utenrikskorrespondent i 15 år for The New York Times, hvor han fungerte som Midtøsten-byråsjef og Balkan-byråsjef for avisen. Han har tidligere jobbet utenlands for The Dallas Morning News, The Christian Science Monitor og NPR. Han er programleder for showet «The Chris Hedges Report».
Denne spalten er fra Scheerpost, som Chris Hedges skriver en vanlig spalte for. Klikk her for å registrere deg for e-postvarsler.
MERKNAD TIL LESERNE: Det er nå ingen måte igjen for meg å fortsette å skrive en ukentlig kolonne for ScheerPost og produsere mitt ukentlige TV-show uten din hjelp. Murene lukker seg inn, med oppsiktsvekkende hurtighet, for uavhengig journalistikk, der elitene, inkludert Det demokratiske partiets eliter, roper etter mer og mer sensur. Vær så snill, hvis du kan, registrere deg på chrishedges.substack.com slik at jeg kan fortsette å legge inn min mandagskolonne på Scheerpost og produsere mitt ukentlige TV-show, «The Chris Hedges Report».
