oss 100 kroner!
Dette nyordet bruker jeg for å karakterisere tidas motebølge blant møte-arrangører – ikke minst litteraturhusene. Panelismen var fraværende i min studenttid. Da var det en eller to innledere – i siste tilfelle gjerne slike som var skikkelig uenige. Etter det var det fritt fram for innlegg fra salen, og korte replikker til disse. Innleder slapp til innimellom etter behov. Dette gjorde at møtene interessante og ofte – våger jeg å si det? – artige.
Dette i kontrast til dagens panelistiske møteform, som består i å plassere en gruppe flinkiser/halv- eller hel-kjendiser på podiet, og så kan disse samtale Korrekt Og Klokt med hverandre. De er uenige med hverandre på veloppdragent og moderat vis. Man tilhører tross alt samme sosiale klubb.
Publikums rolle er å sitte der som tente lys og tilegne seg de Kloke Innsiktene. Noen ganger åpnes det pliktskyldigst for «spørsmål» til De Vise der oppe, men møtets Moderator (det som på norsk heter møteleder) passer nøye på at uoppdragne folk ikke forsøker seg med et innlegg når bare spørsmål er tillatt.
Den moderne Moderator betrakter gjerne publikum primært som potensielle møteplagere, og det er en viktig oppgave å få stoppet slike. Jeg tror denne utviklinga skyldes:
1. at den lokale Moderator har sett for mye på TV-debatter og gjerne vil spille sin rolle på samme Viktige Vis, og
2. den snakkende middelklasse, der både Moderatorer og Paneldeltakere hører hjemme, er mer eller mindre infisert av woke-holdninga til dem der nede – det gjelder å passe på at Riktige Tanker blir tilført de uvaskede massene. Hvor Moderator/Arrangør sjøl befinner seg på høyre/venstre-aksen spiller mindre rolle. Alle er de preget av ånden fra Tante Sofie/Gro Harlem Brundtland. De viktigste er å Ha Kontroll.
For min del er disse «panel»-arrangementene den viktigste grunnen til at jeg holder meg unna de fleste møter. De er stort sett kjedelige og forutsigbare. Gjesp.
