oss 100 kroner!
Russlands overveldende seier i slaget ved Avdeevka og det ukrainske militærets kaotiske retrett øker troverdigheten til Russland som leverandør av sikkerhet for den sentralasiatiske regionen. Poenget går ikke tapt for erfarne sentralasiatiske strateger som ser at Russland på egen hånd har trengt NATO over på defensiven.
Dette blir et avgjørende øyeblikk, ettersom det utfyller den tilfredsheten som stammer fra den nye normaliteten i Afghanistan, takket være Russlands effektive diplomatiske engasjement med Taliban.
Nok en ond sirkel av vestlig propaganda forsvinner. Den var basert på de falske antakelsene om at Russlands innflytelse i Sentral-Asia er i «tilbakegang» (Wilson Centre); at de sentralasiatiske statene «kommer ut av Russlands skygge og hevder sin uavhengighet på måter som ikke er sett siden kommunismens kollaps i 1991» (Financial Times); at i kjølvannet av krigen i Ukraina, kan sentralasiatiske ledere «nå vurdere hvor lenge Putin vil være i stand til å forbli ved makten i Russland» (Radio Free Europe / Radio Liberty).
I virkeligheten kan regionen i 2023 vise til en imponerende BNP-vekst på 4,8%. Og Russland bidro til denne suksesshistorien. Ukrainakrigen førte til at vestlige firmaers forsvant fra det russiske markedet, noe som skapte nye muligheter for regionale stater. Samtidig førte forholdene under sanksjonene til at russiske firmaer og kapital og russiske borgere flyttet virksomheten til den sentralasiatiske regionen.
Sentralasiatiske entreprenører har ikke gått glipp av de lukrative mulighetene til å skaffe vestlige varer og teknologi til det russiske markedet – samtidig som de balanserer på en veldig stram line der de forsikrer om at de overholder vestlige sanksjoner, samtidig som de pleier sin gjensidige avhengighet og integrasjon med russiske markeder. Den fornyede veksten i den russiske økonomien og dens 3,6% vekst i fjor skapte forretningsmuligheter for sentralasiatiske land.
Moskvas politikk tar sikte på en «renessanse» i regionens forhold til Russland. Den nye tenkningen i Moskva betydde at Putin tok en praktisk rolle for å opprettholde et høyt momentum i sine kontakter med sentralasiatiske ledere på et personlig nivå, ved å benytte seg av alle tilgjengelige former for samhandling både bilateralt og regionalt. Den russiske tilnærmingen ga rom for de regionale statene til å innta en «nøytral» holdning til krigen.
Et problem for utenforståendes forståelse av dette er veldig ofte at de sentralasiatiske holdningene sjelden kommer åpent frem, og under spesifikke omstendigheter (som Ukrainakrigen), må de oppfattes ved å studere ledernes preferanser. Slik var det politiske budskapet fra 9. mai-paraden i Moskva i fjor da alle de sentralasiatiske presidentene sluttet seg til Putin under seremoniene på Den røde plass, en massiv støtte for Russland – og for Putin personlig.
Gjennom hele 2023 ble de sentralasiatiske statene rammet av en enestående diplomatisk innsats fra Vesten for å opprettholde sanksjonene mot Russland. USAs utenriksminister Antony Blinken og Frankrikes president Emmanuel Macron besøkte regionen. To historiske toppmøter i «C5+1»-formatet ble arrangert av henholdsvis president Joe Biden og Tysklands kansler Olaf Scholz i Washington og Berlin.
(C5+1 er de sentralasiatiske statene pluss USA, o.a.)
Men de vestlige samtalepartnerne nektet å se skriften på veggen. Blinkens kasakstanske motpart fortalte ham at Astana «ikke føler noen trusler eller risiko fra den russiske føderasjonen». De felles uttalelsene som ble gitt etter de to C5+1-toppmøtene nevnte ikke engang Ukraina!
Putins nye tenkning setter det store spillet til side og prioriterer i stedet en gradvis forsterkning av det praktiske innholdet i Russlands forhold til de sentralasiatiske statene, spesielt på økonomiske og humanitære områder. Denne tilnærmingen har håndgripelig fjernet «Storebror»-syndromet. Putins møter med sine kolleger fra Tadsjikistan, Usbekistan og Kasakhstan i Kazan onsdag fant sted i en påtakelig avslappet atmosfære. (her, her og her)
Interessant nok ønsket Emomali Rahmon, den tadsjikiske presidenten, ikke bare suksess for Putin «i alt De gjør», men også for hans «stålnerver». Kassym-Jomart Tokajev, Kasakstans president, understreket det betydningsfulle i at «under deres (Putins) utmerkede ledelse har Russland oppnådd bemerkelsesverdige, imponerende suksesser. Faktisk former Deres uttalelser og handlinger den globale agendaen». Tokajevs bemerkning er spesielt bemerkelsesverdig, ettersom vestlige analytikere hadde sett ham som en potensiell mytterist mot Putin på steppene!
Men til syvende og sist, hvis Russlands sikkerhetsforhold til den sentralasiatiske regionen har endret seg i løpet av de siste par årene, er det fordi Moskvas koordinerte innsats for å knytte bånd med Taliban har fått gjennomslag i det siste. De bidro til å redusere trusseloppfatningene knyttet til Afghanistan i den sentralasiatiske regionen.
Hvis det tradisjonelle mønsteret for å håndtere trusseloppfatningene var å ty til militære midler og ved å avgrense regionen fra Afghanistan, byttet russisk diplomati til en radikalt annerledes tilnærming ved å konstruktivt engasjere seg med Taliban (selv om Taliban fortsetter å være en forbudt organisasjon under russisk lov) og forsøkte å gjøre sistnevnte til en interessent i å bygge samarbeidsbånd innenfor en matrise av gjensidige interesser. Det lønte seg.
Moskva vurderte det slik at Taliban-styret har stabilisert den afghanske situasjonen betydelig, og at det er i russisk interesse å hjelpe Kabul-administrasjonen med å effektivt motarbeide de ekstremistiske elementene i landet (spesielt Den islamske staten, som er kjent for å være en arv fra USAs okkupasjon av Afghanistan). Russland utnyttet sin innflytelse med de sentralasiatiske statene for å sikre at vestlig støttede anti-Taliban «motstandsstyrker» ikke fikk noen fristeder.
Selvfølgelig er det strategiske målet at den vestlige etterretningen ikke vil være i stand til å manipulere frittstående afghanske elementer for å destabilisere den sentralasiatiske regionen eller Kaukasus på nytt.
Taliban har vært mest mottakelig for de russiske tilnærmellsene med sikte på å styrke den afghanske staten. Nylig har Taliban boikottet en FN-sponset konferanse om Afghanistan 18.-19. februar i Qatar, som i virkeligheten var et utspekulert forsøk fra USA på å angripe Taliban på nytt under påskudd av å fremme «intra-afghansk dialog» (som i hovedsak betydde retur av Vestens afghanske stedfortredere som bodde i eksil i Europa og Amerika).
Selvsagt gjennomskuet Taliban den vestlige spilleplanen for å gjenoppbygge sitt etterretningsnettverk i Afghanistan og motarbeidet det ved å sette betingelser for sin deltakelse i Doha-konferansen, inkludert at de skal være den eneste representanten for Afghanistan på møtet. Taliban motsatte seg også utnevnelsen av en spesialutsending fra FN til Afghanistan, hvis hovedoppgave ville være å fremme «intra-afghansk dialog».
Talibans utenriksdepartement anklaget i en uttalelse i forkant av Doha-møtet det internasjonale samfunnet for «ensidige innblanding, anklager og press». Den mest interessante delen av pantomimen i Doha var at den russiske delegasjonen som deltok i Doha-møtet, på Talibans anmodning, nektet å møte de såkalte ‘sivilsamfunnsrepresentantene’ fra Afghanistan. Det signaliserte at Russland har begynt å samarbeide med Taliban som de facto makthevere i Afghanistan.
Faktisk hilser de sentralasiatiske statene hjertelig velkommen dette glimrende diplomatiske initiativet fra Russland for å styrke regional sikkerhet og stabilitet. Regionens tillit til Taliban-lederne har allerede nådd et punkt der den usbekiske presidenten Mirziyoyev på møtet med Putin i Kazan onsdag tok opp det «viktige spørsmålet» om at Usbekistan og Russland skulle gå videre med byggingen av en ny jernbane via Afghanistan som forbinder Sentral-Asia med de tilstøtende regionene og verdensmarkedet.
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar.
