oss 100 kroner!
For 30 år siden trådte EØS-avtalen i kraft. «Den har tjent oss godt», er omkvedet fra de som ønsker avtalen fredet. Både Jonas Gahr Støre og Erna Solberg, begge EU-tilhengere, forsvarer – av taktiske grunner – dette synet. Med seg har de brorparten av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti.
Samtidig øker motstanden mot avtalen.
Noen vil si den opp og i stedet ha fullt EU-medlemskap. Her er Høyre, Venstre og Miljøpartiet de fremste pådriverne. Andre vil si opp avtalen og erstatte den med likeverdig handelsavtale – som vi hadde tidligere og som fortsatt kan støvbørstes. Dette er dominerende syn i Nei til EU, SV, Rødt, Senterpartiet og det nystartede Industri- og Næringspartiet.
Da EØS-avtalen ble forhandlet, satt en rekke norske byråkrater rundt forhandlingsbordet i Brussel.
En var juristen Synnøve Fjellbakk Taftø. Hun mente avtalen var grunnlovsstridig, endte opp som avtale-motstander og mistet jobben. Seinere ble hun tvangsinnlagt i psykiatrien, visstnok etter påtrykk fra daværende statsminister Gro Harlem Brundtland.
En annen var ekspedisjonssjef Fred Olav Sørensen.I et førjulsintervju med TV2-nyhetene tar han æren for å ha oppfunnet «handlingsrommet». Han hevder motstanderne hadde lite kunnskap og at Norge nå ville hatt større handlefrihet som fullverdig EU-medlem.
Fred Olav Sørensen fikk verken sparken eller ble tvangsinnlagt. Han trykkes nå til brystet av EU-tilhengerne.
«Vi må stå på gangen når viktige beslutninger treffes», klager de. «Vi vil være med på å bestemme!» «Som EU-medlem har vi påvirkningskraft!»
I «Knesset», det israelske parlamentet, har palestinerne drøye 4% representasjon. Hvilken innflytelse har disse i forsvaret av det palestinske folks rettigheter? På Vestbredden? I Gaza?
Et EU-Norge vil få færre enn 2% delegater i Europaparlamentet. Etter manges mening en prateklubb og et sandpåstrøingsorgan med langt mindre makt enn vårt eget Storting.
I det såkalte Ministerrådet, EUs regjering, vil vi, i likhet med de øvrige medlemsstater, få ett medlem.
Har vi noen grunn til å tro at «våre egne» i et utvidet EU ville blitt mindre gisler for overmakta enn palestinerne i «Knesset»?
For eller mot EU/EØS avhenger av tilhørighet. Hvilken plass har du på samfunnsstigen? Hvilke interesser og hvilke lag av folket vil du tjene og solidarisere deg med? Makteliten eller grasrota?
Det avhenger også av informasjon og kunnskap. Med media som enten fortier eller fordreier hva alt handler om, fremmes usikkerhet. Sånt tjener status quo. Ingen endring. I klartekst: At mange er EØS-tilhengere skyldes uvitenhet.
At norske byråkrater og politikere har større muligheter innafor et EU-system der vi er medlem, er opplagt. Men det betyr ikke at de vil bruke disse mulighetene til å forsvare det norske folks interesser.
Nylige korrupsjonsskandaler både i Brussel og her hjemme viser tvert imot at mange er mest opptatt av å mele sin egen kake.
Hva er da vitsen med at noen få nordmenn uten bakkekontakt får sitte rundt berømmelige bord i Brussel og ytterligere legitimere at vanlige folk presses inn i stadig strammere tvangstrøyer?
På områder der Norge visstnok har hatt full handlefrihet, har vi allerede fått forsmak på dette europeiske «samarbeidet»:
– Påtvungne «rettsakter» (lover, direktiver, forordninger). For 30 år siden måtte vi godta om lag 1800 EU-rettsakter. Seinere har vekslende regjeringer innført over 13.000 nye. Ekspedisjonssjef Sørensens handlingsrom er en vits. Som EU-medlem måtte vi bøye oss uansett. I EØS våger ikke våre politikere å bruke handlingsrommet. Enten av frykt for motreaksjoner, eller fordi de ikke forstår rettsaktene. EU-regelverket vokser dem – og oss andre – over hodet.
– Norge gir «avlat» til EU-landene. Hittil har vi betalt over 100 milliarder for å få innpass på deres markeder. For å få innpass på våre markeder, betaler EU-landene ingenting.
– Norsk strøm er underlagt prisfastsettinga på det europeiske marked. Vi som produserer Europas billigste strøm, må betale det mangedobbelte for strømmen. Husholdninger og bedrifter går konkurs.
– Vi har ødelagt og splittet opp tidligere stolte samfunnseide bedrifter som Postverket, Norges statsbaner og Televerket. Høyresidas markedsøkonomiske tenkning har resultert i meningsløs og fordyrende konkurranse. Folk flest har fått dårligere og dyrere tilbud.
– Norsk landbruk og fiskeindustri undergraves, til tross for at disse ikke omfattes av EØS-avtalen. Framfor å styrke næringene sånn at de kan bidra til levedyktige lokalsamfunn og økt sjølberging, importerer vi stadig mer landbruksprodukter fra EU. Regjeringa fratar kystfolket fiskekvoter og må godta EU-toll på videreforedla fiskeprodukter.
I hvilken grad vi nå har mulighet for å reversere helt/delvis tidligere ukloke beslutninger, er et åpent spørsmål.
Som EU-medlem vil det i praksis være umulig.
Å si opp EØS-avtalen er både lovlig og mulig. Mange mener dette er den eneste løsningen for atter å bli herre i eget hus.
2024 kan bli et viktig år for EØS-motstanden.
Regjeringas EØS-utredning skal være ferdig i løpet av første kvartal.
Om den ventede rapporten vil bidra til økt debatt, gjenstår å se.
Uansett må Nei til EU ta en lederrolle. Bli en pådriver og utfordre til debatt. Kravet må blant annet være at det lages lett forståelige oppsummeringer, at disse spres i masseopplag til folket, og at EU/EØS/Handelsavtale blir en del av undervisningsopplegget i videregående skoler. Folkeavstemning over EØS-avtalen, må komme i forlengelsen.
Utafor EØS kan vi lettere ta tilbake det Norge vi i stadig sterkere grad har mista siden 1994: Gjenreisning av norsk suverenitet og folkestyre. Allikevel: Itjnå kjem tå sæ sjøl. Folket må også kvitte seg med de politikere som aldri vil godta noe EU/EØS-nederlag.
I dag er EØS-avtalen deres bakdør til EU-medlemskap. Uten EØS-avtalen vil de finne nye veier.
For dagens EU-vennlige politiske elite er taushet gull. Hvor lenge skal vi la tida jobbe for dem?
Jan Christensen
Denne artikkelen ble publisert i nyhetsbrevet til Drammen nei til EU.
