oss 100 kroner!
Den ukrainske presidenten står overfor krav om regimeskifte.
Siden Russlands invasjon av Ukraina har den vestlige offentligheten blitt solgt historien om en ukrainsk front som er forent i sitt urokkelige engasjement for en total militær seier over Russland. I løpet av de siste ukene har imidlertid denne fortellingen begynt å smuldre opp.
Til tross for fiaskoen i Ukrainas Nato-støttede motoffensiv, som nå er universelt akseptert, fortsetter Zelensky å holde seg til den maksimalistiske fortellingen om seier for enhver pris – at Ukraina må fortsette å kjempe til det tar tilbake hver tomme av tapt territorium, inkludert Krim, og at Putin skal man ikke forhandle med. Dette er forståelig: han har satset alt på å oppnå dette målet – noe mindre vil sannsynligvis bety slutten på hans politiske karriere.
Men Zelenskys posisjon ser stadig mer isolert ut. Som Simon Shuster skrev i magasinet Time: «Zelenskys medarbeidere selv er ekstremt skeptiske til den [nåværende] politikken», og beskrev presidentens tro på Ukrainas endelige seier over Russland som «urokkelig, på grensen til det messianske».
Tidlig i november fortalte ingen ringere enn Ukrainas øverstkommanderende, general Valery Zaluzhny, til The Economist at krigen med Russland hadde nådd en fastlåst tilstand og utviklet seg til en lang utmattelseskrig – en der Russland har fordelen. Mange oppfattet dette som at generalen mener at tiden er inne for å forhandle en avtale med Russland. Dette førte til en offentlig konfrontasjon mellom Zaluzhny og Zelensky, som irettesatte generalens vurdering og gjentok sitt avslag på å forhandle om en våpenhvileavtale med Moskva.
Siden den gang har rivaliseringen mellom de to vokst til en total maktkamp. Ifølge det ukrainske nyhetsnettstedet Ukrainska Pravda ser Zelensky på Zaluzhnys popularitet som en politisk trussel — og nylige hendelser har bare forsterket presidentens frykt. Hæren, rapporterer det, er faktisk delt mellom de som er underordnet Zaluzhny og de som er lojale mot bakkestyrkens sjef Oleksandr Syrskyi, en alliert av Zelensky.
Men Zaluzhny har ikke vært alene om å kritisere Zelensky. I forrige uke støttet Kiev-ordfører Vitali Klitsjko offentlig Zaluzhnys kommentarer om krigen, og uttalte at Zelensky «betalte for feil han gjorde». I starten av denne måneden kom også en langvarig konflikt mellom Zelensky og den tidligere presidenten Petro Porosjenko på banen, da ukrainske myndigheter stoppet det tidligere statsoverhodet fra å forlate landet for et planlagt møte med Ungarns statsminister Viktor Orbán.
Ifølge hans kritikere er dette bevis på Zelenskys stadig mer autoritære grep om landet. «På et tidspunkt vil vi ikke lenger være annerledes enn Russland, der alt avhenger av en manns innfall,» sa Klitschko til Der Spiegel. Ivanna Klympush-Tsintsadze, Porosjenkos tidligere visestatsminister, snakket også om «en autoritær regresjon».
Men Zelensky møter ikke bare kritikk over veien videre for Ukraina. Noen sier nå at hele strategien var feil fra starten. Oleksii Arestovych, Zelenskys tidligere presidentrådgiver som nå har blitt kritiker, skrev nylig at «krigen kunne ha endt med Istanbul-avtalene, og et par hundre tusen mennesker ville fortsatt være i live», med henvisning til en runde med fredssamtaler som fant sted i mars og tidlig i april 2022, formidlet av Tyrkia.
Ved den anledningen hadde russiske og ukrainske forhandlere oppnådd en foreløpig avtale om konturene av et forhandlet mellomoppgjør – der Russland hadde gått med på å trekke tilbake tropper langs linjene før 24. februar 2022 i bytte mot Ukrainas nøytralitet – men avtalen ble angivelig blokkert av Boris Johnson og representanter for det amerikanske utenriksdepartementet og Pentagon. Selv David Arakhamia, den parlamentariske lederen av Zelenskys eget parti Folkets tjener som ledet den ukrainske delegasjonen i fredssamtaler med Moskva, hevdet nylig at Russland var «klar til å avslutte krigen hvis vi aksepterer nøytralitet», men at samtalene til slutt kollapset for flere grunner – inkludert Johnsons besøk i Kiev som informerte ukrainske tjenestemenn om at de burde fortsette å kjempe.
Men Zelensky møter ikke bare økende motstand fra rivaliserende politikere og militæret – det er også motstand fra vanlige ukrainere. Over hele landet har familiene til soldater begynt å gå ut i gatene for å kreve et tak på militærtjenestetiden og tilbakekomst for de som har tjenestegjort 18 måneder eller mer, samt informasjon om de mer enn 15.000 soldatene som er forsvunnet i kamp. I mellomtiden har en begjæring som krever en endring av mobiliseringsreglene nådd terskelen på 25.000 underskrifter, noe som skal utløse handling fra presidentens side, og som ytterligere kompliserer Zelenskys press for flere soldater, som allerede har blitt hindret av massiv ulydighet.
Denne økende bølgen av fiendtlighet mot presidenten – og Ukrainas krigsstrategi generelt – betyr at hans politiske fremtid ser stadig mer tvilsom ut. Ifølge en fersk meningsmåling er Zelensky og Zaluzhnys godkjenningsvurderinger nå nesten identiske, mens The Economist rapporterte at tilliten til presidenten har falt til 32%. En annen meningsmåling indikerte fortsatt Zelenskij som favorittkandidaten, men med økende støtte til både Porosjenko – på andreplass – og Zaluzhny (som det skal bemerkes ennå ikke har vist noen politiske ambisjoner).
Vi bør derfor ikke bli overrasket over at Zelensky nylig utelukket å holde valg, opprinnelig planlagt til førstkommende mars, med henvisning til problemer med sikkerhet og finansiering. De fleste ukrainere skal ha støttet avgjørelsen, men dette betyr ikke at Zelenskys problemer er over. Tross alt forårsaker fiaskoen i motoffensiven også et tilbakeslag blant hans vestlige støttespillere, ettersom de innser at Ukraina neppe vil forbedre sin posisjon på slagmarken.
Noen vestlige analytikere tegner et enda dystere bilde, og bemerker at Ukraina ikke engang er i en posisjon til å forsvare den territoriale status quo. «Hver kategori er i Russlands favør og vil fortsette å vippe i Russlands favør», ifølge den tidligere amerikanske hærens oberstløytnant Daniel Davis, seniorstipendiat og militærekspert ved Defense Priorities. Til og med Natos generalsekretær Jens Stoltenberg sa at Nato «burde være forberedt på dårlige nyheter».
Når en slik pessimisme er utbredt har nye bistandsløfter til Ukraina falt til det laveste nivået siden starten av krigen, ifølge det tyskbaserte Kiel-instituttets Ukraine aid tracker. EUs medlemsland har i flere måneder slitt med å komme til enighet om en bistandspakke på 50 milliarder euro til Ukraina, hovedsakelig på grunn av Ungarns motstand, og det er ikke noe mysterium at europeiske ledere er «lei» av krigen i Ukraina, slik Giorgia Meloni nylig fortalte to russiske skøyere som utga seg som tjenestemenn i Den afrikanske union. Den militære fastlåste situasjonen forsterker synet i Tyskland – og i britiske diplomatiske kretser – om at forhandlinger med Moskva vil være i Ukrainas beste interesse.
Over Atlanterhavet er støtten for Zelenskys strategi rekordlav. Biden-administrasjonens stadig mer desperate forsøk på å overbevise Kongressen om å godkjenne en ny runde med nødfinansiering for Ukraina mislyktes igjen i forrige uke, da Senatet blokkerte nok et bistandsforslag. På noen måter er Biden i en lignende posisjon som Zelensky: han har systematisk lovet en fullstendig ukrainsk seier og nektet å forhandle med Putin, så han er forståelig nok bekymret for å gjøre en omvending før neste valg. Likevel, i amerikanske forsvarskretser er det økende bevissthet om at en langvarig konflikt vil sette amerikanske interesser i alvorlig fare.
En måte for Biden-administrasjonen å redde ansikt på kan være å «fryse» konflikten inntil videre – i hvert fall frem til det amerikanske valget – gjennom en slags uformell avtale med Russland. Men denne strategien byr på sine egne problemer: ikke bare er det langt fra klart at Russland ville akseptere å fryse krigen mens landet nyter en taktisk fordel, men den vil også kreve å få Zelensky ombord – eller få ham ut av bildet.
Fra USAs perspektiv vil et demokratisk regimeskifte i Ukraina uten tvil være den foretrukne løsningen. Men som nevnt er ikke valg på bordet for øyeblikket. Dette betyr imidlertid ikke at endringen ikke kommer. Om noe øker det bare risikoen for at Zelenskys motstandere – i og utenfor landet – prøver å bli kvitt ham på andre måter. Faktisk uttrykte Zelensky selv nylig bekymring for at et nytt kupp av Maidan-typen planlegges i Ukraina – selv om han anklaget Russland, ikke lokale fiender, for å stå bak disse planene. Uansett hvor troverdig man mener dette scenariet er, taler det om Zelenskys skiftende status på verdensscenen: ettersom vestlige land, og viktige deler av det ukrainske etablissementet, ser etter en exit-strategi, blir Zelensky ikke lenger sett på som en ressurs – men som en belastning.
Denne artikkelen ble først publisert av UnHerd.
Som et apropos:
Og derfor kommer han til Norge for å tigge mer:
NRK 13. desember klokka 08.08:
Zelenskyj er i Norge
Norge har vært en viktig bidragsyter til Ukraina.
Det er blant annet lovet støtte verdt 1,7 prosent av brutto nasjonalprodukt, det er per nå ingen land som gir mer enn det.
Og norske politikere legger seg vel flate som vanlig. De har ikke råd til å sikre velferden til norske borgere, men er svært rause overfor ukrainske oligarker og amerikansk våpenindustri.
