oss 100 kroner!
Til tross for utenriksminister Antony Blinkens påstand om å jobbe for «å minimere skade på uskyldige sivile», har Biden-administrasjonen blitt rapportert å fortsette sin militære forsyning til Israel midt under deres pågående angrep på Gaza. Dette har ført til anklager om å unndra seg amerikansk lov, som forhindrer overføring av våpen til land som er skyldige i alvorlige menneskerettighetsbrudd. FN har også rapportert om drastiske reduksjoner i humanitær hjelp i Gaza, midt i den påfølgende bombingen.
Da israelske krigsfly gjenopptok bombingen av Gaza den 1. desember, og satte en stopper for en syv-dagers pause, akselererte utenriksminister Antony Blinkens bilkortesje «ut fra hotellet hans i Israel på vei til flyplassen i Tel Aviv», rapporterte Washington Post.
Før han forlot Israel hevdet Blinken at han hadde presset regjeringen til å prioritere å «minimere skade på uskyldige sivile». Men ifølge Axios, «ba ikke Blinken Israel om å stoppe operasjonen, men … sa at jo lenger den høyintensive militære kampanjen pågår, jo mer internasjonalt press vil øke på både USA og Israel for å stoppe den.»
I tillegg ba Blinken Israel om å «sørge for at en militæroperasjon i det sørlige Gaza ikke fører til et enda høyere antall sivile tap». For Blinken betyr det å «minimere skade» på befolkningen i Gaza, tilsynelatende å myrde litt færre av dem.
Etter mer enn én uke med nådeløse israelske angrep på sivile mål, har Blinken blitt tvunget til å erkjenne at selv hans symbolske forespørsler ble ignorert. Når det gjelder Israels angrep, sa Blinken torsdag, «er det fortsatt et gap mellom nøyaktig det jeg sa da jeg var der – hensikten om å beskytte sivile – og de faktiske resultatene vi ser på bakken.»
Det er ikke bare et gap mellom hva Blinken og hans kolleger sier høyt og virkeligheten på bakken, men en endeløs avgrunn.
For en måned siden hevdet Biden-administrasjonen at den presset Israel til å bruke mindre bomber mot den tett befolkede Gazastripen. «Hvis USA kan få de mindre bombene til Israel, håper amerikanske tjenestemenn at Israel vil bruke dem til å redusere risikoen for sivile,» rapporterte New York Times 4. november. Det talepunktet er for lengst glemt. «I løpet av den første en og en halv måned, slapp Israel mer enn 22.000 styrte og ikke-styrte bomber over Gaza, som ble levert av Washington,» ifølge amerikanske etterretningstall innhentet av Washington Post. I samme periode har USA gitt Israel minst 15.000 bomber, inkludert 2.000-punds bunkersknusere. Så mye for «mindre bomber».
Wall Street Journal karakteriserer den nåværende amerikanske tilnærmingen som «å oppfordre sin øverste allierte i regionen til å vurdere å forhindre store sivile tap, samtidig som de leverer mange av ammunisjonene som er utplassert». Den amerikanske posisjonen tilsvarer derfor noe i retning av at en medskyldig fortsetter å bevæpne en skoleskyters angrepsrifle, mens han ber ham vurdere å slakte færre elever. Biden-administrasjonen er så forpliktet til å fyre opp under blodbadet i Gaza, at den til og med har påberopt seg sjeldne fullmakter for nødssituasjon, for overføring av stridsvognammunisjon uten Kongressens gjennomgang. «Våpenforsendelsen har blitt satt på et fremskyndet spor, og Kongressen har ingen makt til å stoppe den,» rapporterer New York Times.
Det hvite hus sin omgåelse av Kongressens behandling er i tråd med at det nekter å følge amerikansk lov, som forbyr overføring av våpen til land som begår alvorlige menneskerettighetsbrudd. Biden-administrasjonen har unngått dette kravet ved ganske enkelt å late som om den er en hjelpeløs tilskuer, snarere enn en villig medskyldig.
Da den første fasen av Israels militærkampanje utvidet seg til flere sykehus i midten av november, insisterte Israels statsminister Benjamin Netanyahu overfor CNN på at hans militære «gjør en eksemplarisk jobb med å prøve å minimere sivile tap» og «slåss i henhold til folkeretten».
I en opptreden på samme nettverk, bare øyeblikk senere, nektet nasjonal sikkerhetsrådgiver Jake Sullivan å støtte Netanyahus egenvurdering. På spørsmål om Israel opererer i henhold til krigens regler, svarte Sullivan: «Jeg kommer ikke til å sitte her og spille dommer eller jury i det spørsmålet.» Sullivans ikke-svar var en stilltiende innrømmelse av at han faktisk vet svaret: Hvis han mente at Israel følger internasjonal (og amerikansk) lov, ville han ha sagt det.
Den amerikanske beslutningen om ikke å spille «dommer og jury» fortsetter den dag i dag. Ifølge Washington Post erkjenner administrasjonens tjenestemenn nå «at USA ikke gjennomfører sanntidsvurderinger av Israels overholdelse av krigens lover». Årsaken er åpenbar: Hvis Det hvite hus skulle gjøre slike vurderinger, ville de bli tvunget til å slutte å forsyne Israel med våpen.
Det hvite hus forpliktelse overfor Israel er så hengiven at de ikke engang kan sikre de usle nivåene av humanitær hjelp som de har lovet. Siden det israelske angrepet ble gjenopptatt 1. desember, har bistandsnivået «krympet til mindre enn halvparten av det Israel tillot å komme inn i Gaza fra Egypt,» i løpet av den syv dager lange våpenhvilen, rapporterer Washington Post. Derfor protesterer FNs øverste bistandsrepresentant i Gaza nå med at «vi ikke har en humanitær operasjon i det sørlige Gaza som kan kalles med det navnet lenger». Ifølge Carl Skau fra Verdens matvareprogram (WFP) sulter «halvparten av befolkningen», og «ni av 10 spiser ikke hver dag». Mens Israel blokkerer nødhjelp og angriper forsyninger, sier Euro-Med Human Rights Monitor at Israels politikk «bare kan beskrives som en sultekrig mot sivile på Gazastripen».
For å fortsette krigen oppfyller USA også sin flere tiår-gamle rolle med å nedlegge veto mot tiltak i FNs sikkerhetsråd, som ville begrense israelsk aggresjon. Den siste slike avstemningen kom fredag, da USA sto alene om å blokkere en resolusjon som krevde en umiddelbar våpenhvile. USAs viseambassadør Robert Wood forklarte at en våpenhvile «bare ville plante frøene for den neste krigen». Gitt at den nåværende «krigen» er en regelrett nedslakting av en forsvarsløs sivilbefolkning i Gaza, argumenterer USA dermed for at Israel må fortsette å utrydde folket i Gaza, til det ikke er noen igjen til å stå imot.
Israel anerkjenner USAs innsats på deres vegne. «Alle våre missiler, ammunisjonen, de presisjonsstyrte bombene, alle flyene og bombene, alt er fra USA,» forklarte den pensjonerte generalmajor Yitzhak Brick i IDF nylig. «I det øyeblikket de skrur av kranen, kan du ikke fortsette å slåss. Du har ingen mulighet. … Alle forstår at vi ikke kan utkjempe denne krigen uten USA. Punktum.» Den amerikanske «kranen» blir tatt i bruk uten sidestykke. Ifølge den amerikanske militærhistorikeren Robert Pape vil «Gaza også gå inn i historien som et stedsnavn som betegner en av historiens tyngste konvensjonelle bombekampanjer,» sammenlignbar med teppebombingen av tyske byer under andre verdenskrig.
«Vi trenger tre ting fra USA: ammunisjon, ammunisjon og ammunisjon,» sa Israels statsminister Benjamin Netanyahu til en gruppe tjenestemenn, ifølge Israel Hayom. «Det er store demonstrasjoner i vestlige hovedsteder,» bemerket han, og «vi må anvende motpress» for å sikre at USAs støtte fortsetter.
Netanyahu tar kanskje feil på det siste punktet. Som USAs benektelse for å sette en eneste grense for amerikansk militærbistand eksemplifiserer, er Biden-administrasjonen ikke under noe press for å stoppe massemordet.
Det faktum at Blinkens besøk i Israel sammenfalt med dødsfallet til en forgjenger, Henry Kissinger, bærer historisk resonans.
På et møte i Jakarta den 6. desember 1975 – for førtiåtte år siden denne måneden – ga Kissinger og president Gerald Ford president Suharto i Indonesia grønt lys til å lansere sin invasjon og folkemord av Øst-Timor, som drepte anslagsvis 200.000 mennesker.
Ifølge referater fra møtet snakket Kissinger om strategien for hvordan han skulle rettferdiggjøre bruken av amerikanske våpen, som var avhengig «av hvordan vi tolker det; enten det er i selvforsvar eller er en utenlandsk operasjon.» Han la til: «Det er viktig at uansett hva du gjør, lykkes raskt. Vi vil være i stand til å påvirke reaksjonen i Amerika hvis det som skjer, skjer etter at vi kommer tilbake.»
Indonesia invaderte Øst-Timor dagen etter, akkurat da Kissinger og Ford vendte hjem. I dag gir Blinken og Biden-administrasjonen Israel tilsvarende militær støtte og retorisk-diplomatisk ryggdekning, med én forskjell. Denne gangen er USA så forpliktet til en klientstats kampanje for folkemord, at de til og med tillot blodbadet å fortsette mens toppdiplomaten som gav grønt lys, fortsatt var på bakken.
Israel’s genocide in Gaza has Biden’s green light – Information Clearing House.info
Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad
NRK 07:30 18. desember: Aksjonerer mot Nammo på Raufoss Et 30-talls personer fra Palestinakomiteen demonstrerer i morgentimene mot våpenprodusenten Nammos fabrikk på Raufoss i Innlandet. Aksjonistene sier de skal sperre inngangspartiet til bedriften i protest mot det de mener er bruk av norskproduserte våpen i Gaza.
